Over 40 prosent av jentebarn blir gifta bort før de er 18 år i Nepal. I Bangladesh er tallet 50 prosent og i Niger er prosentandel så høy som hele 80 prosent. Det er vanskelig å forstå slike tall. Det blir diffust og uoverkommelig å ta innover seg. Globalt sett er tallet opp mot 12 millioner jenter som blir frarøvet barndommen sin årlig. Fylkesordføreren i Rogaland, Marianne Chesak, sa det så godt da hun skulle sette dette i perspektiv.
– Se for deg den største bussen vi har på norske veier. En som tar så mye som 100 passasjerer. Da kan vi si at hvert femte minutt blir en buss full av jenter giftet bort.
Årets TV-aksjon går til Plan International som jobber mot barneekteskap der forekomsten er høyest i 5 land; Mali, Malawi, Niger, Nepal og Bangladesh. Barneekteskap rammer flest jenter i Afrika sør for Sahara og Sør-Asia, men det finnes også andre steder.
Barneekteskap blir definert som «Barneekteskap er ethvert ekteskap (formelt eller uformelt) hvor en eller begge ektefellene er under 18 år. Denne definisjonen legger til grunn at barn, i kraft av å være barn, ikke kan gi et gyldig samtykke» (Plan Norge).
Årsak til barneekteskap er mange. Det å gifte bort døtrene sine før de er voksne er et resultat av sedvane, kultur, svakt lovverk, fattigdom, mangel på utdanning og fravær av noe som overhodet ligner på likestilling. Lever du i ekstrem fattigdom kan det å gifte bort datteren i huset bidra til en munn mindre å mette. Brudepris kan være en viktig inntektskilde for familien. I tillegg finnes det andre faktorer som eksisterer i tradisjonelle kjønnsroller og normer som hindrer likestilling og som fører til at jenter giftes bort som barn.
En slik situasjon er komplekst. Det å bekjempe at jenter blir giftet bort mens de er per definisjon barn (under 18 år), er mangefasettert med mange lag. Det finnes ikke overordnede nasjonale organisasjoner eller systemer i disse landene. Ingen nasjonale «barnevern». Det er differensiert, pluralistisk, et lappeteppe av internasjonale og lokale (til dels regionale) organisasjoner som har som oppgave å nå lokale målgrupper. Det er utallige NGO-er som har som mål å bistå kvinner og barn, men det er kamp om de samme ressursene. Mye av tiden går med på å finne donorer som kan finansiere arbeidet og ofte strekker det ikke til. Ressursene er små og oppgavene mange. Det er derfor Plan International sitt arbeid er så viktig. De har sine fotavtrykk og arbeid i mange land, de arbeider ute i periferien og jobber bredt lokalt og opp mot myndigheter og lokale autoriteter.
Hva Plan International gjør er å samkjøre alle de lokale ressursene i de ulike landene til felles innsats med en bredde som dekker alt fra forebyggende arbeid gjennom informasjon, tilbud og mulighet for yrkesopplæring, tildeling av stipend og støtte slik at jentene faktisk får en mulighet til å fullføre skolegangen. Dette i samarbeid med – og i dialog med – foreldrene og de lokale høvdingene i lokalsamfunnet. Er det noe bistandsorganisasjoner etter hvert har forstått er at uten å få mennene og høvdingene med på laget vil det ikke skje noen vedvarende samfunnsendring. Til det er avstanden mellom landets lovverk og sedvane for stor, mange kjenner kun lokale lover. Folk er prisgitt informasjonen som kommer fra de lokale lederne. Når det er mangel på utdanning og fravær av informasjon på tilgjengelig lokal dialekt/språk blir det heller ikke stilt spørsmål ved praksiser som har eksistert i generasjoner.
Følgene av barneekteskap er ofte brutale for jenta som blir giftet bort. De fleste må slutte på skolen og mister muligheten til å få seg en jobb med stabil inntekt, og risikerer derfor å ende opp i fattigdom. Barn – ikke brud referer ikke bare til tapt barndom, men på mange måter et liv uten muligheter. Barn føder barn. Det sier seg selv at det ikke går bra – verken fysisk eller mentalt.
Statistikken og tall forteller en historie. Men det å møte barn ansikt til ansikt som forteller om det de frykter aller mest gir et annet bilde. De virkelige ansiktene. Undertegnede fikk under et opphold i Kenya, noen håndskrevne lapper fra barn i en skoleklasse i Kajiado som skulle fortelle anonymt hva de fryktet mest for framtiden si. Det som sto øverst på listen var frykt for ekteskap og kjønnslemlestelse. Dette var en klasse på ungdomsskolen. Hva det gjør med barns mentale utvikling kan man bare tenke seg, men konsekvensen av barneekteskap vet vi allerede: fattigdom, dødfødsler, vold, misbruk, depresjon og selvmord (Plan Norge).
Plan Internationals tre fremste målsettinger i forbindelse med TV- aksjonen er:
1) Å styrke jenters selvtillit for at de skal være trygge på egen verdi og ta kontroll over egne liv. Pengene skal blant annet gi støtte til Plans ungdomsgrupper som jobber med å fange opp jenter i faresonen, konfrontere foreldre som vil gifte bort døtrene sine og rapportere om tilfeller av barneekteskap til lokale myndigheter.
2) Å jobbe for å informere om lovverket – oversette lovtekstene, gjennomføre opplysningskampanjer og styrke kompetansen på barns rettigheter blant politi og rettsvesen.
3) Foreldre som ikke har råd til å sende alle barna sine på skolen, prioriterer ofte guttene. Men hadde en jente fått mulighet til å gå et ekstra år på ungdomsskolen, vil inntektene hennes senere i livet øke med 10–20 prosent, og det reduserer risikoen for å bli giftet bort med fem prosentpoeng eller mer. Så lenge jenter går på skole er det større sjanse for å få seg en jobb og mindre sjanse for å bli gravid. Skolegang for jenter er derfor nøkkelen ut av fattigdom og en helt sentral brikke i å få slutt på barneekteskap.
Kilde: Plan Norge
Nøkkelen er utdanning. Det koster 5500 kroner for å få en jente gjennom et utdanningsløp, bort fra giftermål. Utdanning er dyrt, også i utviklingsland. Men det er en pris vi kan betale for å spare årlig 13 millioner jenters liv og framtid.
Den 24. oktober kommer folk med bøssene og banker på dørene, jeg håper dere tar de godt imot.