Debatt

Vi gikk og vi gikk med Lalla Carlsen

Selvsagt finnes det ikke noe historisk belegg for påstanden, men en usedvanlig populær revyvise kan ha vært en slags inspirasjonskilde for to gatenavn i Stavanger.

Skuespiller Lalla Carlsen (1889-1967) var hele Norges Lalla, og har fått en gate i Stavanger oppkalt etter seg.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I den nasjonale begeistringsrusen i kjølvannet av fredsutbruddet i 1945, ble en revyvise fra Chat Noir i Oslo et ustanselig akkompagnement til datidens utallige fredsmarsjer. Over hele landet vandret nemlig folk i flokk, og delvis følge, men alltid i kollektiv glede over krigens slutt, til inntekt for den nasjonale gjenreisning. Den offisielle marsjarrangement startet i midten av september 1945 – som en landskamp mot Sverige – og ble avsluttet fire uker senere. Da hadde 16.629 barn og voksne deltatt i Stavanger i marsj-landskampen som Norge vant.

Det var Lalla Carlsens framføring av «Marsjkonkurransen» som fulgte dem på veiene. Refrenget – «vi gikk og vi gikk» – ble unisont framført med fynd og klem. Lalla Carlsen kastet senere også sin glans over teaterscenen i Stavanger, og fikk i tidens fylde oppkalt en gate etter seg i byen. Hun har ellers fått oppkalt gater etter seg både i Svelvik – hvor hun ble født – og i Oslo hvor hun bodde i den gata som senere som fikk navnet Lallakroken. Begge byene har minnesmerker av henne.

Lalla – eller Haralda Petrea – som hun ble døpt, ble av sin ettertid beskrevet på denne måten: «Lalla Carlsen er norsk revys gjennom tidene største og mest legendariske kvinnelige stjerne, uovertruffen i sin lavmælte, intime og likevel ofte saftig folkelige framføring av det som hun gjorde til klassisk norsk revy- og kabaretmateriale. Det var den gang en nesten uoppnåelig ære for en revyskuespiller å bli tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, og å få statens kunstnerlønn». Lalla Carlsen døde i 1967, og var opprinnelig utdannet som klassisk sopran fra Musikkonservatoriet i Oslo i 1913.

Det tekstlige oppfordringen i Lallas revyvise – om å gå og gå – kunne ha blitt inspirert av en lokal figur som et halvt annet århundre tidligere, virkelig hadde gått og gått. Det var den elleville eventyreren og livsvandreren Ole Olsen Songesand. Han ble født på Årsvoll i 1779, men familien flyttet året etter til Songesand. Likevel ble Ole konfirmert i Høle hvor han ble rangert som nr 10 av de 23 gutte-konfirmanter. Senere gjorde han militærtjeneste, og fikk såkalt avskjedspass fra Vesterlenske infanteriregiment i juni 1806. Da var han blitt skadet både i den høyre hånden og den venstre foten. Det ble antatt at skadene var oppstått under sabelfekting i militæret. Fotskaden gjorde at han utviklet et spesielt ganglag; han «piltet» av gårde ….

Fra han forlot militærtjenesten og sto fram for byfogd Løwold i 1811 med sin ansøkning om «borgerskapsoptagelse», er hans daglige tilværelse fullstendig lagt i mørke. Muligens har han vært til sjøs eller på sildefiske. Uansett hadde han i hvert fall klart å skaffe seg nok penger til å kjøpe et hus på Bakken i Stavanger for 200 riksdaler. Tre måneder senere – i juni 1811 – kjøper han i tillegg den eiendommen som han skal bo lengst i. Ifølge pantebok nr 11 for Stavanger, kjøper han da Asbjørn Kristofferson Mehus sitt hus nr 80 på Pottemakerstranden med «hageplass, båtstø og husets påstående grunn» for 600 riksdaler.

Lalla Carlsen kastet senere også sin glans over teaterscenen i Stavanger.

—  -

Historiene om Ola Songesand er både mange og relativt lange. Som et eksempel på hvordan ble oppfattet av sin nære ettertid, skal jeg sitere hva Carl Lous skrev om Pilt Ola i sin Cicerone fra 1868. Lous kaller Ole Songesand for en av Stavangers største originaler og mener for øvrig at «han døde ugift i 1860». Pilt Olas dødsår var imidlertid 1858.

Lous skriver i sin Cicerone – som kom ut ti år etter Pilt-Olas død, og mens minnene om han var ferske i byen – blant atskillig, også disse linjene som Ole Olsen Songesand: «Paa sin fod vandrede han rundt om paa kryds og tvers i Norge, Sverige og Finland – en gang blev han i Gefle satt fast som løsgjænger, da han ej havde noget pas – en anden gang opnaaede han i motsetning hertil, en audients hos selve Carl Johan. De banede veje var ikke for ham – nej langt ifra! – ligesom lemænnene lagde han vejen over vildsom ur og fjeld og spadserede en gang paa denne vis herfra til Bergen over fjeldene!

Aarevis kunde han leve uden menneskelig selskab som eremit i fjeldhuler. Han næring var næsten dyrisk; thi havde han en enkelt gang med sig en pose med mel, som han kunde dyppe i det første det beste vand, syntes han at leve helt kongelig. Hans livret var ellers hestekjød, hvoraf han paa sine gamle dage havde en hel del nedsalte i tønder paa sit loft.

Gaver modtog han aldrig, men var stedse selvhjulpen og tilbragte en stor del av sit fjeldliv med at fiske aal, der i mængdevis fandtes i de store fjeldvand. Hans haardførhed var ualmindelig; han havde saaledes vasket sin eneste skjorte, toges den strax i brug i dyvaad tilstand, og at gaa vaad paa fødderne eller sove paa den rimfrosne mark, var for ham sligslag. Som en øvet fodgjænger kunde han gaa dag og nat uophørligt, ja der fortælles endog, at han (paa en ikke altfor bratt og ujevn vej) kunde gaa og sove hele 4 timer i træk.

Pilt-Olas årelang vandringer i verden den vide er etter hvert vel kjent blant folk flest. Mindre kjent er kanskje hans aktivitet som eiendomsoppkjøper i byen. I dag ville han formodentlig ha blitt kalt for eiendomsutvikler og investor. Han hadde åpenbart en spesiell sans for og hang til kirkekjøp. På begynnelsen av 1800-tallet kjøpte Pilt-Ola for eksempel Høle kirke og ville flytte den til Forsand. Det skapte stor strid i de indre bygder hvor presten i Høle, den relativt velærverdige herr Schavland, fant fram sin skarpeste penn og formulerte et fortørnet protestskriv til biskop Sørensen i Kristiansand. Hølepresten understreket med en betydelig blekkmengde at Pilt-Ola hadde benyttet seg av svært så underfundige metoder for å få landsens folk over på sin kirkeside:

«Saaledes har bemeldte Ole Olesen Sangesand gått omkring til de lengst fraliggende beboere i Lysefjorden, Dirdalsdalen, Frafjorden og Espedalen for ved gjorte forestillinger om hvor meget bekvemmere det ville for disse å søke kirke når den ble flyttet og igjen oppført på Forsand med løfte om at det ikke skulle komme dem til noen synderlige bekostning. Dette uaktet har dog de fleste måtte tegne seg for bidrag for 10 rd til 40 rd.

Men nå da mengden av almuen stedse har innsett hvor høyst unyttig et saadant foretagende er, så de som allerede har latt seg tegne og (som har) innvilget kirkens flytning, ønsker nå – etter sundere ettertanke – likeså ivrigt som vil undertegnede at våres verdige Guds hus må bli stående hvor det nå står», skriver sogneprest Schavland, som også kontant konkluderer:

«I dypeste underdanighet ansøker vi deres høyærverdige og høylærdhet om at Høle annex kirke må heretter som hitinntil, bli stående i den almektige Guds beskjermede fred og varetekt hvor den har stått fra dens begynnelse og ennå står, og Ole Olesen Songesand paalegges å la dette intet nyttende prosjekt fare …»

Prestens ord fant nåde hos biskopen. Det ble ingen flytting av kirken i Høle til Forsand. Pilt-Ola ga imidlertid ikke opp sin særegne kirkevei. Året etter kjøpte han 3/8 parter av kirkene på Nærem, Bø og Varhaug, men heller ikke denne kirkehandelen ble noen økonomisk suksess. Bedre gikk det da han senere samme år kjøpt en stor eiendom på Øvre Tasta som han stykket opp og forpaktet bort. På samme tid kunne han også ha ført opp en ny yrkestittel på sitt visittkort. Han kunne kalle seg skipsreder. Det er uklart hvor mange skip han egentlig disponerte, men han hadde i hvert full kontroll over sluppen «Haabeth» som ble ferdigbygget i 1814. Muligens for sikkerhets skyld hadde han også funnet skipperen i sitt nære nabolag på Pottemakerstranden, Jens Jørstad.

Opp og ned for Pilt-Ola

Pilt-Olas karriere i forretningslivet var preget av sterke opp- og nedturer. Det økonomiske uåret i 1812 – med svikt i sildefisket – rammet han hardt, men han hadde tydeligvis ikke noen større vansker med å skaffe seg kreditt. Både Overformynderiet i Stavanger og Selskapet til Norges Vel, ga ham lån. Selv om han tydeligvis både trikset og mikset med sine forretninger – han mottok jevnlig juridiske stevninger av ulike slag – synes det ikke å ha virket inn på hans kredittverdighet.

Innledningen til hans økonomiske misære startet i 1823 han ble stevnet for «misligholdelse som kirkeeier for Varhaug». Året etter ble denne saken tatt opp til rettsbehandling. Av åpenbare grunner møtte ikke Pilt-Ola for prokurator Engelschiøn – han var jo på vandring på svært ukjent sted – og byrettens kjennelse ble derfor ganske enkelt at Pilt-Ola hadde «forbrutt sin eiendomsrett». Kirken ble dermed «hjemfallen til menigheten», og han måtte dessuten «erstatte sitantene hva dens ny oppbyggelse er beregnet at vil koste med 160 speciedaler, 12 sh».

Denne dommen fikk en dominoeffekt. Hele hans stavangerske tilværelse falt om kull. Ingen visste hvor han befant seg i verden. Det eneste som var sikkert var at den ene lånet etter alle de andre ble oppsagt, skattene forfalt uten å ha blitt betalt, og da «retten hadde påropt han 3 ganger uten å få svar», ble hans bo tatt under auksjonshammeren den 5. april 1825. Tvangsauksjonen på Pottemakerstranden fant sted «etter foregående bekjentgjørelse ved oppslagne plakater på byens publique hjørner og trommens rørelse gjennom samme gater.»

Det var tydeligvis en auksjon som samlet atskillige av byens borgere. I alt er det registrert 48 omsetningsnummer på den detaljerte auksjonslisten. Siste posten ble utbudt var ellers «1 kikkert, 1 viinglas etc» som Michael John fikk tilslaget på. Byfogd Løwold nøyde seg ikke bare med å administrere salget. Han står også notert i kjøpsprotokollen som den nye eier av «Tillæg og rættelse til L. H. Bings beskrivelse over Norge». Den hadde Pilt Ola to eksemplarer av, muligens fordi han brukte den som kartbok på sine vandringer.

Auksjonen dekket all den gjelden Pilt-Ola hadde i Stavanger. Da han omsider vendte tilbake til Stavanger etter sin årelange vandring, var han derfor ikke skyldig noen noe. Han flyttet inn hos sin søster Johanna. Også hun hadde han sin bolig på Pottemakerstranden hvor hun drev med sildesalting. Han døde den 18. juli 1858, 79 år gammel.