Demokratisk kontroll med kraften har lenge vært en forutsetning for norsk industribygging – også i Rogaland. Når olja avtar, må den dyrebare kraften vår forvaltes med desto mer industriell kløkt. Høyresidens kraftpolitikk er imidlertid på villspor, med industri og natur som tapere.
Regjeringen legger stadig nye kraftkabler til utlandet, og avgir samtidig kontrollen med dem til ACER. En frisluppet, markedsstyrt kraftbransje får selge stadig mer vannkraft både til EU-markedet og til oljeselskapene. Resultatet er stigende kraftpriser, til fare for industrien.
Samtidig teppelegges Tysvær, Bjerkreim, Dalane med utenlandskeide og ofte skatteparadisregistrerte vindturbinanlegg. Jærens rike matjord ofres til fordel for unyttige, kraftslukende datasentre. Mot slik gråblå politikk, trengs SVs røde og grønne skifte.
SV vil sikre prosessindustrien på Karmøy og i Sauda, og opprettholde et kraftoverskudd. Skal norsk sokkel elektrifiseres, må det skje med havvind nær oljefeltene. SV vil dessuten trappe opp den svake innsatsen på energieffektivisering, den best tilgjengelige «nye» kraften.
Ifølge det internasjonale energibyrået IEA innebærer Paris-målene stans i nye oljefelt. SVs plan om et rettferdig grønt skifte tar høyde for det. Vi går inn for en forsvarlig og forutsigbar utfasing av oljeleting, i takt med at tildelte lisenser utløper. Oppsiden er at tilgjengelige ressurser til ny, framtidsretta industribygging blir desto større.
Bærekraftig prioritering må samtidig innebære å ivareta arbeidsfolk og videreutvikle den høye kompetansen vi har i Rogaland. Ansatte på borerigger skal ikke over på NAV, de skal få etterlønn og nødvendig omskolering til nye oppgaver – de aller fleste knytta til norsk sokkel.
Leverandørindustrien på Buøy, Risøy og Eigerøy skal fortsatt være en del av den industrielle bærebjelken i fylket. Nye spennende oppdrag står i kø: karbonfangst- og lagring, flytende havvind, grønn skipsfart, blå hydrogen, anlegg for havoppdrett med mer. Dessuten vil olja fremdeles bety sysselsetting, aktivitet og inntekter i flere tiår.
Norge har blant verdens beste forutsetninger for å klare en slik overgang. Samspillet mellom naturressursene, leverandørleddet og de maritime miljøene skal fortsatt danne grunnlaget for en verdensledende industri – også når oljas andel etter hvert krymper.
Men uten aktiv tilrettelegging og nødvendige statlige investeringer, risikerer vi å gå fra ei klimakrise til ei industrikrise. Å unngå det, krever en helt annen innsats enn vi ser fra regjeringen. Den innsatsen vil SV sette inn. Vi har egentlig ikke noe annet valg.
Godt valg!
[ Pål Morten Borgli og stigmatisering ]