Det har den siste tiden vært mye snakk om elektrifisering av norsk sokkel. Både regjeringen og opposisjonen heier på dette tiltaket som kan få store konsekvenser for både næringsliv og forbrukere. Det er mange grunner for å være skeptisk til et slikt tiltak. Kostnadene vil være over 50 milliarder kroner og tilsvare en kostnad per tonn co2 på mellom 1500 og 8000 kroner Da kan det være på sin plass å minne om kvoteprisen som i dag ligger rundt 500 kroner Samtidig vil skattebetaleren få regningen på cirka 40 av de 50 milliardene elektrifiseringen koster, da oljeselskapene har anledning å sende store deler av regningen til skattebetalerne på grunn av petroleumsskatten. Klimaeffekten er tvilsom siden gassen som ikke brennes på norsk sokkel, vil eksporteres ut av landet og føres på et annet lands klimaregnskap. De globale utslippene vil stort sett være de samme. Blir elektrifiseringen gjennomført som tenkt vil vi stort sett fjerne kraftoverskuddet som finnes i markedet i dag, og som har sørget for mye og billig tilgjengelig kraft. Det vil redusere Norges attraktivitet for nyetableringer innen kraftintensiv industri, noe som vil være særdeles uheldig i en tid hvor etterspørsel etter kraft er svært stor og som kan gi oss betydelig verdiskapning og mange nye arbeidsplasser. Vi ser ønske om nyetableringer over hele landet av blant annet selskaper som ønsker å starte opp med blant annet batteriproduksjon eller datalagring.
Saken om elektrifisering av norsk sokkel handler ikke bare om at det er dårlig klimapolitikk, men det symboliserer en holdning i klimasaken som man heller bør være mye mer bekymret for. Mye kan tyde på at politikere framfor alt ønsker å framstå som at de tar klimakrisen på alvor, i stedet for å bruke pengene på tiltak som gir mest effekt. Klimadebatten har utviklet seg til å handle om hvem som kan bruke mest mulig penger, uten at tiltakene verken konsekvensutredes eller har noen beviselig effekt.
[ Yrkestrafikkforbundet: Våre fem hovedutfordringer ]
I stedet for å satse på tiltak som både kan bidra til styrket økonomi og god klimaeffekt, velger heller de andre partiene på Stortinget konkurrerer i hvem som ser mest grønne ut. Så lenge politikere bryr seg mer om å bli oppfattet som klimavennlige, i stedet for å faktisk være det, så vil symbolpolitikken overgå gode klimatiltak. Dette gjør de ved å påføre skam og dårlig samvittighet mot folk som spiser kjøtt eller kjører bil. Dette blir bare en dråpe i havet, når man ser på det store bildet. For å stanse klimakrisen er vi avhengig av å iverksette tiltak som faktisk gir effekt, framfor tiltak som ser ut til å gi effekt.
Eksempelvis blir stadig flere partier med negative til oljeboring. Av mange oppfattes olje og gass som en klimafiendtlig energikilde, til tross for at norsk olje og gass river ned kullkraftverk i Europa, samtidig som oljenæringen er den største bidragsyteren til norsk velferd. Når vi erstatter kull, som er klimaverstingen i Europa, med norsk olje og gass, så kutter man utslippene av co2 med over 300 mill. tonn. Det tilsvarer seks ganger Norge sitt totale utslipp.
Politikk handler om å prioritere. Derfor er det viktig at vi bruker pengene våre på en måte som gir mest mulig utbytte. I en så viktig sak som klimasaken så kan vi ikke tillate oss å prioritere følelser foran fakta og fornuft.
[ Fortsatt diskusjon om cruise- trafikken i Stavanger ]