I 1961 skrev sosiologen Sverre Lysgaards (1923 – 1994) boka «Arbeiderkollektivet». Boka bygget på en studie som Lysgaard gjorde i en industribedrift på 1950-tallet.
Kjernen i teorien om arbeiderkollektivet er at det under visse forutsetninger oppstår et arbeiderkollektiv for å ivareta de ansattes helse, behov for trygghet, tilhørighet og følelse av å strekke til. I arbeidskollektivet utvikler det seg noen verdier som bidrar til å beskytte arbeiderne mot det de opplever som bedriftens umettelige, ubønnhørlige og ensidige krav. Du skal f.eks ikke «bryte akkorden». I dette ligger det ikke at du skal jobbe så seint som mulig, men at du skal jobbe akkurat så raskt at det ikke går utover din helse på sikt eller at det går ut over kameratskapet og trivselen i jobben. For det andre skal du ikke ha en «formann i magen». Du skal ikke som enkeltperson opptre på en slik måte at du fremhever deg selv på bekostning av de andre.
Selv om Lysgaard sin studie ble gjennomført i en industribedrift gjør han det klart at teorien hans er relevant for mange flere enn den tradisjonelle arbeider. Lysgaard kaller boka «en studie av de underordnedes sosiologi». De underordnede kan i teorien være alle arbeidsfolk. Jeg bruker begrepet arbeidere eller arbeidsfolk i denne artikkelen vidt, og det dekker alle som har en underordnet posisjon på en arbeidsplass, dvs at deres arbeidsbetingelser i større eller mindre grad formes av en arbeidskjøper.
Grunnleggende i Lysgaards teori er at arbeiderne opplever at det er en interessemotsetning mellom bedriftens behov for økt lønnsomhet og effektivitet og deres behov for trygghet og mestring. Arbeiderkollektivet som et «verdisystem» beskytter den enkelte.
Lysgaard sin studie ble gjennomført før arbeidsmiljøloven (aml) trådte i kraft i 1977. Aml bygger også på grunntanken om at det er en motsetning mellom arbeideres behov for å sikre egen helse og velferd og arbeidskjøpernes behov for effektivitet og lønnsomhet. Arbeiderne trenger derfor en beskyttelse gjennom loven. Aml stiller krav til at arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig. Arbeidskjøperne har en lovbestemt plikt til å sørge for at arbeidsmiljøet er slik at arbeiderne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger og slik at sikkerhetshensyn ivaretas.
[ Verdiskaping over hele landet med «fornybarbud» ]
Den beskyttelsen arbeiderne fikk gjennom arbeiderkollektivets verdisystem skal de i dag i prinsippet få gjennom aml. Men er det slik?
Ser vi oss litt rundt så ser vi et arbeidsliv som er sterkt endret siden Lysgaard gjorde sin studie. Nå har vi EØS og fri flyt av sosial dumping. Vi har mye innleie, både i privat og offentlig sektor, som innebærer at arbeidskjøperne og arbeiderne ikke nødvendigvis er på samme sted.
Innleie og fri flyt av arbeidskraft, har ført til at verdiene som arbeiderkollektivet representerte er under sterkt press. Lønningene blir presset nedover og arbeidsbetingelsene forverres. Det er mange eksempler på at innleide arbeidere som stiller krav, eller blir syke, ikke kommer tilbake etter endt oppdrag. Innleide arbeidstakere opplever stor utrygghet. Lista over negative konsekvenser av økt bruk av innleie er lang.
I tillegg har høyreregjeringen bidratt til at aml også er under press. Arbeidstidsordningene har f.eks blitt mer «fleksible», noe som i praksis fører til økt arbeidsbelastning for arbeiderne. Adgangen til å ansette mennesker midlertidig har også blitt utvidet. Aml har blitt gradvis endret, til fordel for arbeidskjøperne. Arbeiderne får dårligere beskyttelse.
Hvordan kan kravet i aml om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ivaretas i en slik setting? Dessverre ser det ut til at dette ikke alltid går så bra.
Vi ser at helsearbeidere og andre arbeidergrupper springer helsa av seg og at bemanningen reduseres for mye i mange sektorer. Dette har ført til at mange har et arbeidsmiljø som på langt nær er «fullt forsvarlig».
Vi ser at ansvaret for produksjonen, enten den er i det offentlige eller i det private, individualiseres. Det er den enkelte som skal levere, prestere og ikke minst konkurrere med andre arbeidere. Det er grunn til å tro at slik individualisering av ansvar, kombinert med kontrollsystemer der arbeidsinnsatsen til enhver tid skal dokumenteres, bidrar til stress. Den enkelte arbeider sliter seg ut, og legger skylden på seg selv. Det er de selv som enten ikke har planlagt godt nok, de er ikke effektive nok, eller så er de ikke «flinke» nok til å sette grenser og si nei. Resultatet blir at den enkelte «bryter akkorden» og med det bidrar til at presset på alle blir enda høyere.
Jeg tror faktisk at det er mange i arbeidslivet nå som savner arbeiderkollektivets verdisystem, som savner å være en del av en arbeiderkultur som setter grenser og beskytter den enkelte.
Høyresiden påstår hardnakket at det nesten ikke er noen interessemotsetning mellom arbeidskjøperne og arbeiderne, at de som mener noe slikt er litt gammeldagse.
Stadig flere kjøper heldigvis ikke dette verdensbildet. Forskjellene øker og det blir tydeligere for mange at det er ulike interesser. At ledere i f.eks COOP og OBOS innvilger seg selv skyhøye lønninger bidrar til denne bevisstgjøringen. At Petter Stordalen tar ut enorm profitt fra sine hoteller, samtidig som han tilbyr luselønninger til arbeiderne bidrar til det samme. At sykepleieres og læreres kamp for anstendige lønns- og arbeidsvilkår slås ned med tvungen lønnsnemd er nok et eksempel på at det er arbeidskjøpernes interesser som vinner frem – på bekostning av arbeidsfolk.
Rødt tar på alvor at det er en interessemotsetning mellom arbeidskjøpernes behov for økt lønnsomhet og effektivitet og arbeidernes behov for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Rødt vil forby kommersielle bemanningsforetak og kjemper for et arbeidsliv som er i tråd med verdiene i arbeiderkollektivet som Lysgaard beskriver og i aml. Ingen skal bli syke av å jobbe og sikkerheten skal ivaretas. Alle skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Fordi fellesskap fungerer!