Debatt

Alle eller ingen

Knapt noen møter så mange fordommer i samfunnet som fattige.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Enten teller alle, eller så teller ingen. Dette er leveregelen til den stødige etterforskeren Harry Bosch fra TV-serien med samme navn. Og for aldri å glemme det, har han fotografier av personer fra uprioriterte saker på pulten sin. Folk som ikke teller når ressursene fordeles.

Enter teller alle eller så teller ingen. Dette burde også være alle politikeres førsteprioritet, og dominere alle høstens valgbrosjyrer. Målestokken på politisk suksess i et samfunn burde være hvordan de fattigste bor, hvordan helsen deres er, hva de har råd til å spise og hvordan de klarer å leve, ikke bare overleve, på den økonomiske støtten de får.

Det hadde også vært en interessant oppgave for alle nye og gamle stortingsrepresentanter, å leve på samme beløp som sosialhjelpsmottakere noen måneder. Hva ville de enkelte valgt vekk? De ville nok fort sett at med i underkant av 6500 i måneden, utenom til bolig, så ryker mye mer enn latten og lønningspilsen. Og selv med noen ekstra tusenlapper til barna, spørs det hvor glade disse hadde blitt for et aktivitetskort, når det samtidig ble slutt på lommepenger, nye klær, reiser, datautstyr og strømmetjenester, bare for å nevne noe. Kanskje ville en da øremerke midler til en kraftig økning av sosialstøtten i alle kommuner?

Allerede i 2008 prøvde SV-representant Karin Andersen å leve på sosialstønad, men måtte gi opp. Selv om hun levde på grøt, fiskepinner og brød, ble lommeboken fort bunnskrapt.

Når millionlønninger følger toppjobber, heter det at ingen vil ta disse jobbene uten at lønnen er vulgært høy. Men når beløpet på sosialstøtte skal bestemmes, da er det fattigdom som skal inspirere til arbeidsinnsats.

Fattige var fortsatt fattige fordi de var late og udugelige.

Hver femte voksne person mottok fattighjelp en eller flere ganger i løpet av 1930-årene. De borgerlige regjeringene sikret at den ikke skulle være mer enn at folk ikke «forkom». Det var veldig viktig for borgerlige politikere at folk som mottok fattighjelp ikke levde like godt som de fattigste som klarte å forsørge seg selv. Samtidig ble det bestemt at fattighjelpen ikke skulle gis i form av penger, men som matkuponger. Slik skulle politikerne sikre at de fattige ikke «sløste bort» hjelpen sin. Dessverre klarte heller ikke en ny lov om sosial omsorg i 1964, som skulle sikre alle et økonomisk sikkerhetsnett, å endre det ideologiske grunnlaget for hjelp. Fattige var fortsatt fattige fordi de var late og udugelige.

For det er en forbindelse mellom matkuponger og aktivitetskort. Denne forbindelsen er mistroen til fattige. De vil sløse vekk pengene dersom de fikk litt mer. De vil verken prioritert barna sine eller mat, for fattige er fattige fordi de (egentlig) har sløst vekk sin formue og avvist gode jobbtilbud.

På 1930-tallet skulle ikke hjelpen være høyere enn at folk «ikke forkom». Ikke noe har endret seg i borgerlig tilnærming til fattigdom siden den gang. Fattigdomsfellen, kalles det av Høyre, når noen vil gjøre det litt lettere å være avhengig av samfunnets hjelp for å komme gjennom dagene.

De alvorlige konsekvensene av fattigdom er solid dokumentert. Psykiske og fysiske helseutfordringer, lavere levealder, dårligere skoleresultater, ensomhet og utenforskap er noe av prisen en må betale. Nettopp derfor er Stein Erik Hagens uttalelser om «navere» tidligere i sommer, som «folk som ikke gidder å stå opp om morgenen», så hårreisende arrogant og provoserende. Den avslører ikke bare en total mangel på virkelighetsforståelse i hans verden, men at rikes holdninger til fattigdom ikke har endret seg på flere århundrer.

Politikerne kan ikke la godt lønna byråkrater regne ut hvor lite den enkelte skal kunne klare seg på.

Sosialhjelpsmottakere, trygda og minstepensjonister må komme øverst på prioriteringslisten når ressursene skal fordeles. Politikerne kan ikke la godt lønna byråkrater regne ut hvor lite den enkelte skal kunne klare seg på, men selv prøve å leve på satsene de vedtar.

Foran høstens stortingsvalg ser en skarpe politiske skillelinjer i forståelsen av fattigdomsutfordringene i samfunnet. I 2021 vil det være et valg mellom å utjevne forskjellene i samfunnet, eller å øke dem.

Fattigdom produseres blant annet gjennom endringer i arbeidsmarkedet, med lave lønninger, arbeidsledighet og korttidskontrakter. I distriktene kan fattigdom oppstå på grunn av mangel på arbeidsplasser, i byene på grunn av press på boligmarkedet. Disse problemene forsterkes hvis ikke samfunnet blir tilstrekkelig regulert.

I dag ser vi at privatisering og økende egenandeler, krav om karensdager ved sykdom, nedskjæringer i ansatte innenfor offentlige tjenester, og redusert støtte til viktige velferdsgoder truer den universelle velferdsstatens framtid.

Private aktører innenfor velferdstilbudet fører også til holdningsendringer i forhold til hva som skal være fellesskapets ansvar. Her ser en et tydelig skille mellom høyre- og venstresidens ståsted. Høyresiden mener at en må skjære ned på velferdsordningene for at velferdsstaten skal overleve. Folk bør blant annet planlegge sin egen alderdom, spare til pensjonen sin, og betale mer for barns hjelpemidler til syn og tenner for at staten skal spare penger. Venstresiden vil øke skatten til de rikeste, slik at forskjellene mellom folk i jobb og ulike trygdemottakere minsker. Det vil samtidig gi staten råd til å opprettholde eller utvide like velferdsgoder til alle.

«Navere» har ingen interesseorganisasjon. Tvert imot prøver de å gå så stille i dørene som de kan, for knapt noen møter så mange fordommer i samfunnet som fattige. Derfor er det vi politikere som må fremme deres interesser, bidra til levelige liv og vise at en endring er mulig. For det er et faktum at mange må være fattige for at noen skal være rike. Og hvis de rike ikke gidder å jobbe uten å få skyhøye lønninger og lave skatter, ja så får de heller finne på noe annet.


Mer fra: Debatt