I mange år bodde jeg vegg i vegg med noen kommunale boliger. Vekslende, men alltid hyggelige naboer som mer enn gjerne hjalp til med post og vanning når jeg var borte. Så kom jeg seint hjem en kveld, gikk forbi naboens vindu, og oppdaget at det satt fire menn på gulvet der inne rundt et propanapparat og varmet seg middag. Frossenpizza over åpen ild. De var (veldig) godt i farten, og hadde ingen tanker om at noe kunne gå galt. Ok, jeg trampet inn, beslagla propanapparatet, varmet pizzaen deres i stekeovnen min – og neste dag marsjerte jeg opp til kommunen-å-di og forlangte at de installerte brannvarslere. Samme dag. Naboene tok det med godt humør og lurte på om de kunne dinge på døren min hver gang de skulle ha pizza.
Så er det en del beboere som strever med å forholde seg til slikt. Som kanskje har både rusproblemer og psykisk sykdom, og derfor kan ha det vi kaller «manglende boevne». Vi skal ta slikt på alvor. Noen blir redde hvis en brannalarm piper, noen tror de blir overvåket, noen misliker intenst det blinkende lille lyset som viser at alarmen fungerer. Det er mye, og det er reelt for den det gjelder. Derfor må vi få på plass sabotasjesikre brannalarmer i det vi kaller utsatte, kommunale boliger, altså boliger hvor beboerne kan ha redusert boevne på en eller flere måter. Alarmer som varsler hvis de for eksempel blir sparket ned eller sabotert på andre vis, så brannvesenet kan rykke ut og få den på plass igjen.
Vi i Høyre har prøvd. Vi har blant annet foreslått Villa Lagård (som kan bli mer, for flere, med tiden) hvor mennesker med særlig store utfordringer kan få sin egen, trygge bolig med vakthold, helsepersonell, sosionom etc. Det er blitt nedstemt av det som nå er det politiske flertallet i byen. Uforståelig.
Og mer tett på brann, et eksempel: Det var nylig leilighetsbrann på Eiganes, og vi så alle i mediene hvor fort det spredte seg. Både leiligheten hvor det startet og leiligheten over ble helt utbrent. Tenk deg at leiligheten under deg står i flammer mens du sover! Vi forstår alle hvor mye det haster å få brannvesenet til stedet, og da må vi ha alarmer som skriker høyt og hurtig, med direktekobling til brannvesenet.
Brann er livsfarlig, bokstavelig talt. Og det er dyrt. Brannvesenet rapporterer at de har altfor mange utrykninger til kommunale boliger for særlig utsatte beboere. Mest branntilløp, men også større branner. Flere leiligheter er totalskadd bare det siste året. Tid før varsling er helt avgjørende for utfallet, og risikoen for beboere og naboer er høy hvis brann ikke varsles i tide. Økonomiske konsekvenser omfatter blant annet skade på private eiendeler, og samfunnsmessige kostnader som mannskap/utrykninger, mangel på boliger, og kostnadene ved å reparere brannskadene (så vidt vites er også kommunen selvassurandør). Prisen på å gjenoppbygge to nedbrente leiligheter er nok høyere enn å montere sabotasjesikre brannvarslere i alle kommunens boliger.
Så over til det underlige. Da vi i Utvalg for Miljø og Utbygging sist høst skulle vedta Årsplaner vedlikehold 2020, foreslo jeg på vegne av Høyre noe jeg syntes var helt enkelt og selvinnlysende: At vi skulle:
* prioritere vedlikeholdet av bygg brukt til bofellesskap, omsorgs-, rus- og andre boliger.
* prioritere sikringstiltak som tak, vindu, drenering, brannsikring og andre akutte bygningstekniske tiltak.
Enkelt og selvinnlysende? Neida! Begge forslagene ble kontant nedstemt av Ap, MDG, Sp, FNB … et nesten samlet utvalg. Hva ER dette? Selvsagt må vi prioritere brannsikring av boliger! Parkett i Rådhuset og ny sykkelparkering for kommunens ansatte er fint og flott, bevares, men liv og helse skal gå foran alt. Derfor ber jeg i kommende møte i Utvalg for Miljø og Utbygging om vi skal få en snarlig (!) sak som redegjør for hvordan og hvor hurtig kommunens utsatte boliger kan få bedre brannsikring/varsling, fortrinnsvis direktesendte brannmeldere med sabotasjealarm.
Det skulle bare mangle.