Debatt

Ved Bob Dylans 80-årsdag

DEBATT: Sangen om Hattie Carroll forfulgte William Zantzinger heila livet.

Hele verden har markert Bob Dylans 80-årsdag 24. mai. Her mottar Dylan presidentens frihetsmedalje av Barack Obama i 2012. Rolf Schreiner markerer dagen ved å skrive om en av Dylans viktigste sanger, «The Lonesome Death of Hattie Carroll».
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Heilt i begynnelsen av januar 2009 sto det i lokalavisene i Maryland, USA, at William Devereux Zantzinger, kalt Billy, va død. Ei uga seinare sto den same nyheten i både New York Times og Washington Post. Så då må vel denne Zantzinger ha vært et ganske kjent navn?

For dylanologene va han i alle fall ein herostratisk berømt person (jf. Herostratos i oldtidsbyen Efesos, år 356 f.Kr.) – på grunn av hendelsene i Baltimore rett øve midnatt 9. februar 1963, to dager itte at William fylte 24 år.

Han va arving te ein 2500 måls tobakksfarm i Charles County i Maryland, og familien va på god fod med stedets politikere. Området Charles County va ganske rasistisk – kvide og svarte på same skole blei ikkje innført før i 1967.

Denne kvelden va herr og fru Zantzinger ude og spiste på ein av Baltimores fineste restauranter, Eager House, og allerede der hadde tobakksarvingen på øve 1,90 vært voldelige mod de svarte servitørane. Så gjekk paret videre te Emerson Hotel, kor et veldedighetsball, Spinster’s Ball, blei arrangert. Då va begge to ganske berusa, og det fyssta William gjorde va å sei «nigger» te ei kvinnelige servitør så hette Ethel Hill, og han slo na med ein stokk. Hu forsvant grinande.

William hadde ein flosshatt på snei, og med stokken i håndå presterte han ein form for underholdning ved å imitera Fred Astaire. Så tog han ein dans og to med fru Jane, men de va begge så fodle at de ramla oppå kverandre på dansegolvet.

Klokkå va rundt 01.30 då William bestilte ein bourbon whisky av barhjelpen Hattie Carroll. Hu va 51 år, mor te 11 barn, hu hadde hatt hjerteproblemer, hu va overvektig og hadde høgt blodtrykk – og hu va svart. Carroll sa «Just a moment» og begynte å laga drinken. Itte at William hadde venta i ett minutt, va tålmodigheden slutt. Han kalte Hattie Carroll «nigger» og «you black son of a bitch», og han brukte stokken. Hattie blei slått flerne ganger øve skulderen og oppøve i nakkepartiet. Hu klarte ligavel å gje fra seg drinken te han så slo. På det tidspunktet va William så forbanna at han fortsatte med å slå kånå ner i golvet, og så hamra han videre på ektefellen med ein sko.

Hattie Carroll gjekk ud på kjøkkenet og sa te kollegene at hu følte seg dårlig – før hu kollapsa heilt. Hu blei brakt te Baltimore Mercy Hospital, der hu døde åtte timer seinare uden å ha komt te bevissthet, visstnok av hjerneblødning.

Dylan e et null. Eg sko ha sagsøkt han og fått han i fengsel.

—  -

William Zantzinger blei arrestert for upassande oppførsel allerede same natt, men det va fru Jane heilt uenige i. Då to staute politimenn tog fatt i maen, va hu sørpe full, og hylte ud: «Ikkje ta Billy fra meg – han slår meg, men eg har bare han!» mens hu slo på alt og adle – både maen og politiene. Det hjalp lide.

Itte at Hattie Carroll va død, blei siktelsen mod William Zantzinger udvida te overlagt drab.

Men siden familien på den store tobakksfarmen hadde de rette kontaktane, blei siktelsen «first degree murder» itte kvert redusert te uaktsomt drab. Så fulgte ein parodi av ein rettssag så tog tri dager. William blei dømt te å betala 125 dollar i erstatning te de servitørane han slo te fysst. For drabet på Hattie Carroll fekk han 6 måneders fengsel og 500 dollar i bot. Retten udsatte fengselsoppholdet te 15. september, sånn at William fekk høsta inn fra tobakksplantasjene før han måtte sona. Hans egen kommentar va: «Ja, vel – eg går jo bare glipp av møje snø.» Og fru Jane fulgte opp med: «Der er ingen i nabolaget så behandle niggerne så bra så Billy.» De fekk tri barn før de blei skilt – då hadde de vel slått kverandre så møje at det va på tide å slå opp.

På grunn av god oppførsel fekk William Zantzinger redusert straff og va hjemma te jul.

Same dag så dommen falt, 28. august 1963, og bare 60 km fra drapsstedet Emerson Hotel i Baltimore, foregjekk den historiske March On Washington – der Martin Luther King holdt sin legendariske tale «I Have a Dream…», og Bob Dylan opptrådde samen med Joan Baez. På vei hjem te New York leste Dylan om dommen i ein avis, og han bestemte seg for å protestera mod rettsvesenet i USA med å skriva ein sang – det blei den mest journalistiske han har lagd.

Dylan tog vekk ein t i navnet Zantzinger – eller gjorde ein slurvefeil – og de fysste linjene e sånn:

William Zanzinger killed poor Hattie Carroll

With a cane that he twirled around his diamond ring finger

At a Baltimore hotel society gath’rin’

And the cops were called in and his weapon took from him

As they rode him in custody down to the station

And booked William Zanzinger for first-degree murder …

De tri første versene i Dylan sin sang fortelle den triste historien om ka så skjedde på hotellet, men i slutten av kvert vers blir me bedt om å holda igjen tårene – for det blir verre. I vers nummer fira konkludere Dylan med den sosiale urettferdighed så ligge i den latterlige dommen William Zantzinger fekk. Så nå kan du ta te tårene – og tenka på at sånn virke et moralsk fallert rettssystem.

Sangen The Lonesome Death Of Hattie Carroll blei med på albumet The Times They Are A’Changing som Dylan ga ud i 1964. Sangen forfulgte Willian Zantzinger heila livet. Då forfatteren Howard Sounes skreiv ein Dylan-biografi for 25 år siden, ga tobakksbonden klar beskjed: «Dylan e et null. Eg sko ha sagsøkt han og fått han i fengsel.»

Dylan svarte med å ha sangen med på konserter heilt te Zantzinger døde, nær 70 år gammel.