Det er helt legitimt å være imot en velferdsmiks, men i realiteten argumenterer man da for at det kun er det rikeste som skal ha valgfrihet.
Per Emil Skjelbred, sekretær i Rødt Stavanger og valgkamprådgiver i Rødt Rogaland, fyrer løs mot private helse- og velferdsbedrifter i Rogalands Avis 27. april. Flere av påstandene hans er rett og slett grovt feilaktige Først og fremst, så er våre medlemmer, som for eksempel Norlandia og Stendi, en del av et organisert arbeidsliv. Vi som arbeidsgiverorganisasjon forhandler lønn på vegne av våre medlemmer med blant andre Sykepleierforbundet og Fagforbundet.
Det er stor mangel på sykepleiere i dette landet. Hadde ikke våre medlemmer kunnet tilby gode lønns- og arbeidsvilkår, hadde de ikke klart å rekruttere folk. Jeg vil også understreke at Velferdstjenesteutvalget som la fram sin NOU (desember 2020), som gransker pengestrømmene hos private som leverer på vegne av det offentlige, tilbakeviser påstanden om «superprofitt» som generell tilstand i bransjen. Når det kommer til lønn, så finner de et mangfoldig system. Noen steder er det private som har best lønn, andre steder er det det offentlige. Jeg vil sitere Kåre Hagen, leder av utvalget: «Man kan legge død påstanden om sosial dumping».
[ Nå skal unge i Stavanger få raskere psykisk helsehjelp ]
Selv om Rødt-politikeren kun vil se feil hos private, skjer feil også i kommunene. Det er selvsagt ikke et argument mot at kommuner skal drive omsorgstilbud. Vi tror det er klokt at en stor andel av omsorgstilbudet i Norge er drevet av kommunene, men vi tror samtidig det er klokt om det også er et innslag av private og ideelle aktører som kan utfordre og hvor alle kan lære av hverandre. Mangfold og litt konkurranse er bra for både innovasjon, kvalitet og bruker, mener vi. Vi tror ikke vi får færre feil, bedre kvalitet eller kortere sykehjemskøer av et tilnærmet offentlig monopol, slik Rødt ønsker.
Samtidig er det viktig å skille mellom helprivate løsninger og private bedrifter som leverer tjenester på oppdrag for det offentlige. Med helprivate løsninger, så må man betale av egen lomme for tjenesten. Dersom en privat leverandør leverer tjenester på oppdrag for det offentlige, så betyr det at du kan velge en privat aktør uten å betale noe ekstra for det.
La oss ta brukerstyrt personlige assistanse (BPA) som et eksempel. Flere kommuner i Norge har samarbeid med private BPA-leverandører. Det betyr at du som borger kan velge mellom flere ulike aktører, kommunalt og privat. Hvis du velger leveranse fra en privat aktør i den sammenheng, så koster det deg ingenting ekstra. Dette er fordi kommunen har en avtale med bedriften, og kommunen tar regningen for deg for at du skal få valgfrihet. Lignende løsninger finnes innen hjemmehjelp, psykiatrisk behandling osv. Det gir valgfrihet til alle, ikke bare de som har penger til å kjøpe helprivate løsninger.
Hvis brukeren og kvaliteten er det viktigste, bør politikerne legge ideologien til side og være med og utforme et bredt omsorgsforlik hvor man finner pragmatiske løsninger for å møte eldrebølgen. Private kan raskt løse kapasitetsutfordringene når de kommer. Kanskje kan private være løsningen for mindre kommuner og steder. Å stenge private ute i møte med eldrebølgen gir oss verken mer eller bedre eldreomsorg.