Debatt

Kitty og Harriet delte nesten alt

Det er langt mellom kvinnenavnene på byens gateskilt, men uten at det nødvendigvis er grunnen til at det også er en viss avstand mellom Kitty Kiellands gate og Harriet Backers vei. Til gjengjeld var ikke den private avstanden mellom de to malerinnene særlig stor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter datidens hviskende, delte de etter hvert det aller meste – bortsett fra paletten og staffeliet. Det hører med til duoens gatenavnshistorie at i Haslum i Bærum finnes det en Kitty Kiellands vei. Hvis du skulle forflytte deg til Oppegård, finner du også Harriet Backers vei.

Mens Harriet Backer hadde sin oppvekst – sammen med sin pianospillende søster Agathe – i Holmestrand med byens skipsreder som far og forsørger, vokste Kitty opp i Stavanger – sammen med sin senere mer berømte bror Alexander. Deres far – Jens Zetlitz M. Kielland – solgte seg ut av familiefirmaet og tilbrakte sluttårene av sitt liv som rentenist sammen med sin andre kone, Inger Mæle. Stemor Inger hadde i sin tid vært medlem av Jomfrustiftelsens første styre. Også Kitty skulle få en styreplass i i 1871 i den stiftelsen som fortsatt finnes i byen, men nå som Johanne Garmanns stiftelse.

Godtfolk med sans for livet i de kongelige gemakker og kunnskaper om hvordan man ter seg i slike sirkler, vet selvsagt at Kongens fortjenstmedalje ble stiftet av kong Haakon VII 1. februar 1908. Ifølge statuttene blir den delt ut «til lønn for fortenster av kunst, vitskap og næringsliv, og for framifrå forhold i offentleg teneste». Fortjenstmedaljen i gull ble delt ut første gang i juli 1908 til tre kvinner og en mann. Kitty Kielland og Harriet Backer var to av disse kvinnene. Kitty ble dermed den første fra Rogaland som mottok denne høythengende utmerkelsen. De to andre som fikk Kongens gull i 1908, var skuespillerinnen Johanne Dybwad og oppdagelsesreisende Johan Adrian Jacobsen.

Innenfor billedkunsten representerte de to forskjellige uttrykksformer og retninger. Flere kunstforståsegpåere har for eksempel skrevet om Harriet Backer at «hun regnes i dag som en av de fremste i sin generasjon. Backer var utdannet i München, og regnes som en av de fremste koloristene i norsk kunst. De koloristiske kvalitetene kommer spesielt godt fram i hennes interiører fra norske middelalderkirker og stavkirker. Hennes interesse for lyset og fargene i maleriet gjør henne til en representant for l’art pour l’art-estetikken («kunst for kunstens skyld»), hvor man ikke er opptatt av et fortellende motiv, men av maleriets rent kunstneriske virkemidler, som komposisjon, farge og strøk».

Om Kitty Lange Kielland har de samme forståsegpåerne påpekt at «hun var en naturalistisk maler og var opptatt av at kunsten skulle fremstille liv og sannhet. Kielland var den første som malte jærlandskapets eiendommelige skjønnhet; med spesiell interesse for atmosfære og stemning i landskapsskildringene.

Kittys interesse for den bildende kunst har hun formodentlig fått fra sin far. Han var en av initiativtakerne da Stavanger Kunstforening ble stiftet i februar 1865. Han ble også valgt til foreningens første formann, som han var fram til 1877. Foreningens formål var «at vække Sands for Kunsten – og efterhaanden at danne en, Foreningen tilhørende, Kunstsamling». Sans for kunsten ble vekket ved å arrangere kunstutstillinger, og ved kjøpe inn bilder til den årlige juleutlodningen for foreningens medlemmer. Selv hadde konsulen en særlig sans for Lars Hertervig, og han hadde kjøpt malerier av den unge kunstneren fra Tysvær for å støtte ham økonomisk. Disse bildene inspirerte Kitty. I sin oppvekst kopierte hun mer enn gjerne Hertervig-bilder, instruert av den danske tegnelæreren Fanny Zeuthen. Denne interessen kan ha hatt sammenheng med at hun i perioder i denne tiden var sengeliggende. Hun var også til tider avhengig av rullestol. Kitty hevdet imidlertid selv i ettertid at en del av disse sykdommene var blitt overdramatiserte av den nære familien.

Norsk Kunstnerleksikon skriver – blant atskillig annet om de to kunstnerne – at «Sommeren 1881 dro Kielland og Harriet Backer til Bretagne (Rochefort en Terre), sommeren 1883 oppholdt Kielland seg på Kvalbein på Jæren, neste sommer på samme sted med Harriet Backer. I Paris malte også Kielland diverse interiørbilder, helst fra atelieret i Rue de l’Université 19, hvor hun bodde sammen med Harriet Backer, f.eks. Parisinteriør (1881) med Harriet Backer på balkongen og Fra atelieret (1883, Lillehammer Bys malerisamling) med Harriet Backer lesende i bakgrunnen. I 1904 malte Kielland antagelig for siste gang på Kvalbein, og flere fine bilder er kjent fra denne sommeren.»

Kitty Kielland regnes nok som den fremste kvinnelige jærmaleren, men det var på hennes tid tydeligvis slett ikke bare-bare å bevege seg gjennom det jærske landskapet med pensel og palett. Kitty Kielland skrev en gang i et brev til Eilif Petersen i 1878: «Det er en kamp og en møie med den voldsomme vind, som bringer en sand ind i hovedet gjennem øinene og ørene, farer op i alle ens farver paa paletten, og tilsidt bedækker hele studien …»

Kitty Kielland ville gjerne ha som sitt ettermæle at hun var en maler som hadde «lært andre mennesker at forstaa, hva Jædderen er. At jeg hadde kunnet gi dem, som ikke har set Jædderen, hva der de ligger av storhed og fattigdoms sigdom, af finhed i linjer og af overvældende magt ved siden af en øm, rørende mildhed, og derved faaet dem til at føle, at ogsaa denne egn af Norge har sin del i folkekarakteren». Hun forkynte også at «overalt hvelver sig den høie himmel hvor skyerne ofte formerer sig saa vældigt, at det rent skremmer en».

Ikke alle ble like skremt. Hennes samtidige, maleren Oluf Løvold, formulerte seg annerledes: «Over dette farvefattige landskap hviler en oftest skyet, graableg himmel. Hvis drivende skydotter kun et øieblik ad gangen tillader solen at kaste et lysstreif henover den hvide slette. Men hvilken farvevirkning det er i saadant streif er det umulig at skildre. Det hvide blaa hav, er en dump ensformig, søvndyssende sus beskyller de hvide sandbredde, hvor den tøre gulgrønne marehalm staar plantet i snorlige rader for at binde den dyssende fine sand og forhindre den i at flyve ind over de oppdyrkede eller dyrkbare egne.»

Forfatteren Arne Garborg som gjerne kan fremstå som et levende eksempel på det jærske tvisynet, stadig vandende i spenningsfeltet mellom lys og mørke, tro og tvil, formulerte følgende om torvmyrene og malerne i «Knudaheibrev»: «Det er utruleg at me her paa denne fæle stygge Jæren hev kunstmålarar. Kvar sumar kjem dei. Fleire og fleire. Ikjje berre ungdommar som skal temja seg up, nei folk av vaare beste. Tru du meg ikkje kan eg døyva deg med eit namn som Eilif Peterssen. Og det som er det utrulege, dei maalar ikkje berre sjø og strand. Æar og bruir, eng og laavar, bondegardar og alt som er, vert emne for kunst, og lær seg bruka i kunst, endaa det er fraa Jæren. Ja om eg skal vaage meg fram med alt: sjølve torvmyrana vert maala. Med tov og alt … Jamvel ei dame av den fine Kielland-ætti heldt seg ikkje for god til aa gaa til torvmyri og maale. Og torvmyri vert poesi saa svart ho er …»