Debatt

Ein hyllest til alle arbeidarar

Eg var på ei klassereise til Sauda. Ei klassereise som aldri har slutta.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det var på tide for meg å byrje på vidaregåande skule. Gymnas, som det heitte den gongen. Slikt hadde vi ikkje i Ytre Nordfjord, der eg budde. Så vi måtte ut i verda. Av alle stader eg kunne valt, hamna eg i Sauda innerst i ein fjord. Det var nesten naturstridig, for det var så uendeleg langt dit. Turen frå Måløy til Sauda tok nærmare 30 timar.

Kvifor Sauda, er ei anna historie. Kortversjonen er at eg flytta etter ei syster som flytta etter ei syster som budde i Hellandsbygd.

Å komme til denne industristaden var eit kultursjokk. Her kom borgarlege eg frå ytterst ved havet til ei bygd med heilt andre tradisjonar enn eg var van med. Dei serverte til og med øl og vin på kafeane! I heimbygda mi var det ein som flagga på 1. mai. I Sauda var det flagg, musikk, raude fanar og knytta nevar. Det var klassekamp og kamp for likeverd og menneskeverd.

På fabrikken jobba dei skift. Flokkar av arbeidarar forsvann inn fabrikkporten tidleg kvar morgon og kom utatt same porten etter åtte timar med støy, støv og tungt kroppsarbeid for å gje plass til andre.

Eg drog til Sauda for å lære meg eit pensum. Men det var ikkje det viktigaste eg fekk med meg frå Ryfylke. Sjølv om eg ikkje hadde med raude fanar i bagasjen der i frå, fekk eg med lærdom og haldningar som i stor grad har forma mitt samfunnssyn. Det kan kokast ned til følgjande: I det maskineriet som utgjer sjølve samfunnet, er alle like viktige. Dei store hjula vil ikkje fungere utan dei små. Gløymer vi å smørje og halde ved like enkelte delar av maskineriet, vil alt til slutt stoppe opp.

Vi lever i ei tid der skilnadene mellom fattige og rike i Noreg aukar. Dette er til dels villa politikk. Både Høgre og dei som prøver å framstille seg som eit arbeidarparti, Frp, har skattelette som fundament i sin økonomiske politikk. Dei rikaste i landet har fått milliardar av kroner kasta etter seg. Mantraet er at skattelette vil «trickle down» og gje nye arbeidsplassar. Dette er kategorisk tilbakevist av forskningsrapportar regjeringa sjølv bestilte. Likevel tviheld dei på skattelette til rike folk flest.

Påpeikar ein det urettferdige i dette, vil nokon augeblikkeleg slå i bordet med at kapitaleigarar tar stor risiko når dei investerer i nye arbeidsplassar og skaffar folk eit levebrød. Men dei gjer det ikkje for å vere snille. Det handlar om stadig meir profitt og å byggje opp kapital. Faktum er at same kor mykje dei investerer, så kan ikkje pengane deira utføre arbeid. Dei er faktisk fullstendig avhengige av at dyktige arbeidarar tar dei tyngste taka. Det er nemleg slik eit maskineri fungerer. Alt heng saman med alt.

Høgre og Frp går sterkt imot å innføre ny arveavgift på dei største formuene her i landet. Dette er formuer som er bygt opp i generasjonar, blir det hevda. Pengar det allereie er skatta av. Det dei ikkje vil ta innover seg, er at formuene også er eit resultat av at folk på golvet i generasjonar har jobba og slitt så kapitaleigarane kunne hauste fruktene. Difor er det rett og rimeleg at dei som arvar store formuer betaler litt tilbake til dei som faktisk har vore med på å akkumulere arven deira.

Det er 1. mai. Eg vil nytte høvet til å hylle alle arbeidarar. Dei som tar dei tyngste taka. Dei som held samfunnsmaskineriet i gong. Eg skal vere konkret. Sidan eg flytta tilbake til Stavanger, har det pågått eit omfattande arbeid med å oppgradere gatene i Lervig-området der eg bur. Det er så bra at det skjer. Kommunen har satsa pengar på dette. Dyktige ingeniørar har brukt si innsikt til å lage planar for ei så saumlaus gjennomføring som muleg.

Samstundes foregår det ei intens bustadbyggjing her. Investorar satsar pengar. Arkitektar planlegg attraktive bustader og trygge bu-miljø.

Og det har slått meg: Investeringane, dei flotte planane, all kunnskapen til planleggjarane hadde ikkje blitt til nokon ting om det ikkje var for arbeidarane som i all slags ver, i kulde, regne og steikande sol, står på for å gje oss ein infrastruktur med kvalitet:

Heisekranførarar som med centimeterpresisjon løftar på plass tonnevis med last. Gravemaskinførarar som grev ut tomter, underjordiske garasjar og gateløp. Lastebilsjåførar som hentar og bringer. Dei som klatrar i stillas eller legg nye rør og leidningar i gatene. Dei som tar seg av det elektriske, snekrar, malar, lagar grøntareal og leikeplassar, legg kantsteinar, brustein, asfalterer og plantar tre. Dei som ryddar og renoverer.

«Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den,» skreiv Hamsun i romanen «Sult». «Sauda, denne forunderlege stad som ingen forlet før han har fått merke av han,» kan eg seie. Eg lærte at flagg, musikk, raude fanar og knytta nevar ikkje var hyggeleg tidtrøyte. At 1. mai var dødsens alvor. At dersom vi ikkje løftar opp dei som har minst og slit mest, så vil alle tape i det lange løp.

Eg var på ei klassereise til Sauda. Ei klassereise som aldri har slutta. Så takk då alle saudabuar som ikkje fyrst og fremst kjempa 1. mai, men tok kampen kvar einaste dag. Og takk til alle i alle land som framleis kjempar.

Gratulerer med dagen!

Mer fra: Debatt