Hver krone vi betaler i skatt skal brukes til bedre velferd for folk flest. Dette var linjen i norsk velferdspolitikk. Og lenge var det det. Staten sto for formidling av velferdsgoder enten det var snakk om barnehage eller eldreomsorg. Det var en felles konsensus om at velferd handlet om forvaltning, ikke forretning. Dette har derimot endret seg. Vi ser stadig flere kommersielle aktører som etablerer seg i velferden, ofte kalt velferdsprofitører. Dette er businessfolk som har sett sitt snitt til å tjene penger på et marked som aldri mangler etterspørsel. Det har vært en suksessoppskrift for mennesker som Adolfsen-brødrene, Eli Sævareid og Sigurd Aase fra Haugesund. De har beriket seg på fellesskapets penger gjennom å drive barnehage, eldreomsorg, barnevern, skole og asylmottak
Hvorfor er dette et problem? Så lenge de leverer samme tilbud, er det vel greit? Om det bare var så vel. Velferdsprofitørene utgjør et stort problem av tre årsaker. Fellesskapets penger går til privat profitt, framfor barna og pasientenes beste. De ansatte opplever dårligere forhold. Mangfoldet i sektorene svekkes.
Når utenlandske oppkjøpsfond investerer i barnehager er det ikke for barnas beste. Beslutningen er basert på analyser av risiko og forventet avkastning, og barnehager og scorer høyt på disse parameterne. Det er nærmest som å få penger gratis. Det vil alltid være en stor etterspørsel og du er sikret inntekter fra staten. Gjennom kreative selskapsstrukturer klarer velferdsprofitørene å lure til seg penger som burde gått til flere leker i barnehagene, flere ansatte i eldreomsorgen og bedre oppfølging av barnevernsbarn. På den måten går våre felles skattepenger til berikelse av dem som allerede har til salt i grøten. I verste fall kan dette være med på å bygge ned tilliten til vår felles forskningsopplegg, velferdsstaten og skattesystemet.
[ Politikk som betyr noe for deg ]
Det er ikke bare pasienter og barn som taper på at penger bevilget til dem går til de rikes luksusforbruk. Den kommersielle velferdssektoren har også konsekvenser for de ansatte. Dette har vi for eksempel sett i Aleris-saken, der de som jobber for Aleris har blitt engasjert som innleide konsulenter og dermed unntatt arbeidsmiljøloven. På denne måten har velferdsprofitørene i Aleris kuttet utgifter på overtid, sykelønn og pensjon.
Rovdrift på de ansatte har også betydelige konsekvenser for dem som benytter seg av velferdstilbudene. På et bo. og servicesenter i Moss, eid av Norlandia-kjeden, døde 76 år gamle Åge Villy Kristiansen i 2016. Bare dager i forveien har pleiere funnet levende larver i sårene hans. Dette skjer på tross av gjentatte tilbakemeldinger fra Kristiansens hudlege om at sårene ikke er korrekt bandasjert. Pleieren har ikke tid til å møte han. Feil kan selvsagt skje i helsevesenet. Men når grunnbemanningen er så lav at de ansatte ikke kan tilby tilstrekkelig med hjelp, mens eieren koser seg med profitten, bør alarmklokkene ringe.
For høyresiden har det vært viktig å snakke opp velferdsprofitører som en viktig del av mangfoldet i velferden og en arena for kvinnelige gründere. Tallenes tale forteller derimot noe annet. I 2017 kunne Klassekampen fortelle at stadig flere ideelle barnehager blir spist opp av de store kommersielle kjedene som Trygge Barnehager og Læringsverkstedet. Slik svekkes mangfoldet i velferdssektoren. Stadig flere barn går i barnehage hos de store barnehagekonsernene, mens familiebarnehager og andre ideelle aktører fortviler i møte med Goliat. Hva gjelder de kvinnelige gründerne er det ikke disse som dominerer i de store kjedene. De er i all hovedsak eid av menn. Likevel er det irrelevant om det er kvinner eller menn som beriker seg på vår felles velferd, hovedsaken er tross alt at penger som skulle gått til fellesskapet forsvinner ut i privat profitt.
Så lenge de leverer samme tilbud, er det vel greit?
Om høyresiden virkelig var opptatt av kvinnekamp og likestilling burde de heller ha jobbet for å begrense velferdsprofitørenes framferd og heller støttet tiltak som bedret lønns- og arbeidsvilkårene til alle de kvinnene som faktisk jobber i barnehagesektoren. Å skyve kvinner foran seg i et forsvar for velferdsprofitører er ikke bare feigt, det er også helt feil!
Høyresidens forsvar for en stadig mer kommersialisering av offentlig sektor har ingenting med verken mangfold eller kvinner å gjøre. Dette er tydelig om man leser den første regjeringsplattformen til Høyre og Fremskrittspartiet. «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjonen av velferdstjenester skiller seg i liten grad fra andre tjenester.» Dette viser at høyresiden ikke evner å se forskjellen mellom forvaltning og forretning, og er i høyeste grad ideologisk forankra.
Velferdsstaten er grunnleggende forskjellig fra andre tjenester. Det er forskjell på å selge brød og melk og å levere god helsehjelp. For å sikre en best mulig velferd må formålet være å dekke behovet til innbyggerne, ikke skaffe avkastning til velferdsprofitørene. . Å vite at hver krone jeg betaler inn i skatt går til å hjelpe både meg selv, mine nærmeste og mannen i gata er grunnen til at velferdsstaten er noe av det vakreste med Norge. Når vi nå i 8 år har hatt en regjering som både svekker spleiselaget og deler ut store deler av gevinsten til medlemmer av den økonomiske eliten, er jeg redd at det begynner å slå sprekker i byggverket velferdsstaten.
Derfor må et nytt flertall på Stortinget til høsten også innebære ny politikk. Vi må ta et oppgjør med velferdsprofitørene og kaste dem ut av vår felles velferd. Vi må sikre at de ansatte som tar vare på våre barn og eldre har det greit på jobb og får en ordentlig lønn. Vi må bygge opp igjen tilliten til spleiselaget og velferdsstaten, der alle bidrar etter evne og får etter behov. Slik skaper vi en velferdsstat som er rusta for framtiden og utfordringene den måtte bringe med seg. Dette har vært og vil være en av de viktigste saken for oss i Rødt både før og etter valget!