Debatt

«Alle skal med»

Vi har fått et samfunn med økende ulikhet og mer privatisering.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det stunder mot valgkamp. Blant våre medlemmer er det mange forskjellige meninger om i hvilken grad fagbevegelsen skal engasjere seg i partipolitikken. Mange mener at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom det fagbevegelsen arbeider for, og det de forskjellige partiene står for. Andre igjen viser til at fagforeningens medlemmer stemmer på mange forskjellige partier, og at det derfor er feil å samarbeide med, og støtte økonomisk, bare noen utvalgte partier. Noen medlemmer føler seg tilsidesatt ved at fagbevegelsen bruker penger på partier medlemmet ikke sympatiserer med.

En hovedoppgave for fagbevegelsen er å arbeide for best mulig lønns- og arbeidsvilkår for våre medlemmer. Dette gjør vi på flere måter. Den mest iøynefallende arenaen er selvsagt tariffavtalene og tariffoppgjørene. Men det er også lokale fagforeninger og tillitsvalgte som forhandler lokalt på arbeidsplassene. I tillegg til avtalene med arbeidsgiverne er også store deler av vår arbeidshverdag styrt av lover som blir bestemt på Stortinget av de politiske partiene.

Arbeidsmiljøloven er den aller mest sentrale loven som regulerer arbeidslivet og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

—  

Arbeidsmiljøloven er den aller mest sentrale loven som regulerer arbeidslivet og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette er en vernelov som skal verne arbeidstakere mot dårlige vilkår. Det er i denne loven vi finner regler om ansettelser, oppsigelser, arbeidstid etc. Folketrygdloven (sykepenger, AAP, uførepensjon etc.) og Ferieloven er andre eksempler på sentrale lover som griper direkte inn i vår arbeidshverdag.

Fagbevegelsen har også gjennom alle år hatt en annen, viktig, rolle. Den har alltid arbeidet for at medlemmene skal ha et trygt og godt liv utenfor arbeidsplassen. Det kan være alt fra sosial boligpolitikk som skulle sikre at alle hadde råd til egen bolig, til et utdanningssystem som gir alle, uansett bakgrunn, reelle valgmuligheter. I tillegg er fagbevegelsen bygget på prinsippet om solidaritet med de svake. Det har alltid vært et mål for fagbevegelsen å arbeide for å sikre en mest mulig rettferdig fordeling, og bekjempe fattigdom og nød. «Alle skal få», og «Alle skal med», har vært bærebjelken i fagbevegelsen sitt arbeid.

Som dere skjønner, er partipolitikken utrolig viktig for i hvilken grad fagbevegelsen skal få gjennomslag for sine medlemmers og sine sosiale kampsaker. Hvordan kan fagbevegelsen bidra til at våre medlemmer og de svakeste gruppene vi arbeider for skal få best mulig gjennomslag på Stortinget de neste 4 årene?

Vi må etter min mening følge 2 veier: Vi må stille krav til partiene om hvilken politikk vi forventer oss (krever). Og så må vi gi vår støtte i kampen for å få valgt inn så mange kandidater som mulig fra de partiene som vil gå lengst i å støtte våre viktigste saker. Og for å unngå å bli lurt av «valgflesk», er en viktig del av denne jobben å se hva de forskjellige partiene faktisk har gjort de seneste årene. Det er det som med størst sannsynlighet forteller noe om hva de vil gjøre framover.

Wegard Harsvik, leder for samfunnskontakt og strategi i LO, har nettopp kommet ut med en bok som heter «Arven etter Erna». Konklusjonen i boken er at vi har fått et samfunn med økende ulikhet og mer privatisering. Kutt og reformer har påvirket livet til eldre, uføre og arbeidsledige. Og de rikeste har fått skattekutt. Han sier: «Statsminister Erna Solberg har selv uttalt at man vil merke forskjellene mellom en borgerlig og rødgrønn regjering betydelig i løpet av en fireårs periode».

Og det har vi sannelig gjort.

Det er kun en rødgrønn regjering som vil være garantisten for at man igjen vil få fokus på en mer rettferdig fordeling.

—  

Harsvik viser til at det tas tusenvis av beslutninger i løpet av en valgperiode. Noe av beslutningene blir det stor debatt om. Men mange saker blir raskt glemt fordi det stadig dukker opp nye saker. I boken har han sett på summen av de små skrittene som har vært tatt, alle de mange kuttene i statsbudsjettene, satt opp imot summen av alle skattekuttene.

Han viser til at Høyres regjering (med vekslende partier innom) har gjennomført kutt med en samlet kostnad for dem som er rammet på ca. 43 milliarder kroner. Samtidig er avgiftene, som er like for alle uansett inntekt og økonomi, økt med ca. 6,6 milliarder i løpet av de 7 årene Frp styrte finansdepartementet. I overkant av 30 av disse milliardene har de overført til de rikeste i form av reduksjon i arveavgift, formuesskatt og generell skattelette.

Her er noen av kuttene dagens regjering har gjennomført:

Skattlegging av overgangsstønad for enslige forsørgere, innstramming av skatteregler for lange pendlerreiser, feriepenger på dagpenger er fjernet som fast ordning. Gjeninnført midlertidig i to år nå, innstramming i behovsprøvd barnetillegg for uføre, fjerning av skattefri sluttvederlag, innføring av egenandel for fysioterapi for kronisk syke, kutt for barn med dårlig syn og skjeve tenner, kutt i AAP.

Samtidig vet vi at de rødgrønne partiene har arbeidet for, og i noen tilfeller fått flertall for, en rekke saker som har gitt bedre vilkår for de svakeste blant oss. Ikke minst gjelder dette i forbindelse med de økonomiske tiltakene som er innført nå under koronapandemien. Flere av disse tiltakene ble vesentlig endret til fordel for permitterte, arbeidsledige og vanlige folk. Samtidig forsøkte man å legge restriksjoner på utbytte, bonusutbetalinger og lønnsøkninger for toppene i bedriftene som har fått økonomisk hjelp fra staten. Dette fikk de rødgrønne dessverre ikke flertall for.

Med utgangspunkt i de politiske realitetene som er gjort rede for her, er det helt naturlig for fagbevegelsen å støtte opp om de rødgrønne partiene i forbindelse med valg. Fagbevegelsen må bruke sin kraft til å arbeide for et nytt flertall på Stortinget, slik at våre medlemmer igjen skal få sin rettmessige del av de verdiene vi har vært med å skape. Så må det selvsagt være legitimt å være medlem i fagforeningen, men samtidig mene at det er andre områder enn arbeidsliv og fordeling som er de viktigste sakene, og dermed velge parti ut ifra dette.

For meg vil det allikevel føles unaturlig å betale flere tusen kroner i året i fagforeningskontingent, for så å stemme på partier som arbeider imot alt det fagbevegelsen arbeider for.

Det er kun en rødgrønn regjering som vil være garantisten for at man igjen vil få fokus på en mer rettferdig fordeling.