Debatt

La barna beholde helsesykepleieren!

KRONIKK: Vi må fortsette å forebygge psykiske lidelser – selv om andre viktige ting foregår i samfunnet vårt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Helsesykepleiere omdisponeres fra sine ordinære arbeidsoppgaver på helsestasjon og skoler, for så å brukes til arbeid i forbindelse med koronapandemien. Ifølge SSB rapporterer hele 3 av 4 kommuner at de har omdisponert personell fra helsestasjonsarbeid til testing og vaksinering. Dette kommer fram i en rapport som ble presentert 24.03.2021. Dette er skremmende lesing for meg som jobber tett på barn og familiene deres. Helsesykepleierens viktige funksjon i samfunnet undervurderes kraftig hvis vi aksepterer dette.

Helsesykepleierens arbeid er stort og omfattende. De jobber forebyggende i direkte kontakt med familiene, veileder ved behov og samarbeider med andre instanser som skole, barnehage og barnevern. De driver også opplysningsvirksomhet. De snakker med barn og unge om overgrep og omsorgssvikt, om psykososiale og psykiske problemer, og de veileder foreldre til sårbare barn. Foreldre kan selv ta kontakt med helsestasjonen for råd og hjelp. Uten kontakt med helsesykepleieren, får problemene gro i fred, ofte uten at noen ser de utsatte barna og familiene som trenger hjelp.

Skoler og barnehager var stengt ned i fjor vår, og barn hadde plutselig ingen steder å dra. Fritidsaktiviteter var avlyst. Mange barn satt hjemme hele døgnet med rusavhengige og voldelige foreldre, og uten noen å kunne fortelle dette til. De ble oppfordret til å ringe alarmtelefonen hvis de hadde det vanskelig, men ungdom har stått fram og fortalt at når man må ringe fra innsiden av en liten leilighet med tynne vegger, vil noen barn være redde for at foreldrene hører dem når de ringer. Det er for øvrig ikke bare barna som har fått det verre under pandemien. Foreldre med psykiske problemer har også fått større utfordringer ved at alle rutiner forsvinner, og de plutselig mistet viktige instanser som så barna deres når de selv hadde det vanskelig. Pandemien har ført til at nettet av utfordringer utvikler seg, og vi har desto større grunn til å sørge for at barna har tilgang på helsesykepleieren i lik grad som tidligere. Det er de som kjenner familiene, og som har kjent dem fra starten.

Har kommunene en plan for hvordan de skal håndtere større press på psykiatri og barnevern?

—  

Det blir brukt mye tid på opplysningsarbeid i skolehelsetjenesten. Barn og unge lærer om vold og overgrep, og at de må si ifra om de blir utsatt for eller er vitne til dette. Helsesykepleieren bruker tid i klassene for at barn skal få vite at han eller hun er en de kan ta kontakt med om de opplever noe vondt. Det tar tid å bygge tillit, men det er lettere for et barn å gi beskjed om utrygghet og omsorgssvikt til en de opplever tillit til.

Nå har mange kommuner valgt å bygge ned denne samfunnsfunksjonen for å ta seg av oppgaver som haster mer i et kortsiktig perspektiv, og de anerkjenner dermed ikke verdien av helsesykepleierens forebyggende mandat. Helsesyke­pleieren må være tilgjengelig for barna som har fått lære at han eller hun er en de kan prate med om vanskelige ting. Helse­sykepleieren må alltid være tilgjengelig, også gjennom pandemiske problemer som utfordrer alle deler av samfunnet. Vi har ikke råd til å nedprioritere de yngste. De skal leve et langt liv etter pandemien, og trenger en trygg oppvekst og voksne som ser dem.

Vi har ikke råd til å vente på at statistikken viser at det brenner nok i mange nok liv til å prioritere instansene som skal hjelpe barn og unge. Vi må fortsette å forebygge psykiske lidelser – selv om andre viktige ting foregår i samfunnet vårt. Hvis ikke, velger vi pesten foran kolera, og det beste vil være å unngå begge deler.

Smittetrykket er stort, men når skolehelsetjenesten bygges ned (selv om det bare er midlertidig), vil kampen for å slå ned den akutte koronabrannen, føre til at det begynner å brenne andre steder. Det vil kreve større ressurser å hjelpe disse familiene i ettertid. Har kommunene en plan for hvordan de skal håndtere større press på for eksempel psykiatri og barnevern? Når vi slutter å arbeide forebyggende, vil denne bølgen komme. Når bølgen av nye sosiale problemer kommer, vil den ramme samfunnsøkonomien hardt. Dette ville vi hatt muligheten til å unngå ved å opprettholde disse funksjonene også gjennom pandemien.