Nå er ikke Hillevåg alene om å ha gateskilt med Roald Amundsens navn på. Det finnes på 32 gater og veier over hele landet – fra Oslo til Kirkenes – hvorav tre finnes i Rogaland, i Hillevåg, i Sandnes og i Kopervik.
Selv om østfoldingen Roald Amundsens er mest kjent for sine bravader med vinterklær, hadde han også sans for opptredener i lettere gevanter. Han hadde avgjort i sans for frodige fruer, og hans amorøse forhold omtales oftest med diskrete stavelser: «Roald Amundsen holdt sitt privatliv skjult for offentligheten». Det er først i ettertid at historikerne har gravd fram hans romanser med gifte kvinner. I Thor Bomann-Larsens bok om polarhelten nevnes tre kvinner. «Den første er Sigrid Castberg som forlot sin mann, men da mistet Amundsen interessen. Den neste var Kiss Bennett – norskfødt i Trondheim, bosatt i England og gift med en velstående britisk trelasthandler. Med henne hadde han en langvarig forbindelse, men også hun ble oppgitt. Den tredje var Bess Magids, en kvinne Amundsen hadde møtt i Alaska under Maud-ferden og skutas lange opphold i Nome i forbindelse med gjennomseilingen av Nordøstpassasjen».
Bess Magids var gift med stedets landhandler og var en fremragende hundekjører. Etter at hun ble enke, kom hun først en tur til Norge hvor hun bodde vinteren 1926 inkognito på Svartskog. Hun og Amundsen må ha inngått en avtale om at hun skulle komme tilbake til Norge for godt. «Bruden fra Alaska» som hun stundom ble omtalt, var på vei til Oslo med «Stavangerfjord» i 1928 mens letingen etter den savnede Amundsen pågikk. Da det ble klart at Amundsen aldri ville vende tilbake, returnerte hun til Alaska.
Han hadde avgjort i sans for frodige fruer.
Selv om Roald Amundsen aldri giftet seg, var han likevel en stund fosterfar for to små inuittjenter som han hadde tatt med seg hjem fra Sibir. Den ene hadde mistet sin mor, og den andre skulle holde henne med selskap. De het Camilla og Kakonitta. De bodde på «Uranienborg» på Svartskog fra 1922 til 1924, da han sendte dem bort. De gikk på Bålerud skole på Svartskog i Oppegård kommune, og var meget flinke elever. I juli i år er det for øvrig 95 år siden polfareren Roald Amundsen og hans mannskaper fra luftskip-ferden til Nordpolen, var innom Stavanger på en snaue fire timers visitt. Da var det ikke måte på hvilken begeistring besøket i byen vakte. Det ble – som det også ble sagt og sagt – atskillig mer ståhei enn da han første gang besøkte byen i 1912 etter sin sydpolsferd.
Det var en temmelig oppsiktsvekkende bragd Roald Amundsen og hans mannskap denne gang hadde stått for i polarødet. Han var en mann som mer enn gjerne forsøkte seg med ulike framkomstmidler for å nå de to polene. I 1909 vurderte han for eksempel å benytte seg av draker for å gjennomføre en polferd. Tanken ble droppet, men noen år senere, etter en flytur i San Francisco, ble han sterkt grepet av flyets muligheter. Da han kom hjem til Norge, tok han 11. juni 1914 det første sivile flysertifikatet i Norge.
I 1925 gjorde Amundsen et første forsøk på å nå Nordpolen med fly. Sammen med Lincoln Ellsworth, Hjalmar Riiser-Larsen som fører av det ene flyet, og tre andre deltakere i to «flybåter», N-24 og N-25, som begge flyene måtte nødlande på 87° 44′ nord. Flyet N-24 måtte etterlates. Etter å ha laget en provisorisk startbane i isen, klarte de omsider å ta av med N-25 og komme seg velberget tilbake til Spitsbergen. Da hadde ekspedisjonen tilbrakt tre uker i uvisshet om de i det hele tatt hadde mulighetene til å komme seg opp i luften med flyet.
Roald Amundsen slapp imidlertid ikke tanken om å fly til Nordpolen tross de dramatiske ukene i isødet. Han satset på et nytt forsøk, og fikk overtalt 1925-ekspedisjonens sponsor, den amerikanske millionærsønnen Lincoln Ellsworth, til å finansiere en ny luftferd. Amundsen droppet imidlertid flyet. I stedet ville han satse på luftskip. Luftskipet ble døpt «Norge», og er det eneste norskregistrerte luftskipet.
[ Ordfører-duo som ikke ble ved sin lest ]
Polferden startet i Roma 29. mars 1926, og første etappe gikk til Oslo, med mellomlanding ved en spesialbygget fortøyningsmast på Ekebergsletta 14. april. Fra Oslo gikk ferden via Leningrad og Vadsø til Svalbard. En base med både mast og hangar var bygget opp i gruvebyen Ny-Ålesund. Ekspedisjonen forlot Ny-Ålesund om formiddagen den 11. mai, og klokken 01.25 GMT natt til 12. mai 1926 passerte luftskipet «Norge» den geografiske nordpol. Det norske, amerikanske og italienske flagg ble kastet ned av kaptein Wisting, som også hadde plantet det norske flagget på Sydpolen den 14. desember 1911 på ekspedisjonen sammen med Roald Amundsen.
Resten av ferden ble temmelig strabasiøs. Det var mye tåke i området, og det oppsto en ganske plagsom ising på skrog og motorer. Luftskipet tålte imidlertid påkjenningene godt. Etter nær tre døgns kontinuerlig flyging, nådde ekspedisjonen fram til amerikansk territorium. Da «Norge» landet i Teller, Alaska, 14. mai hadde mannskapet holdt seg våkne i opp mot 72 timer. Det var på høy tid at luftskipet landet. Det hadde bare drivstoff igjen for syv timers luftferd. Turen hadde gått over 5456 kilometer, og ekspedisjonen kunne fastslå én gang for alle at det ikke kunne eksistere noen større øyer eller fastland i Polhavet. Den siste «hvite flekk» på verdenskartet var blitt fylt ut.
Det var etter denne reisen at Amundsen og hans norske mannskap var ventet til Stavanger. På vei hjem til Norge, krysset polfarerne Atlanteren med «Bergensfjord». Det var en ren triumfferd med daglige hyllester under det kollektive kveldssetet i skipets spisesalong. Det var ikke grenser for hvor mange av de reisende som skulle tale svært så lenge for Amundsen og hans menn under overfarten. På den siste dagen til sjøs, svingte for øvrig kaptein Bull på «Bergensfjord» seg til de virkelig store oratoriske høyder da han i sin avslutningstale underveis, brukte atskillige minutter på å fortelle passasjerene hvor stolt han var over å være «den kapteinen som fikk føre Ørnen tilbake til fedrelandet».
Dagens derpå overtok kaptein Irgens på «Stavangerfjord» transporten av polfarerne i Bergen som skulle føre dem til Oslo via Stavanger. I Stavanger ble «Stavangerfjord» møtt av en armada av flaggprydede småbåter samt rutebåtene Hjelmeland, Rogaland, Haukeli og Gann. De var fullsatt med folk som hadde betalt en krone for å oppleve et tidlig treff med Stavangerfjord i Byfjorden. Hele torgområdet var sperret av med idrettsfolk som staute og ubestikkelige vakter. Byen var flaggprydet og allerede to timer før «Stavangerfjord» skulle komme til kai, var hele havnen og torget smekkfullt av folk. Innen lot seg tydeligvis affisere av regnet som var begynt å falle stadig tettere i løpet av ettermiddagen. De frammøtte nøt musikken fra Ynglingens Musikkorps og sangen fra et sammensatt kor.
En halv time senere enn først annonsert, klokken 17.30 seg «Stavangerfjord» inn i havnebassenget. Den hadde ikke tid til å redusere farten i nevneverdig grad for å la seg hylle av småbåtflåten. Det het i avisene at kaptein Irgens hadde satt full fart mot land, «men manøvrerte «Stavangerfjord» til kai som om den skulle den være en fjordabåt». Da polfarerne omsider steg i land, skjedde det til tonene av «Sønner av Norge». De vandret i samlet flokk opp til Turnhallen gjennom en flaggprydet by. Heller ikke polfarerne brydde seg om regndråpene som bare ble større og større, og falt stadig tettere og tettere, utover kvelden.
Iskrem til Amundsen
Ordfører T. Meling innledet talene straks Amundsens selskap hadde benket seg i Turnhallen. Menyen besto rett og slett av «iskrem og andre forfriskninger». Meling talte lenge om den norske folkesjel, om polardrømmen, om Amundsen og om det meste annet, før han utbrakte et nifoldig hurra for polfarerne med fruer.
Fru Marie Idsøe fortsatte talerrekken med å hilse fra alle kvinner.
Det var stor spenning før Amundsens tale. Var han også en taler? Han besvarte det ustilte spørsmålet ved å presentere sine menn med mange og gode ord. Amundsen avsluttet med en skål for mannskapet og selskapet, før borgermester Middelthon talte både lenge – og etter avisenes oppfatning – vel om sitt forhold til Nordpolen og Sørpolen.
Det hadde vært «et ikke-eksisterende forhold» inntil han hadde skjønt at noen medmenneskers dype kjærlighet til de polare strøk, måtte være som kjærligheten mellom Harald Hårfagre og dronning Gyda. Den var sterk og uslitelig. Middelthon utbroderte sine poenger til «salens store fornøyelse», som det het etterpå.
Deretter ble ordet gitt fritt, omtrent som på et bønne- og vitnemøte. Dr. M. Norland var den første som grep ordet og benyttet anledningen til å minne Roald Amundsen om at de to hadde gått sammen på skole for 28 år siden. Amundsen var senere blitt så berømt at Norland ikke hadde våget å ta kontakt, før han nå hilste skolekameraten med en hjertelig skål.
Fru Marie Idsøe fortsatte talerrekken med å hilse fra alle kvinner. Nettopp kvinnene forsto aller best den innsatsen som Amundsen og hans menn hadde gjort. Dermed strømmet det på med talere inntil skipsklokken lød og ordfører Meling hevet taffelet Kaptein Irgens forkynte for de meste av byen at selskapet måtte slutte med kraftige signaler far skipet. Han skulle nemlig seile sitt skip til Oslo. Og ble vinket vennlig farvel fra en fullsatt kai.
I Oslo ventet enda mer festivitas for polfarerne. Den besto med bespisninger sammen med konge og regjering i tillegg til et arrangement i regi av Kolbotn idrettslag. Det vanket kongelige medaljer av ulike kategorier til alle polferdens deltakere. Noen ble kommandører av St. Olav mens andre ble riddere. Samtlige var imidlertid hjertelige enige om at det hadde vært en kjekk dag med konge og storting – i tillegg til at Amundsen fikk en kommunal garanti fra Oslo for et lån på 50.000 kroner til dekning av flyutgifter under ferden.