Debatt

Jasså, er du lavkompetent?

Kompetanse er så mye mer enn utdanning.

Illustrasjonsfoto.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi kaller ikke en som mestrer jobben sin dårlig for «høykompetent» selv om vedkommende har høyere utdanning? Eller en som er skikkelig dyktig i sin jobb for «lavkompetent» fordi vedkommende har lite formell utdanning? Jo, det er akkurat det vi gjør når utdanning er målestokken for kompetanse.

Myndigheter og politikere gir et klart signal om at folk i «lavkompetanseyrker» må ta mer utdanning for å få kompetanse. Til hva? Arbeids­takere som stort sett ikke har gjort annet enn å omstille seg de siste årene, får beskjed om at de nå må ta formell utdanning for å mestre omstillinger.

Arbeidslivet er ofte også med på denne retorikken. Utdanning blir brukt som referanse for kompetanse for «å være på den sikre siden» ut fra forestillingen om at den med høyest utdanningsnivå også er den som har best kompetanse. I en tid med mange arbeidsledige og permitterte, ser vi den store ulempen med at kompetansen som er bygget opp i arbeidslivet ikke er dokumentert.

Pandemien har forsterket problemet med at folk ikke får dokumentert kompetansen de har bygget opp i arbeidslivet.

At den eneste dokumentasjonen er å kunne vise til en formell utdanning, som i mange tilfeller er avsluttet flere år tilbake, er en stor barriere for mobilitet og for en videre strategisk kompetanseheving for de tusenvis som nå står uten arbeid eller i fare for å miste jobben. Det er behov for at de med lang og variert yrkeserfaring kan komme inn i et løp som gjør at de kan kvalifisere seg for en ny jobb.

Pandemien har forsterket problemet med at folk ikke får dokumentert kompetansen de har bygget opp i arbeidslivet.

Vi mangler i dag et godt system som kan sikre alle kvalifisering i en eller annen form. For bedre å kunne utnytte den faktiske kompetansen ervervet i et læringsintensivt arbeidsliv, er det derfor viktig å videreutvikle og forbedre systemet for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse.

For de fleste er det en ny jobb de ønsker, ikke mer utdanning.

Utdanningssektoren skal fortsatt tilføre viktig kompetanse til arbeidslivet. En god grunnutdanning er inngangsbilletten til arbeidslivet, og for noen jobber kreves det en spesiell utdanning for å få lov til å praktisere. Vi må verdsette utdanning og jobbe for enda bedre kvalitet i utdanningene, men i en god kompetansepolitikk blir det en barriere og også et hinder for god utdanningspolitikk å peke på formell utdanning som løsningen på alle utfordringene.

Skal vi nå målet om et velfungerende arbeidsliv med god mobilitet og effektiv bruk av den reelle kompetansen vi har tilgang til, må vi få bedre forståelse for og tillit til den kompetansen som folk faktisk har. Det meste av den kunnskap og kompetansen vi har, og som viser seg i de oppgaver vi utfører i det daglige arbeidet, er bygget opp i arbeidslivet gjennom erfaring, opplæring og veiledning.

Virke har, i samarbeid med YS, LO og NHO, utviklet en modell for å beskrive den kompetanse som bygges opp i arbeidslivet.

Vi mener det er viktig at folk får dokumentert den kompetansen de faktisk har så den kan anerkjennes og brukes i arbeidslivet, uten at en må gå veien om det formelle utdanningssystemet hvis det ikke er nødvendig for å møte formelle kompetansekrav i en ny jobb.

Modellen er kalt «Balansekunst» fordi vi alle bygger den kompetansen vi trenger i jobben på en dynamisk måte for å mestre de oppgavene vi skal løse. Krav til kompetanse endres stadig med nye oppgaver og vi må raskt finne måter å lære det vi trenger, fra PC, se på kollegaer, prøve og feile, snakke med folk, osv.

Vi driver alle med kontinuerlig livslang læring i jobben vår for å holde balansen mellom stadig skiftende kompetansekrav.

For de fleste er det en ny jobb de ønsker, ikke mer utdanning.

Utdanning har stor verdi for mestring av oppgaver i arbeidslivet, men i «balansekunsten» merker vi at formell utdanning aldri er tilstrekkelig for å mestre oppgavene.

Det ledige arbeidstakere nå trenger er i første omgang å få sin kompetanse beskrevet og dokumentert på en slik måte at arbeidsgivere forstår hvilke erfaringer de har og hva de kan. På det området har vi kommet langt de senere årene blant annet gjennom partenes arbeid i balansekunst-prosjektet. Videre har vi i dag teknologi som kan håndtere store data og tekstinformasjon på en helt annen måte enn tidligere, noe som gjør det enklere å utvikle systemer for å kartlegge, systematisere og effektivt håndtere beskrivelser og informasjon.

Vi utfordrer Arbeids- og sosialdepartementet til å komme mer på banen i kompetansepolitikken.

Vi ser for oss en allianse for kompetanse i arbeidslivet med målsetting om å beskrive og verdsette den kompetansen som allerede eksisterer i arbeidslivet, slik at den kan brukes og utvikles på en best mulig måte. I denne alliansen er Nav viktig, og regjeringen må sikre at Nav har ressurser til å lære seg «Balansekunst» og tilpasse konseptet til organisasjonen og tjenesteleveransene.

Vi som er hovedorganisasjoner i arbeidslivet kan ta ansvar for å få laget kompetansestandarder for alle roller i arbeidslivet, slik at vi har dette som referanse for realkompetansevurdering og kompetanseutvikling.

Myndighetene må sette inn ressurser for å gjøre sitt virkemiddelapparat med Nav i spissen i stand til å bruke kompetansebeskrivelsene av både roller og individer i sin formidlingstjeneste og for å motivere folk til å være stolt av kompetansen sin gjennom at de får den dokumentert.