Debatt

Sykehusene som forsvant

DEBATT: Når mennesker reduseres til tall og statistikker, forsvinner det medmenneskelige aspektet ut av bildet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mange er av den oppfatning at vi har offentlige sykehus her i landet. Ja, for om helsa streiker, havner man jo på Stavanger Universitetssykehus. Da tar de grundig feil. Sykehus har vi ikke hatt siden tidlig på 2000-tallet. For om foten knekker eller blindtarmen sprekker, blir man kjørt til et offentlig helseforetak. Og helseforetak er ikke et mindre velklingende synonym for sykehus, nei, det er grunnleggende forskjellig i sitt vesen.

Den dramatiske metamorfosen fra sykehus til helseforetak skjedde i 2002 da Ap, Høyre og FrP banka gjennom Helseforetaksloven til store protester fra fagforeninger og fagfolk. Politikerne hadde forlest seg på 90-tallets overoptimistiske, offentlige utredninger som lovet eventyrlige gevinster om man bare innførte en markedsliknende organisering av våre offentlige tjenester, slapp kommersielle helseaktører til, og skapte konkurranse. Hva var da mer naturlig enn at våre sykehus ble forvandlet til butikk?

Men butikk ble det ikke, høyst en lekebutikk, for eneste kjøper av tjenester ble helseministeren samme hvor mye man latet som om det fantes et marked der ute. Helseforetaksloven førte derimot til et fundamentalt nytt fokus for våre helsetjenester. Budsjettstyring og kontantregnskap ble skiftet ut med forretningsregnskap. Det folkevalgte styret måtte vike for et konsernstyre. Og fokuset skiftet fra pasient til økonomi.

Helseforetakene drives nå etter en konsernmodell hvor de regionale helseforetakene (RHF) er moderselskapene som driver datterselskapene, de tidligere sykehusene. Og alt eies av staten fra en mer tilbaketrukken rolle. Hele vår helseinfrastruktur har blitt splittet opp i en rekke foretak, for eksempel IKT, lønn, apotek og personal, som sender regninger til hverandre. Og foretakenes hovedmål er å gjøre driften mest mulig lønnsom.

Men hvordan i all verden kan helseforetakene drive “lønnsomt” om de opererer i et liksom-marked? Jo, det har man løst gjennom å sette prislapp på menneskeliv. 50% av helseforetakenes statlige tilskudd skjer gjennom innsatsstyrt finansiering (ISF), også kalt stykkprisfinansiering. Staten betaler altså helseforetakene en fast takst per avslutta sykehusopphold basert på hvilken diagnoserelatert gruppe (DRG) pasienten tilhører, og hvilke aktiviteter som har blitt utført. Systemet er kvantitativt, og aktivitetene må derfor være målbare for at de skal bli benyttet i utregningen. Dette har den negative konsekvensen at ikke-målbare aktiviteter nedprioriteres, som for eksempel omsorg og samhandling med pasient, på tross av at de er en helt nødvendig del av helsearbeideryrket.

En annen etisk betenkelighet ved DRG-systemet er at det skaper et skille mellom lønnsomme og ulønnsomme pasienter. Noen diagnoser genererer nemlig mindre aktivitet, og dermed mindre DRG-poeng. Og siden helseforetakenes hovedmål har blitt å tjene penger, fører det i verste fall til at enkelte pasienter nedprioriteres ut fra deres lønnsomhet heller enn helsefaglige vurderinger

Den alvorligste konsekvensen er imidlertid at folk skrives ut raskest mulig for å øke antallet ferdigbehandla pasienter, og dermed inntektene. Liggetiden har gått kraftig ned, og bruken av dagkirurgi har skutt i været. Der pasientene tidligere tilbragte natta på sykehuset og fikk kvalifisert oppfølging, blir man nå skrevet ut på dagen med et glass smertestillende i hånden, og et krav om at noen hjemme må passe på om uhellet skulle være ute.

Heller ikke dem som er ute av stand til å klare seg selv, får nødvendigvis lov til å bli på sykehuset. Ansvaret for dem har man skjøvet over på kommunenes helsetjeneste gjennom den berykta Samhandlingsreformen. Kommunene må nå være klar til å ta i mot “utskrivningsklare” pasienter på to timers varsel, og om fristen ikke overholdes, ilegges de dagbøter. Siden de fleste kommuner mangler tilstrekkelig med økonomiske og helsefaglige ressurser til å overholde de korte fristene, har resultatet blitt årlige ekstrautgifter på flere millioner. Denne utskrivningspraksisen har imidlertid vært verst for pasientene da den har gått på deres sikkerhet løs, og i verste fall endt med tragiske hendelser som da en 60 år gammel kvinne fra Sandnes døde natta etter hun var utskrevet fra SUS på grunn av slurv fra både sykehuset og kommunen.

Den rådende styringsideologien hos våre helseforetak er altså mål- og resultatstyring, og deres fokus har skiftet. Det fremste målet har blitt produksjon av DRG-poeng til stadig lavere pris per poeng for å generere større overskudd, mens pasient, omsorgsbehov og sentrale helsefaglige prinsipper har måttet vike plassen. Det fordyrende helsebyråkratiet har est ut, og rapporteringshysteriet gjør at ansatte kaster bort stadig mer tid på andre arbeidsoppgaver enn kjernevirksomheten, å behandle syke mennesker.

Selv om nyere forskning har plukket i stykker 90-tallets markedsoptimistiske evangelium, blir det gjort sørgelig lite for å rette opp i fortidens feil. Norge er landet med størst grad av innsatsstyrt finansiering i Norden. Og vi har fått den tvilsomme æren av å være dårligst på liggetid i Europa. I stedet for å justere kusen, har regjeringen, ved hjelp av sine brutale årlige ostehøvelkutt, låst helseforetakene fast i en tilstand der det konstant må spares og “effektiviseres”. Helseforetakene må derfor bli enda flinkere til å dokumentere aktiviteter. De må skaffe seg enda flere lønnsomme pasienter på bekostning av de ulønnsomme. Og de må få enda flere pasienter “ferdigbehandlet” på enda kortere tid.

Det er på høy tid å bremse opp denne utviklinga for når mennesker reduseres til tall og statistikker, forsvinner det medmenneskelige aspektet ut av bildet. Vi må ta tilbake sykehusene våre under demokratisk kontroll gjennom å skrote helseforetaksmodellen, og våre sykepleiere, leger og andre helsearbeidere må få den tilliten og tiden de trenger for å gjøre gode helsefaglige vurderinger basert på pasientens beste, ikke helseforetakets økonomi.