Selv om aktiv dødshjelp debatteres fra tid til annen, er det sjelden et veldig sentralt tema i en valgkamp. En mulig forklaring kan være at de fleste politiske parti faktisk er «i utakt» med folket i denne saken. I en undersøkelse utført av Ipsos MMI i 2019 svarte nemlig 3 av 4 nordmenn at de er positive til å tillate aktiv dødshjelp, men enn så lenge er det bare Frp blant stortingspartiene som vil åpne opp for dette. Og når valgkamper i stor grad handler om å få flest mulig stemmer, ja, da kan en forstå at aktiv dødshjelp gjerne blir «forbigått i det stille».
Vi i KrF tror at en legalisering av aktiv dødshjelp vil ha stor betydning for hvordan vårt samfunn ser på menneskelivets verdi. Derfor ønsker vi ikke å tie om denne saken, men vil være tydelige på at vi ikke vil åpne opp for aktiv dødshjelp, selv om folk flest er uenige med oss i dette.
Debatten om aktiv dødshjelp må vi ikke ta lett på. Det er snakk om ekte mennesker som står overfor reelle problemstillinger knyttet til noe av det mest sårbare, men også det mest sikre i livet, nemlig døden. I møte med enkelthistorier om mennesker som opplever så mye lidelse, og som bare vil dø, kan det være mulig å forstå at noen spør hvorfor ikke hver enkelt bare skal få bestemme over eget liv.
Debatten om aktiv dødshjelp må vi ikke ta lett på.
Samtidig er jeg glad for at det finnes mange områder i livet der mennesker ikke får bestemme helt og fullt over seg selv. Vi har ulike lover og regler som blant annet sier noe om hva som er greit å gjøre i trafikken, i arbeidslivet og i møte med andre mennesker. Vi tror at disse lovene er gode og at de bidrar til å skape trygghet i samfunnet.
Og det er nettopp trygghet i møte med livets siste fase som KrF ønsker å løfte fram, når vi sier nei til aktiv dødshjelp, og heller ønsker å tilrettelegge for livshjelp og lindrende behandling når livet går mot slutten. Vi vil bidra til trygghet hos de mange eldre som føler de ikke kan bidra med noe, og derfor tenker at deres liv ikke er noe verdt. De skal slippe å bli tynget ned av muligheten for aktiv dødshjelp, men heller løftes opp gjennom en visshet om at de har en iboende verdi som er ukrenkelig og uavhengig av alder og prestasjonsevne.
Når vi ser på erfaringer fra blant annet staten Oregon, som har åpnet opp for aktiv dødshjelp, kan vi lese at tap av opplevd verdighet (67 %) og bekymring for å ligge familie/hjelpeapparat til grunn (54 %) blir oppgitt som årsak til at noen vil avslutte livet. Hvordan skal vi forholde oss til dette? Vil det ikke oppleves som en bekreftelse på følelsen av uverdighet og følelsen av å være en byrde dersom vi svarer med å tilby aktiv dødshjelp? Og kan ikke en eventuell rett til aktiv dødshjelp oppleves som en plikt for dem som kjenner seg overflødige i samfunnet?
I debatten rundt aktiv dødshjelp kan vi ikke bare fokusere på de gripende enkelthistoriene om uutholdelig lidelse. Vi må våge å løfte blikket og stille oss spørsmål rundt hvilket menneskesyn og hvilket samfunn vi vil ha. KrF vil jobbe for et samfunn der alle føler seg verdsatt og der alle får den hjelp og behandling de trenger, også når livet ebber ut.