I fjor på disse tider poppet det opp en rekke lokale Facebook-arrangement der folk ble oppfordret til å klappe for det norske helsevesenet. Mange fulgte oppfordringene fra blant annet «Hele Rogaland klapper», «Hele Bodø klapper» og «Heile Oslo klappar». Alle disse arrangementene startet med følgende ord: «Helsepersonell, både i Norge og over heile verden gjør en fantastisk jobb for å ta unna for alle koronasjuke, og å gjøre seg klare for tsunamien som kommer.»
Når lyden fra disse lokale aksjonene har stilnet og folk har forlatt balkongene sine og trukket innendørs igjen, og hverdagen for hardt arbeidende ansatte i helsevesenet har vendt brutalt tilbake igjen, er det tid for å gjøre opp status. Er alle vi som ikke selv jobber i helsevesenet, villige til å betale prisen for den økte satsingen på helsearbeidere som disse aksjonene var uttrykk for? Stiller samfunnet opp for dem og tilbyr anstendige arbeidsforhold og lønnsbetingelser?
Eller sagt med andre ord: Er bifallet fra sidelinjen blitt etterfulgt av bedre betingelser for helsearbeiderne? Har det med den kollektive omfavnelsen av helsevesenet også fulgt en vilje til å gjøre noe med lønn, vaktordninger og ansettelsesforhold? Vi må vel erkjenne at den kollektive begeistringen for helsearbeiderne har glidd over i en slags kollektiv motløshet, og at de muntre tilropene fra terrassene er blitt erstattet av mumling i munnbindene.
Når det her er situasjonen for helsearbeiderne som blir trukket fram, er ikke det for å underslå at også andre arbeidstakere har hatt en stri tørn det siste året. Blant yrkesgruppene som har kjent på konsekvensene av koronaen finner vi barnehagepersonell, lærere, ansatte innen varehandel og transport og ikke minst renholdsarbeidere og andre lavtlønt med servicefunksjoner. Aller mest har pandemien likevel rammet de som har mistet jobben, eksempelvis innen reiseliv og hotell- og restaurantbransjen.
Hvis vi likevel skal fokusere på helsevesenet, kan vi stille spørsmålet om hva vi som selv ikke arbeider i denne sektoren kan bidra med. Bud nummer én er å lytte til helsearbeiderne selv. Organisasjonene deres bruker gjerne metaforen «løft» når de peker på behovet for heving av status og lønn og endringer i ansettelsesforhold og turnusordninger. Ordvalget på hjemmesiden til Norsk Sykepleierforbund tyder både på harme og på kampvilje: «Vi vil ha politisk samling om et sykepleierløft, med klare politiske mål, tiltak og visjoner.»
Et løft fra samfunnets side må inneholde et løfte om bedre arbeidsforhold. Dette må gi seg utslag på ansettelsesavtalen og lønnsslippen, ikke bare for sykepleierne, men også for helsefagarbeidere og andre innen helsesektoren.
Hvordan kan så vi politikere avhjelpe situasjonen? Vi som er folkevalgte, kan vise at vi er villige til å ta omkostningene som er forbundet med å løfte vilkårene for helsearbeiderne. Jeg er derfor glad for at vi som sitter i Utvalg for helse og velferd i Stavanger kommune, på tvers av partigrensene og ideologiske skillelinjer, viser vilje til å satse på dem.
En sak fra et tidligere møte i Helse og velferd er et eksempel i så måte. Da sluttet samtlige 11 politikere fra alle partier helhjertet opp om en kampanje for å rekruttere og beholde sykepleiere i Stavanger. De ansattes egne organisasjoner, som Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund, har en selvsagt plass i denne kampanjen, i tillegg til representanter for den største arbeidsgiveren i regionen; Stavanger kommune.
Når representanter for disse organisasjonene i møter med politikere blir spurt om hva som kan gjøre arbeidshverdagen deres lettere, er det ett begrep som alltid kommer raskt på bordet. Det er et ord som for folkevalgte som ikke selv har helsevesenet som arbeidsplass, kan lyde fremmed og ukjent. For en politiker som driver politikk i fritiden, kan det framstå som underlig at nettopp dette ordet er så sentralt for arbeidstakere i helsevesenet. Det er begrepet “heltidskultur” det er snakk om. Dette betegner en selvsagt rett til hele og fulle stillinger.
Ja, det er riktig at noen deltidsansatte frivillig ønsker å gå i redusert stilling. Men dette skygger ikke for at heltidskultur burde ha vært selvsagt også i helsevesenet. Med hele stillinger følger det med fordeler som er helt selvsagte for de fleste av oss: Man slipper å jakte ekstravakter, man får tilgang til boliglån, hverdagen blir mer forutsigbar, lønnen blir høyere og pensjonen bedre.
Så til spørsmålet om hva vi som er politisk engasjerte, men som ikke selv arbeider i helsevesenet, kan gjøre for å lette arbeidsdagen for helsearbeidere. Et svar på dette er at vi kan jobbe for å fremme heltidskulturen. Applaus for helsearbeiderne er vel fortjent, men bifallet må etterfølges av bedre bemanning og bevisst satsing på hele stillinger. Det er i samfunnets felles interesse å satse på det helsearbeidernes egne organisasjoner omtaler som «en hellig treenighet» mellom faglighet, lønn og arbeidstidsordninger.