Ordfører-duo som ikke ble ved sin lest

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA

Om Magnus – som var skrapet til benet og holdt seg til de vegetariske rettene – ble det sagt at han alltid hastet hurtig hjem til middag i åpenbar redsel for at maten skulle visne …

Noe hadde duoen imidlertid til felles. Ingen av dem svømte stille, de holdt seg ikke til sin opprinnelige lest, og begge satte de sine solide spor på sin samtid. De ble da også på samme dag i 1958 tildelt Norsk By- og Herredsforbunds hederstegn for sin umåtelige innsats for Stavanger by. Magnus Karlson var ordfører i Stavanger fra 1947 til 1953, mens Bert. C. Middelthon var ordfører i årene 1920–1922. Mest kjent er han imidlertid for sitt virke som borgermester i perioden 1923 til 1946. I det siste året ble ellers borgermester-tittelen byttet ut med tittelen finansrådmann.

Begge har også fått sitt navn på gateskilt i byen, og begge brøt av sin opprinnelige yrkesvei i temmelig ung alder. Magnus Karlson har fortalt at «da jeg var ferdig med folkeskolen, hadde jeg best lyst til å bli møbelsnekker, men det var dårlige tider den gang. De fleste som ble utlært, måtte som regel ut fra byen, helst måtte de emigrere for å få noe å gjøre. Min mor, som var en praktisk kvinne, sa det forløsende ord: «Gå i skomakerlære, du. Skotøy går aldri av moten». Hun kunne jo ikke ane at maskinene skulle revolusjonere dette håndverket», fortalte gjerne Karlson.

«Jeg gikk i lære hos Sjur Johnsen, som hadde en liten skomakerforretning, men som var en flink håndverker. Etter at læretiden var ute, arbeidet jeg både på Sandnes skofabrikk og Stavanger skofabrikk og ved en skofabrikk i København. Da jeg kom tilbake derfra, arbeidet jeg en tid hos skomakermester Erga, før jeg startet min egen forretning. Men i 1910 søkte jeg og fikk en stilling som ligningsassistent i Stavanger kommune. Da hadde jeg arbeidet 16 år i skomakerfaget».

Da Karlson sa farvel til skomakeriet, fikk han altså jobb i kommunen som ligningsassistent. Siden ble han bestyrer av byens dyrtidskontor, og deretter boligsjef fra 1918 inntil stillingen i 1923 ble inndradd etter forslag av byens den gang berømte og beryktede «øksekomiteen». Fra 1924 drev han sitt eget eiendomsmeglerfirma før politikken grep ham helt og holdent.

Heller ikke Bertram C. Middelthon fulgte den arbeidslinjen som var trukket opp for ham i unge år. Han har fortalt at «jeg lærte aldri å bli bokbinder selv om jeg gikk i bokbinderlære. Min far betalte 50 øre uken for at jeg skulle lære faget, men jeg må innrømme at jeg aldri lærte å bli bokbinder. Min far var skipsfører og hadde den idé at det å kunne et håndverk var jevngodt med en livsforsikring. Med et håndverk i bakhånden sto man aldri fast. Det var hans oppfatning. Jeg var løpergutt hos John Larssen den gang og begynte da hos Ole Sivertsen på Nytorget, som var bokbinder og ga ut Stavanger Annonsetidende, en avis som bare inneholdt annonser. Dessuten solgte han hårvannet Flor, som luktet godt, og fikk håret til å gro. Det ble sendt ut over hele Norges land. Det var om ettermiddagen vi skulle lære bokbinding, Svend Svendsen og jeg. Det kostet som sagt 50 øre uken, men jeg klarte aldri å binde inn en bok.

[ Læringsglede, kreativitet og nytenking ]

Men vi to venner dannet likevel firmaet Svendsen & Middelthon, og tok imot bøker til innbinding. En ung venn av oss som het Frithjof leverte boken «Mr. Potter fra Texas», til innbinding. Vi gikk i gang med arbeidet, men det var umulig å få bindet til å sitte på. Etter en uke kom Frithjof for å hente boken, men vi måtte be ham komme igjen om en uke. Han kom, men boken var ikke ferdig, og vi måtte be ham vente en uke til. Nå ville skjebnen at Frithjof døde i den uken, og jeg vet at «Mr. Potter fra Texas», er den eneste arv jeg har fått i mitt liv. Noe senere spurte jeg Rasmus Sand om han kunne binde inn den boken. Nei, svarte han, det fins ikke noen i Norges land som kan binde inn den boken. Den hadde gått som føljetong i en avis, og var klippet ut derfra. Og avispapiret den gang var så slett at det lot seg ikke tvinge inn mellom to permer», var Middelthons forklaring på at det første yrkesvalget endte som det gjorde.

Onsdag 4. januar 1939 er ellers en dato som burde bli markert med både trommer og trompeter i det lokale skimiljøet, ifølge min fars fortellinger fra sin minnebok. I en av hovedrollene på den datoen var selvsagt borgermester Middelthon. Det var den dagen at tusener av byens befolkning – i tillegg til far min – tok seg fram til hoppbakken på Ullandhaug for å se et renn hvor skihoppere fikk «folk til å holde pusten av skjær beundring».

Stavanger Aftenblad mente at det minst måtte ha vært 10.000 mennesker på plass rundt bakken, men slo for sikkerhets skyld fast i tittelen at det var mellom «10 og 15 tusener på plass i måneskinn og flomlys». Nå var det ingen selvsagt sak at det skulle bli noe hopprenn denne første onsdagen i det nye året. Det var nemlig lite snø i bakken, men det stoppet slett ikke formannen i Skiforeningens sportskomité, Arne Aasheim. Han mobiliserte fem hester fra vognmann Svelas stall som fraktet 100 lass med snø og 1000 kilo halm til bakken – slik at de fallende ikke skulle slå seg …

Skiforeningen hadde bestemt at det skulle være nærmest gratis inngang, men politiet hadde stilt strenge krav til hvordan folk skulle komme seg til bakken. Det var bare en mann som ankom skibakken svært standsmessig. Borgermester Middelthon syntes det ville være helt latterlig å bevilge penger til flomlys i bakken siden det aldri var snø i byen. Borgermesteren fikk ikke gehør i bystyret. Ikke bare ble det bevilget 1200 kroner til flomlys i bakken, men den ble også utstyrt med høyttaleranlegg.

Om Middelthon hadde vært motstander av flomlyset, ble han likevel bedt om å tale før bakken ble offisielt innvidd. Middelthon var den gang byens faste festtaler. Han stilte imidlertid et krav for å tale. Han skulle fraktes til Ullandhaug i kane. Tannlege Johan Forsberg, som var formann i Skiforeningen, sa straks ja til Middelthons kontante krav. To av de fineste hestene fra vognmann Svelas stall, fraktet derfor borgermesteren fra hjemmet hans i Knut Holmsgate til U-Ha-bakken, hvor han nådde fram i god tid før rennet skulle starte kl. 19.30.

Ifølge avisene ble det en åpningstale som rådmann Middelthon hadde all ære av, sprudlende morsom som den ble karakterisert: «Jeg har vært med på meget vanvittig, men make til dette har jeg aldri vært med på. Friluftsrådet har fått meg riktig ut på glattis, og stilt meg i et lys som jeg selv har stemt imot! Vinter – det er noe vi bare har noen få uker i sommerferien. Da holder vi på å fryse oss spint i hjel. Det er ikke som i gamle dager, da vi skøytet på Bredevannet og hadde karuseller og alle fine ting. Da følte vi virkelig vinteren og snøen ettertrykkelig mange ganger. Det gikk ut over buksebaken – svært ofte. Nå forstår vi med is, bare noe som vi får om sommeren til å ha i munnen for 10 eller 15 øre. Jeg skal være den første til å innrømme at dette ser imponerende ut, skjønt jeg forstår ikke fornøyelsen i å sette utfor en topp på treplanker med fare for å risikere livet. Vi vet at troen kan flytte fjell. Nå har vi også sett at den kan flytte snøfjell. Jeg gratulerer dere alle med bakken. Nå har dere fått det som dere vil ha det, til tross for sindige og fornuftige menns advarsel,» sa han, mens han formulerte sitt mantra: «Opp med Friluftsrådet – ned med snøen – og la oss rope 3 x 3 høyt hurra for Friluftsrådet!»

[ Stavanger er ikke et museum ]

Drivkraft i kommunal boligbygging

De første etterkrigsårene, hvor både Stavanger Boligbyggelag og Stavanger Hagebyselskap ble stiftet, var preget av en bitter og betydelig bolignød i byen. Det var ingen nød som på noen måte kunne få klistret på seg merkelappen «fornem». Det var den rene elendighet som preget mange av boligene. Å bøte på denne elendigheten vr en oppgave som Magnus Karlson tok fatt på med styrke. Kanskje var det skomakerånden som stakk fram – ting skulle fikses.

Det var på denne tiden at Magnus Karlson – den gang varaordfører – returnerte fra et møte i Oslo med statsråd Oscar Torp. Han hadde det han kalt for godt nytt, å berette for sitt folk: «Konferansen med statsråd Torp dreide seg vesentlig om en tilfredsstillende ordning av lånene inntil Statens Husbank kommer i virksomhet. Det blir nå ordnet slik at når kommunen har gitt byggelån og sendt inn planene med anbefaling, vil det bli gitt tilsagn om pantelån av staten. Inntil Husbanken kommer i gang, må en ordne seg byggelån i bankene. Dermed skulle en ha sikkerhet for å kunne gå i gang med bygging, og en kan vel gå ut fra at det begynner å gli», var varaordfører Magnus Karlsons budskap.

Statens finansieringsopplegg var den gang at boligbyggelag fikk låne inntil 90 prosent av de antatte byggekostnadene i Husbanken. I det opprinnelige utkastet til regler for Husbanken, het det også at straks boligen var reist, skulle det settes på en antatt takst etter hva det kan forrente med normale husleier. Forskjellen mellom byggekostnadene og den antatte, ble kalt et nedskrivningsbidrag som ble forutsatt fordelt på stat og kommune etter en særlig sats.

I slutten av april i 1946 sto varaordfører Magnus Karlson – denne gang i egenskap av formann i den kommunale boligplannemnda – fram med mer av det han kalte for «godt nytt». Formannskapet hadde nemlig enstemmig vedtatt at Stavanger kommunen skulle bygge for egen regning en del hus med 2 og 4 værelsers leiligheter. «Husene skal simpelthen bygges som en prøveklut. Kommunen går foran, og så går en ut ifra at folk vil nytte de erfaringer som kommunen høster», fortalte Magnus Karlson.

Like etter freden brøt løs, startet Stavanger kommune med å kjøpe opp gårdsbruk med tanke på boligutbygging. Størst glede vakte det da Misjonsselskapet tilbød seg å selge 32 mål på Misjonsmarken. Det ble antatt at det kunne bygges 50–60 hus på området som dermed ville gi omkring 100 familier et skikkelig sted å bo.