Debatt

Venstresidens ideologiske forblindelse og andre eventyr

Vinden har snudd, og stadig flere har snublet ut av 90-tallets markedsoptimistiske tåke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det pågår for tida en opphetet diskusjon i RA mellom Arbeiderpartiet og Høyre om hvorvidt opposisjonen er lite konstruktiv eller posisjonen lite demokratiske. Jeg har ingen intensjon om å blande meg inn i denne hanekampen da den er svært så lite opplysende for byens innbyggere. Og politiker-kjekling kan være ganske så trøttende. Det jeg derimot ønsker, er å korrigere en av påstandene Høyres John Peter Hernes lurer inn i drittpakken han serverer.

Hernes skriver nemlig om de kommunale foretakene som flertallet nå har lagt ned. Denne saken er en stor verkebyll for Høyre, noe som jo ble mer enn tydelig for dem som overvar farsen opposisjonen oppførte i konserthuset under behandlingen av HØP (Handlings- og Økonomi­planen). Der lot de ingen midler være uprøvd i sitt forsøk på å trenere avgjørelsen om å legge ned fire kommunale foretak Høyre hadde opprettet i løpet sine tiår ved makten i Stavanger. Som Hernes også innrømmer, var det utfordrende å se at posisjonen rev ned en viktig del av strukturen de hadde brukt mye tid på å bygge opp. Det skjønner jeg godt.

Hernes påstår imidlertid at Høyres oppsplitting og fragmentering av det kommunale tjenestetilbudet i en rekke kommunale foretak, utelukkende har med pragmatisme og fornuft å gjøre, mens opposisjonen derimot valgte å legge ned foretakene basert på «en ideologisk tilnærming». Han kunne knapt vært lenger fra sannheten. Høyres foretakssystem er nemlig i høyeste grad basert på ideologi, nemlig Tony Blairs’ New Public Management-trend, som sverger til en slags semi-privatisering av offentlige tjenester da en mener offentlig utførelse av tjenester er svært ineffektivt. Som et middel for å effektivisere driften, organiserte derfor Høyre flere offentlige tjenesten ut fra bestiller-utfører modellen hvor kommunen bestilte tjenester fra de kommunale foretakene, som i sin tur ble drevet med best mulig økonomisk resultat som sitt høyeste mål.

Jeg har full forståelse for at det er sårt når noen ikke deler samme entusiasme for ens politiske hjertebarn, men det var altså ikke bare venstresiden som ønsket å skrote flere av de kommunale foretakene.

—  Pål Asle Pettersen

Vinden har imidlertid snudd, og stadig flere har snublet ut av 90-tallets markedsoptimistiske tåke. New Public Management har blitt offer for kritikk fra flere kanter, og bestiller-utfører modellen ga langt ifra den innsparingen man håpet på da modellen var på moten, men førte i stedet til ekstra byråkrati, høye styrehonorarer og en kraftig økning av ledere med millionlønn. Ja, selv Høyre har jo nylig vært med på å bytte ut bestiller-utfører-modellen i hjemmetjenesten, og erstattet stoppeklokkeregimet med rammefinansiering. Og ettersom 2000-tallets optimisme rundt de kommunale foretakene døde ut, har flere kommuner nå valgt å gå bort fra praksisen. På tross av dette, insisterer altså Hernes på at det eneste fornuftige er å beholde disse, og bygger et panser mot kritikk ved å stemple alt annet en bejubling av foretaksmodellen for irrasjonell og upålitelig ideologi.

Men selv Hernes vet selvsagt at det finnes en rekke helt kurante argumenter mot en slik struktur for vårt offentlige tjenestetilbud. De kommunale og interkommunale foretakene kan f.eks. fungere svært så udemokratisk i visse saker som cruisebåtsaken hvor Stavanger Havn IKF valgte å trosse et demokratisk flertallsvedtak om maksgrense for cruisebåtanløp selv om Stavanger eier 80 % av dette interkommunale foretaket.

Jeg har full forståelse for at det er sårt når noen ikke deler samme entusiasme for ens politiske hjertebarn, men det var altså ikke bare venstresiden som ønsket å skrote flere av de kommunale foretakene. Nei, til og med PwC og kommuneadministrasjonen anbefalte å legge fire av dem ned. Og man skal være rimelig konspiratorisk anlagt for å beskylde PwC og administrasjonen for å være styrt av venstresidens ideologi. Man må nesten tilskrive Hernes’ forsvar av den diskrediterte New Public Manage­ment-modellen for å være et siste krampaktig forsøk på å klamre seg til en modell som heldigvis er moden for den ideologiske skraphaugen. Og hva er da enklere enn å ty til den etter hvert så velkjente Høyre-klisjeen, nemlig å male seg selv som fornuftens ensomme korsfarere i et land forblindet av ideologi. Heldigvis er det få folk som tror på det eventyret lenger.

Mer fra: Debatt