Byhistorie — «At en pige vandret udi en hage», maktet Stavangers store grammofonsjarmør og RA-typograf, Magnus Samuelsen, å skape både sjømanns- og platehistorie av på 1930-tallet. Da en norsk konge, omkring 800 år tidligere vandret «udi en hage» i Stavanger, ble det også skapt historie. Kongens hagevandring var starten på en sakral skandale som endte med en hellig handling og et nytt kapittel i norgeshistorien – i tillegg til et par gatenavn i Stavanger, Sigurds gate og Biskop Reinalds gate.
Kongen som vandret i en hage og skapte en rojalistisk ekteskapshistorie, var Sigurd Jorsalfar. Det kirkelige ja til kongelig skilsmisse med påfølgende gjengifte, ble uttalt av en nyutnevnt biskop, Reinald. Det kirkehistoriske dobbeltløyvet ble formodentlig utstedt i området hvor Domkirkeplassen ligger i dag.
[ Byhistorie: Bybrannen som endret Stavanger ]
I den gamle bispegårdens hage, hvor Handelens Hus mange hundreår senere skulle bli bygget, var det at en norsk konge omkring år 1128, hadde en megetsigende mann til mann-samtale med en tidligere engelsk munk. Den tidligere benediktinermunken Reinald var i 1125 blitt biskop i det nyopprettede bispedømmet Stavanger. Det var kong Sigurd Jorsalfar som satte sitt skarpeste blikk i biskop Reinald, og forlangte å få vite hva bispen krevde for først å gi kongen skilsmisse, og deretter lede kongen inn i en ny ekteseng.
Sigurd Jorsalfar
Korsfarer Sigurd Jorsalfar var ikke bare opptatt av åndelige sysler som å ta seg av sjelers frelser i fremmede land. Han hadde også stor sans for sitt eget kjøds lyster på hjemmebane. Sin russiskfødte frue, dronning Malmfrids selskap, hadde han etter hvert fått mer enn nok av. Kong Sigurd hadde kastet sine mest forelskede øyne på ei ung frøken, Cecilia. Om hun var trønder eller vestlending, strides de lærde om. For sin egen del var Sigurd nok mer opptatt av helt andre sider ved Cecilia enn hvor hun ættet fra. Det var ikke dialekten hennes han var beruset av.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/DO5RLSXCMZHUDMQ2LJRL7S2PDA.jpg)
Cecilia ble kongens trøster og terapeut når tungsinnets mørke senket seg over hans sjel. Som tiden gikk, søkte Sigurd Jorsalfar stadig oftere tilflukt i sin egen verden. I dag ville han kanskje, med all mulig diskresjon, ha vært tatt hånd om av det psykiatriske hjelpeapparatet og innvilget en form for rojalistisk deltids-sykemelding. Han var nemlig, med stadig jevnere mellomrom, det folk flest ville ha kalt for gal. Medisinere vil selvsagt ha formulert diagnosen med flere og andre ord.
På det tidlige 1100-tallet var kongens ord gjennomgående også lovens. Likevel hadde bergensbispen sagt et bestemt og bastant nei til kong Sigurds ønske om skilsmisse og gjengifte. Biskop Magne i Bjørgvin ville heller ikke akseptere noen kongelig skilsmisse. Bispen holdt seg nøye til kirkeloven. Så lenge en dronning var i live, var det utenkelig for bergensbiskopen å la kongen offisielt få ta seg en ny dronning. Nå kunne nok kong Sigurd Jorsalfar ha ordnet seg som hans kongelige forgjengere hadde gjort. Han behøvde ikke ha holdt seg med sin nye kjærlighet – verken på en pinne eller på noen pinebenk. De ektevidde dronningene var gjerne de som sjeldnest kjente kongens nærhet. Det var helst andres leier, kongene søkte.
En frille her og en frille der
Med en frille her og en frille der, framsto det fort flust med kongebarn langs land og strand. Jente-avleggerne ble imidlertid bare bifigurer; både i i kongefedrenes liv og historien. Det var utelukkende guttene som fikk skrevet navnet sitt inn i det omfattende manntallet over mulige arvinger til kongetronen. Kong Magnus Barfots fire sønner hadde felles far. De hadde imidlertid forskjellige mødre. Ingen av sønnene var heller noen bedårende barn av kongens ektevidde dronning Margareth. Til gjengjeld ble dronning Margareth filletante til en av sine stesønner. Dronning Margareths niese i Novgorod, Malmfrid, ble gift med Sigurd Jorsalfar. Det er ikke bare i dag at barn ofte har mange foreldre.
Det var ikke dialekten hennes han var beruset av.
Det var gjerne forunderlige og finurlige bånd som ble knyttet ved kongelige ekteskap. Gjennomgående var båndene resultatene av at noen snakket sammen, trakk i politiske tråder, og laget ulike spindel- og nettverk. Også den gang var nettverk gode å ha, både for hånden og i bakhånden. Begrepet «skyldfolk» fikk en ganske kontant betydning.
Malmfrid ble Sigurd Jorsalfars første hustru og dronning, men ikke mor til hans eneste offisielle sønn, Magnus. Borghild Olavsdotter utførte den morsrollen. Med dronning Malmfrid fikk imidlertid Sigurd Jorsalfar en datter, Kristin. Hun skulle senere bli gift med Erling Skakke, og dermed bli mor til ungkarskongen, Magnus Erlingsson.
Det var formodentlig atskillig lettere å gjete harene til datidens konger enn å holde oversikten over hvor kongene var seg til enhver nattetid. Deres tilfeldige partnere var det langt lettere å finne. De befant seg som oftest i barselseng. Kong Sigurd Jorsalfar ville imidlertid ha ekteskapelig orden for sin herre, i sitt hus, og med sin stamtavle. Derfor ville han flytte ut den gamle dronning før han løftet en ny opp i kongesengen. Selv om den nye dronningens innmarsj i de kongelige gemakker ikke nettopp skjedde i all ærbarhet, ville kongen likevel ha bispens bønn om evig velsignelse for sin nye parløps-partner. En konge med en frimodig fortid som herrens korsridder og frontsoldat i Jorsal og Miklagard, hadde sin spesielle sans for det sømmelige.
Benediktinermunken Reinald
Den engelske benediktinermunken Reinald som var blitt biskop i Stavanger, så svært pragmatisk på forholdet til kongers jordiske liv og levned. Han visste vel at for å kunne reise St. Svithuns katedral, måtte han bedrive både børs og katedralkommers. Folk i bispedømmet hadde allerede etter kort tid oppdaget et lite gudelige trekk ved biskopen. Da sa han var «fegjarn», grisk etter gods og gull. Skulle kongen få det som han ønsket, måtte han derfor være villig til å gi bispen noe tilbake. Biskop Reinald var en handelens og handlingens mann. Han hevdet at den ene tjeneste, var en annen verdt. Og han forbeholdt seg retten til å fastsette vekslingskursen. For Sigurd, som hadde innført tiende i landet, ville ikke prisen bli lav. Han hadde ved tienden vist at han visste å ta seg betalt.
Sannsynligvis visste en biskop fra kirkebyen Winchester bedre enn de fleste at ingen katedral bygger seg selv, eller blir fort fullført. Reinald var heller ikke i tvil om at byggefondet måtte fylles med mer enn rause gaveløfter. De hadde alltid datostempel. For å reise en katedral krevdes det kontante og kontinuerlige bidrag. Det ideelle ville derfor være å få en fast kongelig håndsrekning. Det kunne kanskje også medføre at en større del av katedralen ble ferdigstilt i bispens egen embetstid. Også en biskop har sitt ego; selv om nok ikke alle bispers er like stort som Reinalds.
Biskop Reinald var en handelens og handlingens mann.
Biskop Reinald var derfor mer enn beredt til en kongelig handel. Den skjedde på forskriftsmessig vis. Først formante biskop Reinald kongen lenge og formodentlig vel om det ytterst syndefulle i skilsmisse. Etter at moralprekenen var servert, bød bispen på sin dessert i bispehagen: Han lovet å administrere kong Sigurds giftermål med Cecilia. Mange mener at det skjedde på Hundvåg hvor kongen hadde en av sine gårder.
For biskop Reinald var det helt unødvendig med en kongelig takk for ekteskapet. Det var mer enn tilstrekkelig at biskopen fikk sin kongelige pris. Sigurd Jorsalfar måtte love å betale hva det kostet å holde byggingen av Svithuns katedral kontinuerlig i gang. Det var bispens kontante krav for å gi kongen ekteskapssyndenes forlatelse.
[ Byhistorie: Skulle kjøpmann B. Christophersen skulle få en plass oppkalt etter seg? ]