Debatt

På tide å tenke nytt om kraftmarkedet

KRONIKK: Dagens innvikla strømmarked er et resultat av politiske valg.

Strømmarkedet med mylderet av fordyrende mellomledd må avvikles, skriver Einar Jacobsen i Rødt.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skrevet av: Einar Jacobsen, 12.-kandidat Rødt Rogaland

I NRK-debatten 11. februar var temaet «det innvikla strømmarkedet». Inger Lise Blyverket fra Forbrukerrådet deltok og serverte en berettiget kritikk av strømselskapene: Folk føler seg lurt, og ifølge Forbrukerrådet blir de også det.

I debatten ble det referert til NVEs rapport som i detalj beskriver hvordan strømmarkedet ikke fungerer optimalt. Et perspektiv glimrer derimot med sitt fravær i debatten, nemlig det politiske! Debatten var rammet inn rundt strømmarkedet som den naturlige måten å organisere kraftleveransene. Det finnes ingen alternativer, som om strømmarkedet lever sitt eget liv frakoblet politikken.

Men dagens innvikla strømmarked er et resultat av bevisste politiske valg. Tidligere kjøpte abonnentene strøm fra det lokale elverket og prisene var satt til å dekke inn elverkenes kostnader. På 90-tallet ble kraftsektoren, lik mange andre samfunnssektorer, liberalisert og markedstilpasset. Kraftprodusentene og infrastruktur ble skilt fra «strømleverandørene». Kraftbørsen Nord Pool ble opprettet og grunnlaget for dagens kaotiske strømsituasjon ble lagt med over 100 ulike strømselskaper og 500 strømavtaler forbrukeren må orientere seg i.

Strømselskapene, som var tema for debatten, har altså ingenting med den fysiske kraftproduksjonen eller infrastrukturen å gjøre. Engrosprisen blir satt på Nord Pool der strømselskapene handler strøm for å videreselge til kundene. Hva som avgjør prisen der, kan framstå som ganske uforståelig. I januar lå fyllingsgraden tett opp mot det maksimale, men likevel opplevde vi rekordhøye strømpriser.

Integreringen i det europeiske kraftmarkedet gjør at priser på kull- og gasskraft og CO2-kvoter er blitt faktorer som påvirker strømprisen i Norge. Dette til tross for at 97 % (2020) av strømmen nordmenn forbruker kommer fra vannkraftverk uten CO2-utslipp. I tillegg kommer den elleville spekulasjon fra såkalte krafttradere som er med på å drive prisene opp. Hvor grotesk dette er, ble vi vitne til med den famøse konkursen til krafttrader Einar Aas.

Et av hovedproblemene NVE-rapporten peker på, er at informasjonen i markedet er asymmetrisk. Det vil si at kundene sitter på mindre informasjon enn de profesjonelle aktørene, og derfor ute av stand til å utnytte forbrukermakten de angivelig skal besitte. I tillegg har kundene liten grunn til å bry seg om selve strømmarkedet, heter det i rapporten. Rapportens premiss er forutsigbar markedsøkonomisk skrivebordsteori. Løsriver man seg derimot fra denne ideologiske tvangstrøyen, kan man kanskje ane hvorfor vi ikke opptrer som rasjonelle markedsaktører som aktivt utnytter forbrukermakten, og at markedet ikke er så naturlige som det blir framstilt.

Når vi tenker på markeder, så ser man gjerne for seg en mengde varer av ulik pris og kvalitet. Men slik er det ikke for strømmarkedet. Hovedproduktet, strømmen, er den samme, enten den kommer fra Lyse eller Agva. Det er et homogent produkt, som det heter i NVEs rapport. Forbrukervalget dreier seg verken om kvalitet eller lavest mulig produksjonspris. Det strømselskapene konkurrerer om, er prispåslaget. At strømselskapene systematisk lurer (for eksempel med vår tids avlatsbrev: opprinnelsesgarantier) kundene er bare en logisk konsekvens av dette oppkonstruerte markedet, der konkurranseelementet, prispåslaget, bare utgjør en ubetydelig andel av den totale strømregningen – som er satt sammen av mange ulike elementer: strømpris, nettleie, elavgift, moms og grønne sertifikater. Strømselskapene skal selvfølgelig tjene penger, på et produkt de verken produserer eller tilfører noen merverdi, men legger unødvendig beslag på ressurser til salg, markedsføring, kundesørvis, fakturering m.m. Strømselskapene utgjør et fordyrende mellomledd vi nøkternt sett ikke trenger.

Det strømselskapene konkurrerer om, er prispåslaget.

Ifølge Forbrukerrådets prissammenlikningsverktøy kan undertegnede spare 744 kroner i året om jeg bytter strømleverandør. Besparelsen er ikke større enn at det kan spares inn ved å jobbe en overtidstime eller to.

Jeg tror dessuten de fleste mennesker har mer meningsfulle fritidssysler enn å jevnlig undersøke de 500 avtalene fra de 100 ulike selskapene, besvare ivrige telefonselgere, fylle ut bytteskjema, signere ny avtale, opprette avtalegiro/e-faktura og sende inn angreskjema når man oppdager man er blitt lurt. Forbrukerøkonomenes konstante mas om at vi må opptre som «markedsmennesker» bidrar også til en vedvarende rastløshet og bekymring for å betale for mye. Det synes å være et omvendt proporsjonalt forhold mellom «markedsmennesket» og livskvalitet.

Er det ikke politikkens viktigste oppgave å legge til rette for best mulig livskvalitet for landets innbyggere? Det er på tide å tenke annerledes.

Strømmarkedet med mylderet av fordyrende mellomledd må avvikles. Nettselskapene som er monopolister kan få ansvaret for kundekontakt og fakturering. Prisene bestemmes politisk og settes etter prinsippet om at strøm er et basisbehov. Vannkraften, som er vår primære energikilde, er en ressurs som tilhører folket og må derfor forvaltes med hensyn til folkets interesser. I et land som er historisk rikt, men kaldt, skal ikke fattige måtte fryse gjennom vinteren. Samtidig må vi unngå sløsing. En rasjonell løsning kan være tariffprising der forbruk fra 0–10.000 kWh er svært lavt priset. Ned mot kostpris. For intervallene 10.000–15.000 kWh og 15.000–20.000 kWh økes prisene progressivt. Forbruk over 20.000 kWh må være betydelig dyrere. Et slikt prissystem vil favorisere dem med små leiligheter og lavt forbruk og straffe dem med store luksuriøse hus og sekundærboliger. En slik prissetting vil oppleves mer rettferdig og forståelig, i tillegg til å stimulere til ENØK.

ACER- og EØS-avtalen vil neppe godta en slik organisering. Derfor er utmelding herfra en forutsetning for at vi kan rydde opp i strømkaoset som hovedsakelig tjener kommersielle aktører og kraftspekulanter. En bredere og mer prinsipiell debatt om kraftpolitikken er derfor nødvendig.

Det strømselskapene konkurrerer om, er prispåslaget.