Debatt

Parhestene som fant Rygjafylkets fjell og fjord

Hva er Stavanger «nasjonalsang»? Det håndballinteresserte publikum vil gjerne si «Tore Tang» framført av Camilla Herrem. I nasjonens førskolealder ville nok lokalbefolkningen ha svart «Rygjafylkets fjell» med frisør August Werne som selvskreven vokalist.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA

Muligens ville nok noen også ha nevnt at teksten var av adjunkt Salve Haugland, mens en del ville ha visst at melodien var det domorganist Olaf Paulus som hadde komponert. Muligens som en takk for innsatsen, har de begge fått sitt navn på gateskilt i Stavanger.

Salve Haugland underviste i matematikk på Kongsgård, men utviklet etter hvert en slags gründerholdning i sin relativt tynne skikkelse. Han ville satse på produksjon av gravsteiner i stor skala. Derfor dro han støtt og stadig til Ryfylkeheiene, hvor han lå med nesen langs bakken for å finne de vakreste steiner i naturen. Steinene tok han med seg hjem, samlet dem i lader, polerte og gnikket og gned på dem. Han nøyde seg ikke bare med egen håndmassasje av steinene. De steinene som han mente var usedvanlig vakre, sendte han til Oslo, til den virkelige ekspertisen, for å få dem polert. Målet var at de skulle kunne brukes til gravsteiner – av en avgjort verdighet.

Haugland var ikke i tvil om at en gravstein ikke kunne være en hvilken som helst stein. Den måtte være noe helt for seg. Derfor ga aldri den sarte sørlendingen Salve Haugland opp jakten på den ideelle gravsteinen. Han må imidlertid aldri ha funnet den rette. Det må være den enkleste forklaringen på at han aldri kom til å drive noen som helst form for gravstøtte-industri. Det ble med jakten på den perfekte stein. I stedet førte hans sans for Ryfylke og Ryfylkes fjell til en sang som fortsatt er blant 17. mai-programmets utvalgte sanger, «Rygjafylkets fjell og dype fjord».

Det ble med jakten på den perfekte stein.

—  

Til tonene som organist Olaf Paulus satte sammen, ble sangen en solid suksess da den første gang ble fremført under et sangerstevne i Bjergsted. Sangens suksess skal også ha inspirert Salve Haugland til å skape det han mente var hans hovedverk, «Fremtidsfantasier». Det ble aldri utgitt, men ble bevart ut over hans 52-årige liv på denne jord. Hans enke vernet det omfattende manuset med påpasselige fingertupper. Det var et slags sørlandsk «Draumkved», en nedtegnelse av syner matematikeren hadde hatt, både på heieturer og ved sitt Kongsgård-kateter. Han skuet inn i en slags litterær glasskule og så for seg både bilens, den trådløse telegrafens og Sørlandsbanens komme, atskillige år før noen hadde hittet på den slags formasteligheter.

Heller ikke en lærebok i geometri som han laget, kom ut av skrivebordsskuffen og fant nåde for trykkernes apparat. Til gjengjeld fikk han synbare resultater når han tumlet med snekkerarbeider. Han hadde mange ferdigheter, ikke bare av teoretisk art, men også på det praktiske plan. Om Haugland kunne fabulere og formulere seg skriftlig, var hans musikalske ferdigheter lik null. Formodentlig var han blant dem som ble bedt om bare å mime under felles avsynging. Han maktet egentlig det musikalske mesterstykket å synge urent gjennom sangenes samtlige vers. De fleste treffer vanligvis rett tone en gang iblant.

Noen av hans elever på Kongsgård har imidlertid fortalt at det fantes en sang som Haugland foredro, og hvor han egentlig motbeviste det gamle munnhellet om at «øvelse gjør mester». Han ble aldri noen mester, selv om han framførte på skjelvende tonetrinn «O, hellig ånd kom til oss ned» hver eneste skoledag. Det var ingen som ville karakterisere hans sang som utpreget skjønnsang. Aller minst hans hulde hustru, som mintes med et vemodig smil at «han nok ikke sang den særlig vakkert …»

Om ikke ånden kom ned til ham, fikk han den i hvert fall mot slutten av sitt liv. Som Paulus hadde også Salve et spesielt syn som skulle bli skjellsettende. Han hevdet å ha sett den avgrunnen som skilte de medmennesker som var nådd inn dit hvor døden ikke bare var en befrier, men også den vinnende part – fra den dype avgrunn hvor de holdt et helvetes hus, de medmennesker som var dømt til den evige fortapelse. Synet ble så sterkt at han fulgte oppskriften fra Saulus’ transformasjon til Paulus. Salve Haugaland vendte om. Han steg bort fra den brede sti som førte til Ryfylke, og vandret de siste årene av sitt liv utelukkende langs den smale stien som fører til seierens klokkeklang på den andre siden av menneskenes livsjuv.

I motsetning til Haugland, så beveget den opprinnelige rørleggerlærlingen Olaf Paulus seg med atskillige bravur i tonestigen. Han hadde sterke musikalske interesser og fikk undervisning hos blant andre komponisten Johan Svendsen – som var sterkt inspirert av norsk folkemusikk. Paulus brukte for eksempel folketonemotiver da han skrev sine fire norske rapsodier som fortsatt står på orkesterrepertoarene. Olaf Paulus studerte ved konservatoriet i Leipzig i årene 1886–1890 hvoretter han ble ansatt som domorganist i Stavanger. Denne stillingen hadde ha til han døde som 53 år gammel den 29. juni 1912.

Olaf Paulus var i sin tid både en ledende og drivende kraft i det lokale musikklivet. I tillegg til sin komponering av kantater, korverker og sanger, satte han dype spor etter seg som kor- og orkesterleder. Allerede etter ett år i byen realiserte han planene om et eget kommunekorps i Stavanger. Han gjennomførte det som med kommunalt språk ble kalt for en «ordning af et kommunekorps for Stavanger by på basis af det i repræsentskabet bevilgede beløb kr. 1.000 og brændevinsbolagets før tilbudte kr. 400, tilsammen kr 1.400 pr. aar».

Korpset forpliktet seg til etter den «ordning» han etablerte, å spille ved alle kirkelige høytidsdager, hver 17. mai «ved børnetoget og de voxnes tog, og hver anden søndag og onsdag om aftenene i sommermaanerne, vaar veiret tillader det» dessuten fikk korpset det eksklusive verv å spille «til fester for ansatte af kommunen» mot en godtgjørelse av 1 krone timen pr. mann, og 2 kroner for instruktøren».

Olaf Paulus var også involvert i starten av orgelfabrikken «Norge» i Sandnes som spesialiserte seg innenfor bygging av kirkeorgler. Stavanger Aftenblad hadde den 30. oktober 1901 en omtale av orgelfabrikken hvor det blant annet het: «Naar der i løbet av de sidste par aar har indløbet meddelse, om at snart denne, snart hin kirke her på Vestlandet skulde udstyres med orgel, har som regel fabriken «Noreg» paa Sandnes været nevnt i forbindelse hermed. Denne fabrik startedes for et par aar siden av organist Paulus, Stavanger, snedker Thorsen, Sandnæs og en tysk orgelbygger ved navn Schwartz. Senere er organist Paulus udtraadt, og fabriken indehaves nu af Thorsen og Schwartz.

Fabriken, som udelukkende laver kirkeorgler, har allerede – foruden 2 som er i arbeide – levert 10 orgler, blandt andet til Sokendal og til den nye kirke i Haugesund, og synes overalt at ha havt held med sig. Orglerne er solide og lyder godt. Det mest interessante ved det hele er at altsammen, fra de mindste til de største dele, laves paa stedet. En undtagelse danner klaviaturen, der leveres af specialfabriker.».Orgelfabrikken produserte kirkeorgler fram til 1904.

Blåste liv i musikkselskaper

I 1892 feiret Det Norske Misjonsselskap sitt 50-års jubileum. I den anledning komponerte Olaf Paulus en kantate for blandet kor og solister. Kantaten ble berømmet på landsplan og bidro til å gjøre hans navn kjent også utenfor byens grenser. I en omtale av i «Norsk Biografisk Leksikon» står det eksempelvis at Olaf Paulus «blåste nytt liv i gamle hensyknede musikkselskaper og skapte nye. Der stod et friskt vær om ham». Blant de «selskaper» som han sørget for å blåse nytt musikalsk liv inn i, var eksempelvis Stavanger orkesterforening.

Under tittelen «Olaf Paulus jordfærd» skriver Stavanger Aftenblad den 5. juli i 1912 at «jordfærden blev en sørgefest, som var den bortgangne verdig. Under høi sommerhimmel og i straalende solskin drog han sin sidste ferd, Olaf Paulus, og netop slig skulde han gjøre det, solskinsmenneske som han selv var. Under domens høie korbue stod hans baare, med sommerens prægtigste blomsterflor over og omkring sig, og med to floromvundne norske flag ved sin side. Og ind gjennem det store korvindus dybe, varme farver, faldt solen dæmpet over blomsterfloret og la sin lyse stemning over det hele.

Oppe i koret sidder afdødes nærmeste og hans mange omgangsvenner, og mellem de gamle mægtige stensøiler sidder folket, de mange kvinder og mænd, som i aarenes løb har lyttet til be toner, afdøde tryllet frem fra orglet deroppe, ettersom har lært at skatte de toner, han i sin digtning har skenket os. Sørgehøitideligheden indlededes med en af afdødes egne kompositioner, det alvorlige «Langfredagspreludium», som han selv gav en slig mesterlig tolkning, og som altid griber éns sind med slig magt.

Avisen Vestlandet skrev ved samme anledning at «Paulus var en kunstner, som ikke fik udfolde sig helt og frit. Mange omstændigheder, ogsaa hans lange og lidelsesfulde sykdom, har hindret ham i at kaste sig over sit arbeide og sit livs opgave med en mands fulde kraft og glæde. Derfor bliver alle de vakre, fine ting, som vi har fra hans haand, alligevel kun en glimtvis aabenbaring af hans betydelige begavelse, men dog nok til at give ham plads i norsk musikliv, mere fremskudt og anerkjendt i fremtiden end hidtil. Hans plads i byens musikliv vil blive vanskelig at udfylde. Han omfattes i Stavanger med kjærlighed og interesse, skjønt indflyttet …»


Mer fra: Debatt