Skrevet av: Per Emil Skjelbred, Rødt Stavanger
Jeg husker godt hvordan jeg og mine kompiser gledet oss til å begynne med sløyd på mellomtrinnet. Endelig skulle vi få gjøre noe praktisk i skolehverdagen. Vi visste at vi skulle lage treskål og flettekurv. Spente stilte vi oss opp foran inngangen til sløyden på Grøne Bråden barneskole i Egersund, og etter første økt gledet vi oss alle til fortsettelsen. Den dag i dag tror jeg at gleden vi opplevde handlet om følelsen av å skape noe og for mange var kanskje dette første gang de følte at de mestret noe på skolen. En slik mestringsfølelse kan bety mye for et barn, fraværet kan dessverre bety enda mer.
På ungdomsskolen gledet jeg meg spesielt til mat og helse, faget mange kjenner som heimkunnskap. Jeg har alltid vært glad i å lage mat, så dette måtte jo bli fantastisk. 9. trinn kunne ikke komme fort nok! Likevel ble denne opplevelsen annerledes enn sløyden på mellomtrinnet. Plutselig var det strenge regler. Du fikk trekk i karakteren om du ikke la fram alle redskapene. Og så måtte vi skrive rapporter. Det største prosjektet vi hadde i hele 9. trinn gikk ut på at vi skulle være hjemme en dag. Der hjemme skulle vi lage handleliste, tenke økonomi, lage oversikt over næringsinnhold og sette alt dette sammen til en rapport i som i antall sider kan minne om en liten bachelorgrad. Vi var ennå ikke konfirmert.
Plutselig var det ikke godt nok å være flink i praksis, heller ikke i de såkalt praktiske fagene. Du måtte også levere teoretisk. For mange ble det som kunne ha vært en arena for mestring, nok et fag som var fylt med teori. Dette er ikke unikt for min skolegang. Vi ser det samme i fag som gym. Jeg var og er ikke noe løpemenneske, ikke springer jeg fort og ikke har jeg særlig god kondis. Likevel kunne jeg få like gode karakterer som mine mer atletisk anlagte medelever, fordi jeg kunne skrive godt om treningsopplegg og svare på hvilke muskler man trente ved å ta armhevninger og gjennom god innsats. Ingen har fått bedre karakter i matte for god innsats. Hvordan er dette rettferdig?
I dag jobber jeg som lærer i den videregående skolen, nærmere bestemt som norsklærer på yrkesfag. Det er veldig givende å møte elevene som skal bli fremtidens fagarbeidere. De som virkelig bygger landet. Derimot er det ikke alltid like givende å høre om hvordan stoda er i programfagene. Her om dagen fortalte en kollega, som underviser elever på bygg og anlegg, om opplegget rundt det praktiske arbeidet. For 15 minutter med praktisk arbeid i programfag bruker elevene ofte en halvtime på forarbeid ved pulten. Etter ferdig utført arbeid på 15 minutter venter nok en halvtime med teori på skolepulten. Altså brukes opp mot en time bak pulten for 15 minutters praktisk arbeid, det arbeidet disse elevene skal jobbe med når de er ferdig på skolebenken.
Vi har i mange år nå utviklet en skole som fremelsker teoretisk kunnskap. En skole som presser teorien inn i det som tidligere var å regne for praktiske fag, både i grunnskolen og på yrkesfag. Det er derfor betimelig å spørre hvordan dette er mulig. Er det fordi noen mener at kunnskap, teoretisk vel å merke, er den nye olja? En mer nærliggende forklaring er nok at de som sitter og tar avgjørelser, både på Stortinget og i Utdanningsdirektoratet, alle er av den typen elever som blomstret i de teoretiske fagene. De var best i klassen i matte, norsk og samfunnsfag. De gikk alle på allmenn eller det vi i dag kjenner som studiespesialiserende utdanningsprogram. På universitetene lærte de at den teoretiske kunnskapen troner høyest.
Dette er et problem av to grunner. For det første skaper vi generasjoner med ungdom, særlig gutter, som sjeldent eller aldri opplever mestring. De går gjennom hele grunnskolen og får aldri være stjernen i klasserommet, selv i fag de er betydelig bedre enn sine medelever i. Deretter sendes de til videregående med et håp om mer praktisk arbeid på yrkesfag og får drømmene knust i møte med en stadig mer gjennomteoretisert «praktisk» utdannelse. De blir lovet mer praksis, men systemet svikter ved hver korsvei. Det er neimen ikke rart at flere dropper ut fra yrkesfag enn fra studiespesialiserende.
For det andre utdanner vi fremtidens fagarbeider til noe helt annet enn det arbeidslivet de skal ut i. Hvis du jobber som elektriker er det ikke slik at du skal bruke en time ved skrivebordet for å utføre 15 minutters arbeid i et sikringsskap. Du mottar oppdrag på telefonen med info om hva du trenger. Så møter du opp der oppdraget skal utføres, gjør det som må gjøres, huker av en sjekkliste på telefonen og tar et bilde av utført arbeid. Til slutt sender du dette inn til arbeidsgiver eller en annen kontorist som sitter med faktureringsarbeidet.
Det er rett og slett ubegripelig at vi i flere år har hatt såkalte utdanningspolitikere fra både høyre- og venstresiden som ikke evner å se problemet med denne utviklingen. En kan forstå at det er langte fra elfenbeinstårnet i Oslo til en videregående skole i Rogaland, men noen alarmklokker burde definitivt ha ringt for lenge siden. Fullføringsgraden på yrkesfag er for lav. Det er vi alle enig. Problemet er bare det at ingen tør eller velger å prioritere praktiske fag i praksis.
Derfor bør vi se til Tyskland. Elever på yrkesfag i Tyskland har et såkalt dualt utdanningsløp. Det vil si at de er 3–4 dager i praksis i en bedrift, og 1–2 dager med yrkesfagsteori på skolen. Gjennom et slikt utdanningsløp sikrer vi at elever som velger et praktisk yrke også får en praktisk skolehverdag. Vi må også kvitte oss med tankegangen om at fag som gym og mat og helse blir bedre med mer teori. Springer du fort og løfter tungt er du flink i gym. Lager du god mat er du flink på skolekjøkkenet. Skolebyråkrater og utdanningspolitikere bør alle ta seg en studietur tilbake på skolebenken i det de kaller praktiske utdanninger. Kanskje de da vil innse at realiteten er ganske langt unna retorikken. En ny regjering bør ta kampen for en skole der praktiske gutter i alle aldre også får oppleve følelsen av mestring!