Debatt

Kremmeren Berdines fikk sin gate

Politisk strid om en plass i bybildet er uvanlig. Det opplevde formannskapets medlemmer i Stavanger da de i 1934 da de skulle ta stilling til et forslag fra byens gatenavnsutvalg om at kjøpmann B. Christophersen skulle få en plass oppkalt etter seg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Engwall Pahr-Iversen


Nei, sa 13 av formannskapets 17 medlemmer – den besto det av 16 mann og en kvinne, Høyres Hanne Daae – og dermed ble det bestemt at denne plassen – som egentlig var en liten gate på Våland – i stedet skulle bli oppkalt etter presten Jonas Dahl. Som et forsøksvis plaster på et eventuelt ego-sår på den for lengst avdøde «fiskegarnselgeren»s etterlevende slektninger, vedtok formannskapet enstemmig at det foreslåtte navnet Dublins gate på en gate i Mosvatnets nabolag skulle utgå, og bli erstattet med navnet B. Christophersens gate.
 
Dette navnet har gaten fortsatt der den ligger pent plassert i det som på husmeglerspråket fortrinnsvis formuleres med begeistrede bokstaver som «indrefileten til Egenes». Selv hadde ikke kjøpmann B. Christophersen noe forhold til området. Han bodde selv i Dronningens gate 12 og hadde sitt forretningslokale i Østervåg 25, men siden byens maktmenn hadde bestemt at i 1934 skulle det være slutt med å ha nummer som eneste identifikasjons på en del nyanlagte gater, ble det drysset et gatenavn over også hans kremmerhode. Formodentlig som en takk og pris for at han i sin tid hadde donert kommunen et legat.

Åpenbart hadde ikke B. Christophersen noe sans for sitt fornavn, Berdines. Selv ikke i dødsannonsen, den 19. mars 1917, hvor hans pleiesønn Nordal Halling – som egentlig var hans nevø, eller som det ble sagt: «brorsønn til hans hustru» – orienterer om bortgangen «på herværende og fraværende families vegne», har han ikke noe annet fornavn enn B.

Pleiesønnen overtok for øvrig B.s forretningsvirksomhet og ble dessuten testamentert retten til å kjøpe forretningseiendommen i Østervåg 25 for 60.000 kroner. Beløpet skulle danne en del av grunnkapitalen i legatet. Boligeiendommen i Dronningens gate 12 ble solgt ved andregangs auksjon i mai 1917 under ledelse av den senere fylkesmann Norem. Eiendommen ble solgt – «pr. kommisjon til eiendomsmegler Th. Bærendtzen», som det ble presisert i avisene – for 78.000 kroner.

Det het i avisnekrologen at «Kjøbmand B. Christophersen her steds er avgaat ved døden efter et kort svkeleie, 66 aar gammel. Han var født paa Talje, men kom i ung alder her til byen og kom først i firmaet Johannesen & Torgersens tjeneste. Efter endel aars forløp startet han egen forretning, som han har drevet i over 30 aar.

Der fulgte ikke meget braak med Christophersen og der var noget vist stilfærdig ogsaa over hans forretning, men han nød sine kunders udelte tillid, likesom alle der lærte han at kende, maatte agte ham for hans vennesalighet og rettskafne fremfærd. Han tilhørte alle dage Venstre, men tok ikke aktivt del i politiken; derimot var han stadig medlem av kjøbmandsforeningen og var ogsaa en tid formand her. Hans hustru døde i 1905. Ekteskapet var barnløst.»

Selv om B. Christophersen åpenbart var en stille vandrer på jorden, var han i 1917 et tema i byens formannskap og bystyre. Han hadde i sitt testament bestemt at pleiesønnen skulle få overta forretningsgården for 60.000, men et mindretall i formannskapet mente at det var for billig. Siden beløpet skulle gå til kommunen som en del av legatet, ville man åpenbart ha mer enn et ord med i laget nå det gjaldt pris. Det ble sagt at eiendommen var verdt minst 100.000, men etter mange ord i bystyremøtet, endte det med en overdragelsessum på 60.000 kroner. Utslagsgivende ble muligens et utsagn fra Aksel Njaa som mente å vite at «B. ikke rakk å endre sitt gamle testamente dithen – på grunn av sykdom – slik at pleiesønnen ikke bare skulle få kjøpe, men få overdratt eiendommen kostnadsfritt».

Før det endelige vedtaket, hadde den senere ordføreren og megler Magnus Karlson poengtert at «jeg finder, at den pris, man her vil gi for eiendommen, er altfor lav. Det er urigtig at sætte en saa lav pris. Stavanger kommune bør søke at erhverve den mot at leie gaarden til hr. Halling. For øvrig finder jeg, at gaarden bør sælges ved auktion, Da faar vi det for eiendommen, som den er værd …» Karlsons forslag falt med 32 mot 27 stemmer.

Om B. Christophersen var en stillferdig sjel, satte hans omtrent samtidige, Jonas Dahl, atskillig flere spor etter seg i bybildet. Han var barndomsvenn med Alexander Kielland, var prest både i Petri og Domkirken før han avsluttet sitt liv på jorden i 1919 som sogneprest i den nye Ullern menighet i Oslo. Jonas Dahl var også kjent som forfatter og salmedikter. I ettertiden huskes han nok mest for sine salmer – 23 av hans salmer kom med i den første utgaven av Landstads salmebok, men i Norsk Salmebok finner vi bare tre. Den mest kjente – med melodi av hans sønn Alf Fasmer Dahl – er nok «Nå vandrer fra hver en verdens krok».
 
To av Stavangers store personligheter ble begravet av Jonas Dahl, Lars Hertervig og Alexander Kielland. Det var ikke mange i kapellet da Dahl startet med å lese ritualet ved Hertervigs begravelse. Det var regelen ved fattigbegravelser at det skulle skje ved begynnelsen av seremonien. Da Dahl nærmest seg slutten av opplesningen, gikk døren til kapellet opp. Inn skred Kielland og en lang rekke av maktens menn i byen. Straks startet Dahl på en minnetale helt utenom fattigprogrammet.
Hertervig skulle begraves på Fattigkassens regning, og det innebar at han skulle ligge i en av fattigkistene. Disse var utstyrt med taustropper i stedet for stenger slik at bærerne måtte løpe med kistene. Tauene skar seg nemlig inn i hendene til bærerne slik at det gjaldt å få gjort jobben unna hurtigst mulig. Det ville ikke byens telefonarbeidere skulle skje. De foretok derfor en kjapp liten innsamling slik at de kunne betale en snekker for å utstyre Hertervigs kiste med stenger.

LES OGSÅ: Fattigfolkets frykt beholdt gatenavnet.

Dermed oppnådde de sin hensikt: Hertervigs skulle foregå på en verdig måte. Det skulle ikke skje i rykk og napp som kistene til fattigfolk flest ble transportert til kapellet.
Alexander Kielland døde på sykehus i Bergen, men det var aldri tvil om at han skulle bli begravd i Stavanger. Kiellands nære venner, Fredrik Hansen og Andreas Sømme, var marskalker da sørgehøytideligheten ble innledet ved at et sammensatt bykor sang salmen «Lær mig o skov at vissne glad», før Jonas Dahl sto fram for å begrave sin barndomsvenn, Alexander.

LES OGSÅ: Potetprest ga navn til Våland-gate.

Selv om veiene de to hadde vandret på jorden var av ulik bredde – Dahl holdt seg helst til de smalene stiene – hadde de likevel vært nære venner. De var ganske like av gemytt og hadde en felles tone preget av spøk og «hjertets munterhet». Rett nok representerte Kielland et langt skarpere vidd enn Dahl. Presten som hadde sine stavnsbånd fra Sokndal, bød på en langt lunere humor, gjennomsyret av en slags sørlandsk koselighet.

Talen til Jonas Dahl ble gjengitt i sin helhet i avisene dagen derpå. Dikterpresten sa blant atskillig annet at «Kielland har ved en anledning pekt på Stavangers eiendommelige sol og nordenvind. Dermed har han – kanskje uten å vite det selv – tegnet sitt eget Stavangerbilde. Sol og nordenvind, det var nettopp det han var i sin livsgjerning: Blank og skarp. Nettopp saadann en stavangersk vaardag som det krøllede bøgeløv faller for …»

Mer fra: Debatt