Av Daniel Gudbrandsen, faglig ungdomssekretær LO Rogaland
Denne høsten har vi hørt mer og mer om at flere sliter med psyken. Dette kan komme av flere grunner. Mange som ønsker å jobbe med disse utfordringene setter søkelys på studenter og pensjonister, ensomhet og rus. Dette er bra, men vi må også ha et helhetlig bilde.
Jeg ønsker å dele en personlig fortelling. Nylig fikk jeg muligheten til å tiltre en stilling i LO. Og gikk dermed ut av mitt valgte yrke som vekter, hvor jeg hadde opparbeidet meg 8 år med erfaring. Det var et fag jeg trivdes godt i, med varierte arbeidsdager og mange interessante mennesker å treffe. Over sommeren fikk jeg mulighet til en ny stilling og opplevde noe uventet. Mine nærmeste begynte å bemerke at jeg så bedre ut, at jeg hadde gått ned i vekt, at jeg var mye blidere og at jeg var plutselig mer engasjert. Slik de beskrev det var jeg blitt en helt ny person. Dette fikk meg til å tenke. Hva var forskjellen i livet mitt før og etter sommeren? Jo, nemlig jobben. Det var nye arbeidstider, jeg fikk mer bestemmelse i min egen arbeidsdag og siden jeg ikke jobbet turnus lenger kunne jeg planlegge fritiden min og få faste rutiner.
Dette er ikke en unik historie. Man kan lese i aviser om tillitsvalgte og ansatte som fortviler over høyt arbeidspress, stillingsprosenter som ikke går opp eller stor usikkerhet på hvordan fritid og arbeid skal planlegges. Slike fortellinger peker på belastninger og stress. En presset mental helse kan lede til dårlig fysisk helse. Begge er like negativt for samfunnet.
Det er på tide at vi alle tørr å se sammenhengen og ta praten. Mental helse og arbeidslivet er sterkt knyttet sammen! Arbeid som legges ut på anbud påvirker de ansattes mentale helse. Arbeid som har utstrakt bruk av overtid og deltid påvirker de ansattes mentale helse. Arbeid hvor det er dårlig kommunikasjon mellom kollegaer eller mellom ansatte og ledelse påvirker de ansattes mentale helse. Med COVID-19 ser vi at arbeidsmarkedet er presset som aldri før. Vi har permitteringer, oppsigelser, økt konkurranse og prispressing. Etter det jeg leser i avisene og blir fortalt av menneskene jeg treffer så er det ofte den alminnelige arbeidstaker som kommer verst ut av det.
Allikevel kan det virke at samfunnet tar for lett på denne problemstillingen. «Vi har jo trygt og stabilt arbeidsliv fra før av» kan jeg høre noe si. Og ja, det har vi. Men betyr ikke at vi skal hvile på laurbærene og tenke at arbeidslivet ikke trenger å vedlikeholdes. Eksempelvis fra egen erfaring har jeg sett engasjerte verneombud miste motet når de får høre av bedriftsledelsen: «Du kan foreslå alle tiltak du vil. Men de kan ikke koste penger». Er ikke samfunnets velferd viktigere enn bedrifters og enkeltpersoners profitt?
Dette er utfordringer som krever politisk vilje. En vilje til å si at vi velger å ta vare på samfunnets mentale helse mot økonomisk gevinst i det korte løp. Politikerne liker å si at vi er verdens beste land å bo i. Det er fullt mulig. Men arbeidslivet vårt er under press. Jeg skulle så inderlig ønske at man kunne fått styrket lovene slik at ansatte i anbudsutsatte yrker fikk et ekstra vern. At verneombudets opplæring ble styrket og fikk økt fokus på psykiske påkjenninger så vel som de fysiske. Og til slutt at helsetjenesten fikk de midlene de trenger for å kunne tilby assistanse for dem som trenger hjelp uten ventelister eller høyt arbeidspress på dem som tilbyr slik hjelp. Rett og slett at vi forebygger, men også står klar til å løse de utfordringer som skulle dukke opp uansett.
Vi er alle medmennesker, vi tilbringer over en tredjedel av livene våre på jobb og vi burde ikke bære unødige påkjenninger eller byrder hvis disse kan unngås.
LES OGSÅ: Fire nye smittede i Stavanger