Av: Tor Sigurd Nielsen
Nå er Lundsvågen naturskole lagt på det kommunale skafottet, og bøddelen venter bare på flertallskameratenes endelige dom. At det er den politiske venstreside som sørger for å fjerne skolen, er for meg ingen overraskelse, selv om dagens kamerater sikkert ikke avvikler Lundsvågen ut fra ideologiske argumenter.
Faktum er at Lundsvågen ble etablert i en tid (1989) der det av AP-regjeringen klart og tydelig var slått fast at alle eksisterende eksterne tilbud for elever med problemer i grunnskolen, skulle avvikles. Dette ble både av regjeringen og den pedagogiske elite begrunnet med at elevene i slike tilbud ble ekskludert fra fellesskapet i klassen og på den måten ble enda sterkere stigmatisert enn de allerede var som atferds- og evnemessige avvikere.
Men da undertegnede etablerte forløperen til Lundsvågen naturskole i 1989, da med navnet Austbø maritime senter, var det imidlertid absolutt ingen ideologiske drivkrefter involvert, men rett og slett en desperat jakt på en metode for å samle opp, og vekke interesse og engasjement hos den absolutt minst motiverte elevgruppen vi hadde på Austbø skole. Som inspektør møtte jeg hver dag disse ulykkelige og frustrerte guttungene, som hver dag gjorde sine små og store opprør mot et skoletilbud som aldri traff blink for dem. I stedet for å gi dem en daglig dose kjeft, tok jeg gjengen med ned til båthavnen i Lundsvågen, der jeg hadde fått tillatelse av velvillig innstilte kommuneansvarlige, i form av bygningssjef og parksjef, til å sette opp et lite bygg for skolens kanoer, og etter hvert et akvariebygg og skolestue for naturfagelever fra Austbø på marine strandaktiviteter. Det varte heller ikke lenge før alle byens skoleelever kunne inviteres ut til naturfagtimer i det fri og på bølgene. Og «rampeguttene « mine var gode medhjelpere, så vel til bygging og vedlikehold, som guiding av besøkende.
Ryktet om tilbudet Austbø skole alene nøt godt av, ble raskt kjent blant byens øvrige skoler, og presset på Lundsvågen om å tilby også andre skoler elevplasser i det alternative tilbudet, ble merkbart.
Og med Lundsvågen, som navnet ble forandret til, kom jeg snart i kontakt med lokalpolitikken. Skolesjefen, som måtte ivareta de retningslinjer som Utdanningsdirektoratet påla kommunene, ga klar beskjed om at et slikt tiltak jeg hadde etablert i Lundsvågen, var ulovlig. Men da ble jeg kontaktet av hennes direktør og Høyredame, Liv Fredriksen, med beskjed om at hun syntes prosjektet var spennende, og jeg ble oppfordret til å videreutvikle tilbudet uten å involvere skolesjefen.
Da skolen ikke hadde muligheter for å etablere et styringsorgan av samme type som ordinære skoler, ble Lundsvågen naturskole etter hvert utstyrt med et eget styre sammensatt av lokalpolitikere fra Bystyret og bydelsutvalg, der i sterkest grad Høyresiden leverte toneangivende representanter. Det var ikke alltid lett for en rektor å operere i et miljø der det hendte at konklusjonen ble: Vi (politikerne) er skolesjefen sin sjef. Derfor skal du rette deg etter våre anvisninger, ikke skolesjefens.
Og omsider, etter fem år der Skolekontoret merkelig nok betalte min og de ansattes lønn, mens jeg sørget for resten av driftsmidlene ved hjelp av støtte fra sponsorer og inntjente penger, ble Lundsvågen innlemmet i den ordinære skoledriften. Og på tross av de sentrale skolemyndigheters stadige krav om nedleggelse av denne typen skole, ble Lundsvågen raskt et sentralt hjelpemiddel for PP-tjenesten på skolekontoret.
Denne organiseringen av skolen ble imidlertid snart et minefelt å bevege seg i. Skolesjefen mente at vi ansattes jobb var å drive skole, mens styret og resten av byens politikere fant store verdier i en stadig videreutvikling av Lundsvågen. Dette resulterte etter hvert i at Lundsvågen kom på banen med nye tilbud: Søndagsåpen kafé for allmennheten, besøk i akvariet, båtutleie i stor skala, sommerskole og ikke minst familiedager og teambuildings-aktiviteter for bedrifter og organisasjoner. På kort tid passerte besøkstallene i Lundsvågen naturskole 30 000 personer på årsbasis, og vi begynte til og med å figurere i turist-publikasjoner som besøksmål. Samtidig var lokalpressen hele tiden på banen og passet på å gi oss positiv oppmerksomhet.
Når Skolekontoret og andre kommunale etater fikk besøk fra inn- eller utland, sto besøk i Lundsvågen nærmest alltid på agendaen. Og rart å tenke på: Mens Utdanningsdirektoratet og de pedagogiske professorer stadig påminnet om ulovligheten og «upedagogiskheten» ved å drive et såkalt segregert tilbud som Lundsvågen vitterlig var, dukket det med jevne mellomrom opp sentrale politikere som ville glede seg over hva vi så ut til å kunne utrette for våre elever, som Sylvia Brustad, Kristin Clemet, Kristin Halvorsen og Børge Brende.
Det kan også være morsomt å vise til at Kristin Halvorsen som undervisningsminister i Ap-koalisjonen ble bedt av tidsskriftet «Norsk skole» om å forklare hvorfor hennes regjering lot være å fjerne disse tydeligvis skadelige utvekstene på grunnskolens fundament. Og hennes klare tilbakemelding var: Å nekte å svare. Og det var jo også et svar.
Det første jeg innså som nytilsatt lærer i 1970, var at: Her er det jaggu mange elever som ikke passer inn! Og jeg måtte hver dag etterpå, i 45 år i skolen, beundre alle de stakkarene som aldri fant seg til rette i normalskolen, men som likevel møtte opp til meningsløsheten. At sikkert 20 % av elevmassen følte skolen som meningsløs, har hele denne tiden vært min overbevisning. God støtte fikk jeg av mangeårig leder av PP-tjenesten i Stavanger Bjørg Klokk, da hun gikk av nylig. DA turte hun offentliggjøre sin oppfatning, og hennes tall over mistilpassede var 25 %.
Et tilbud som Lundsvågen naturskole vil jo i en slik sammenheng bare være som et piss i havet. Men for de det angår, vet jeg at det kan dreie seg om forskjellen mellom liv og død.
Til sist er det å spørre flertallskameratene: Når personalet fjernes og overføres til den enkelte skole, hva skal anlegget brukes til? Skal akvariet stenges? Skal de 20 båtene, hundrevis av redningsvestene, garn og teiner, alt utstyr i treverksted, metallverksted, gymsalen, laboratoriet og kjøkkenet selges? Hvem skal klippe plener på minigolfbanen og rydde i sandvolleyballbanen? Hvem skal vedlikeholde bygninger og området?
Det var jeg som sto for hele oppbyggingen, og skaffet til veie alt utstyret. Skal dere brenne det ned, inviter meg ut, slik at jeg kan få bivåne at ringen er sluttet.