Høyre-ordføreren i Bø i Vesterålen mener trolig han kom på tidenes idé ved å lansere kommunen sin som «Norges Monaco». Ved å senke den kommunale delen av formuesskatten fra 0,85 prosent til 0,35 prosent greier lille Bø å lokke til seg velstående personer som langrennsstjernen Bjørn Dæhlie, Einar A. Sissener og Europris-gründer og jærbu Wiggo Erichsen. Sistnevnte står med en ligningsformue på 324,5 millioner kroner i 2019, og kan spare 1,3 millioner i formuesskatt ved å flytte fra Sola til Bø. Ifølge Dagens Næringsliv skal syv rikinger med en samlet ligningsformue på over 2,4 milliarder være på flyttefot.
At Erichsen med sin enorme formue «bare» sparer halvannen million kroner, understreker hvor ekstremt mye ideologi som er knyttet til formuesskatten. For høyresiden har denne skatten blitt en skyteskive, fordi det må tas ekstra utbytte fra bedriften for å betale. Men til og med Erna Solberg ser at formuesskatten har en oppgave, slik det kom fram da hun glatt skrotet Høyre-landsmøtets vedtak om å fjerne skatten. Uten formuesskatt er det stor risiko for at enkelte rikinger blir nullskattytere – noe enhver ansvarlig politiker vil unngå.
Bø i Vesterålen er fulgt opp av flere kommuner som vil bli både Norges Monaco og Norges Cayman Island. Problemet er at kommunene som er med i denne skattekonkurransen ikke forstår at de deltar i et kappløp mot null. Ved å senke den kommunale formuesskatten vil kommunene miste skatteutjevningsmidler, slik at vinningen går opp i spinningen og vel så det. Hvis og når flere og kanskje mer attraktive kommuner enn Bø melder seg, vil det uansett tvinge seg fram en endring i formuesbeskatningen – og gjerne på en slik måte at kommunene ikke får anledning til å bestemme over og å beholde en kommunal andel. Anstrengelsene rikingene gjør – for det er ikke snakk om småbedriftseiere – undergraver både kommuneøkonomien og skattemoralen.