Av Ann Elin Piel (Venstre), medlem i Rennesøy kommunedelsutvalg og vara til Stavanger kommunestyre
Nei til bompenger! Streik for klimaet! Olja har skylda. Vi må bruke oljefondet!
Det er gått litt over et år siden kommunevalget 2019.
Et veldig annerledes første år enn jeg hadde sett for meg. Det er på tide med et lite tilbakeblikk.
Dette valget var spennende. Spennende fordi vi i nye Stavanger skulle bli en helt ny kommune av bestående av de gamle Finnøy, Rennesøy og Stavanger kommuner. Spennende fordi flere av partiene hadde nye toppkandidater.
Spennende fordi bompengesaken, av alle ting, skulle vise seg å bli en nærmest altoverskyggende i mediebildet. Ikke minst var det ekstra spennende for meg: I en alder av 40 år, sto jeg på lista til et politisk parti for aller første gang.
Partiet jeg sto på lista til, var Venstre. Det var ikke et tilfeldig valg. Som lærer er jeg over snittet interessert i skole og oppvekst, og i Venstre er dette blant de høyest prioriterte saksfeltene.
Men også fordi jeg deler partiets engasjement for de viktige store utfordringene vi står overfor som samfunn. Det grønne. Vi må kutte forbruket av fossil energi som gir livstruende utslipp til atmosfæren. Vi må kjempe for miljøvernet. Vi må bevare de flotte områdene hele Norge dro på ferie til i sommer.
Vi må også fortsette å stimulere til gründerskap, innovasjon og forskning. Slik at vi kan utvikle ny kunnskap og nye løsninger verden trenger. Slik kan vi skape de nye og bærekraftige arbeidsplassene vi trenger for å kunne opprettholde et godt velferdsnivå i Norge også i framtiden. Teknologiutviklingen går fort og digitaliseringen kommer enten vi liker det eller ei. Venstre ser positivt på denne framtidsutviklingen, men anerkjenner at utviklingen også vil føre med seg noen utfordringer. Disse skal vi løse! Digitaliseringen kan eksempelvis åpne for mer overvåking av folk dersom politikerne ikke er på barrikadene for personvernet og passer på. Digitaliseringen kan også gjøre at noen jobber forsvinner, når andre jobber oppstår. For Venstre er derfor kampen for et trygt og godt arbeidsliv, en selvfølgelig forutsetning for digitaliseringen. Disse hensynene står ikke mot hverandre, men er en gjensidig avhengighet.
Selv med alle disse gode sakene Venstre kjemper for, var likevel min største motivasjon ved å stå på Venstres liste ved valget i 2019 utsiktene til å arbeide for lokaldemokratiet som folkevalgt medlem av Rennesøy kommunedelsutvalg.
Venstre fikk dessverre ikke et så godt valgresultat vi hadde håpet på ved fjorårets kommunevalg, hvilket gjorde at vi ble redusert fra 6 representanter i gamle Stavanger bystyre, til 3 representanter i det nye Stavanger kommunestyre. Det forverret naturligvis Venstres forhandlingsposisjon betydelig etter valget til fordel for de andre partiene, og det var derfor ikke lenger sikkert om Venstre lenger ville være representert i eksempelvis alle kommunedelsutvalg, slik som i den foregående valgperioden. Personlig ble jeg derfor kjempeglad over at vi lyktes i å få fast plass i Rennesøy kommunedelsutvalg, og ikke minst stolt over at Venstre deretter ønsket å gi meg ansvaret for å representere partiet her.
Jeg skulle få lov til å bli en av representantene i det nye kommunedelsutvalget i Rennesøy. En av dem som skulle få være Rennesøys stemme i den kommende kommunesammenslåingen. Kunne få påvirke til Rennesøys beste. Kanskje ønsket om bedre kollektivtransport til Rennesøy var noe jeg faktisk kunne fått gjort noe med? Jeg så fram til å sette i gang.
22. januar 2020 ble historiens første møte i Rennesøy kommunedelsutvalg avholdt. 11 faste medlemmer, 11 folkevalgte, møtte opp for å representere sine partier. Allerede fra første møtet fikk vi gode diskusjoner og debatter i utvalget. Lokaldemokrati i praksis.
Læringskurven var for min del høy. Masse nye kommunale og politiske faguttrykk. Sakspapirer. Vedlegg. Høringssak. Orienteringssak. Innstilling. Vedtak. Alternativt forslag til vedtak. Skriftlige spørsmål. Interpellasjoner. De nye fremmedordene var mange for en fersk folkevalgt. Tja, ved nærmere ettertanke var nok litt sånn enhver kan føle seg på første arbeidsdag, og gjerne i den første tiden i sin første ordentlige jobb, om man så er nyutdannet lærer, ingeniør, truckfører, gartner eller noe annet. De første erfaringene som ekte folkevalgt og lokalpolitiker var tatt. Lærerikt og spennende.
Så kom koronaepidemien. Like etter det andre møtet i kommunedelsutvalget stengte det meste i landet helt ned. Det fikk også konsekvenser for de aller fleste folkevalgte organene av kommunen. Omtrent alt av folkevalgte møter ble satt på vent. Til og med kommunestyremøtene ble avlyst, for å gi kommuneledelsen handlingsrom til å prioritere kun det aller viktigste, oppbygning av krisestab, smittevernberedskap, helsetiltak, og så videre.
En ny verden ble på mange måter til, en verden som ble preget av et sosialt digitalt liv. Der skole og barnehage ble stengt, det ble oppfordret til å ikke forlate hjemmet. Hjemmekontor ble en realitet. Jeg som lærer måtte omstille meg, gjøre om på alt planlagt opplegg. Læringskurven var atter en gang bratt. På toppen av det hele ble all politisk møtevirksomhet stoppet. Det skulle gå tre måneder før vi atter en gang kunne møtes for å tale Rennesøys sak i kommunedelsutvalget. Først 9. juni var det endelig duket for fysiske møter igjen.
Det siste året har vært annerledes. Ulike situasjoner og hendelser gjenspeiler samfunnsdiskusjoner. Gjennom hele valgkampen 2019 var bompenger den altoverskyggende diskusjonen, etterfulgt av klimabrøl. I kommunevalget 2019 ble det hevdet at vi hadde en bompengekrise. I media ble det omtrent til at bompenger var den viktigste samfunnsutfordringen politikerne skulle løse.
Etter mars 2020 er ikke bompenger lenger et like hett tema. Nå handler det om å ta vare på liv og helse, og om redde næringsliv og arbeidsplassene til folk flest. Takke oss til at vi har oljefondet, som har gitt landet den økonomiske robustheten vi trenger som nå når krisen virkelig setter inn. Takke oss til at ikke oljefondet ble brukt til å bygge bomfrie veier, slik visse andre partier foreslo i 2019.
Vi har mye å takke oljen for, og i møtet med kortsiktige behov, er det viktig å tenke bærekraftig i all politikkutforming.
Både når det gjelder helse, miljø, klima og ikke minst økonomistyring. Raske, enkle løsninger er sjelden svaret.