Av Nasir Iftikhar, tidligere Country manager
Rasisme, diskriminering, forskjellsbehandling, særkrav, normkriterier eller bare feil profil til en stilling? Hvor mange måter er det mulig å diskriminere på i vårt moderne samfunn? Og hvor lang tid vil det gå før vi ser praktiske og realitetsorienterte endringer?
Det er sikkert enklere å lære opp barn og unge å takle utfordringer som har med samvær og sameksistens å gjøre i hverdagen. Hvorfor ikke? I jungelen må dyrene tenke kortsiktig på seg selv, sine barn og på utbytte i form av mat og territoriet der en løve eller fugl er bosatt.
Jeg tenker at det etter hvert har kommet nok uttalelser om #blacklivesmatter og #coloredlivesmatter, fra et USA med 16.000 våpendrap samt 30.000 skyteskader i 2019 (GVA), sier mye om ukulturen i Amerika. Politivolden kan ta lengre tid enn ønsket å endre.
Mennesker trenger ifølge Maslows behovspyramide noe som klart fremkommer som anerkjennelse (selvaktelse, status) og selvrealisering (personlig, åndelig). Livet kan oppleves som mislykket eller mindreverdig om man over lengre tid ikke kan delta aktivt i livet, bedre omtalt som sosiale behov (tilhørighet, kjærlighet). Som teknokrat har jeg 4,5-årig privat IT-utdanning som jeg finansierte med Lånekassen og Securitas-jobben og en finansiert 3,5 år fra BI (school of management) som samlet kostet 400.000 kroner. I tillegg måtte jeg betale tilbake skatt, renter og dagpengebrutto for å ha tatt utdanning med dagpenger midt i finanskrisen (2008-09) på 230.000 kroner. NAV hadde kanskje krav på 75.000 kroner om det skulle være rettferdig, slik at studiene kostet meg over 600.000 nettokroner. Svært mange nordmenn opplever en tragisk dramaturgi med NAV for tiden.
I Norge framkommer flere historier om opplevelser, beskrivelse, rasediskriminering, etnisk diskriminering, assimileringer og marginalisering av spesielt minoriteter. Minoriteter kan også omfattes av samer og nordmenn fra mindre tettsteder samt klaner og høvdinger - siden det i mange nasjoner finnes urbefolkning og utdøende folkeslag. Siden jeg er den eneste teknologen etter utdanning i familien, var det veldig aktuelt for meg å være moskemedlem fra ungdomstiden til å høre på seminarer fra dr. Thomas Hylland Eriksen og professor Per Fugelli tidlig fra 2000-tallet. Mitt første møte med kong Harald var i 2009 da jeg fikk representere Muslimsk fellesråd fra Rogaland. Men det er to særlige ting jeg opplever ennå ikke å være helt ferdig med og som kan plage meg; a) forskjellsbehandling og urettferdighet og det andre b) ignoranse/antakelser og forhåndsdømming. Ja, er det ikke rart at om du kritiserer folk for ting som har med inkludering, så blir du selv flettet som en snurrebass ut av nåløyet? Kanskje ville bevisst atferdskontroll i politiet ved siden av paragrafutskrift ha vært obligatorisk for all politivirksomhet? Man risikerer jo å bli beskyldt for mye i løpet av et liv, som ikke nødvendigvis trenger en detaljert forklaring.
Jeg forstår sannelig ikke hvorfor noen hevder at jeg er dårlig stilt for jobb? Og dette er ikke av en forbigående art, da norske arbeidsgivere alltid må ha noe mot oss.
Da jeg ble født hadde min far bil og vi flyttet raskt inn i et hus kjøpt i 1983 der jeg har vokst opp i en familie med to brødre, og vi eier fremdeles boligen. Kanskje var det derfor at jeg fikk det godt rundt meg med venner og trygge omgivelser, fordi vi hadde eget hus på Storhaug i Stavanger? Samtidig var det lite rikdom blant folk tidlig på 80-tallet, der to av mine venners fedre jobbet offshore for Smedvig og Weatherford og hadde ikke så mye tid til å være sammen med barna. Min far jobbet på klesfabrikker og tilsvarende på 70-tallet samt dobbelskifter for å tjene ekstra, da det bare var 3000 kroner i inntekt. Men ikke mer i oljeindustrien og far ble kjøpmann i 1986, siden har han vært i dagligvarebransjen til pensjonsalder. Min far har aldri vært arbeidsledig og gått på dagpenger, som er et paradoks siden alle vi utdannede er oftest ledige! Som næringsdrivende hadde han ikke nok inntekt til dagpenger, så det var bare å finne en ny jobb etter 1996. Ikke minst må en få med seg at næringsliv og privatøkonomier også har blitt rammet av resesjoner og stagnasjoner;
- Oljekrisen i 1973.
- Oljekrisen preget av Iran i 1978-79.
- Oljekrisen preget av Gulfkrigen i 1990-91.
- Finanskrisen fra 2008.
- Oljepriskrisen fra 2014.
Hvorfor blir minoriteter glemt? Om vi deler Norge i to der kystlandet er teknisk-industrielt og hovedstadsregionen er byråkratisk, må vi analysere behov og hindringer i større grad på et tidligere tidspunkt. Det at industrier, selskaper og virksomheter legges ned etter noen år og det stilles krav til endring, nytenking og innovasjon, så innebærer disse tiltakene enorme endringer i folks livskvalitet.
Husk at i Norge må det være to husholdningsinntekter for å få innvilget boliglån. Dessuten er over 75% kvinner i offentlig sektor og offentlige virksomheter, mens offentlige driftskostnader samt finanskostnader øker for hvert år. I tillegg må myndighetene forberede seg på å redusere skatter og arbeidsgiveravgift for selskaper, mot at det kreves sysselsetting og nasjonale investeringer. Det er ikke bare å etablere et selskap og tro at virksomheter vil begynne å kjøpe av deg. Minoriteter i Norge blir også diskriminert som forretningsmenn. Mye av det skyldes store og ufleksible anbudskrav som krever høye investeringer for SMB-er.
Det innvandrere er mest misfornøyd med over en tidsperiode (1968-2020), må være jobbmuligheter og arbeidsledighet, der det oftest er de med utdanning som er mest misfornøyd. Statsministeren har bedt om å iverksette tiltak der alle med «hull-i-CV» også skal tilbys jobb. Hadde jeg vært født ti år tidligere, er det ikke sikkert at jeg ville klart å utdanne meg i en region uten tilstrekkelig utdanning. Men når vi norske, etniske, minoriteter, flerkulturelle og innvandrerbarn har gjort vårt forå få kvalifikasjoner, er det fremdeles stengte dører der etniske nordmenn bestemmer om hvem som slipper til. Forunderlig er det også at en kommune på 80-90-tallet ansetter en eller to innvandrere også er det utmarginalisering av søkere - der det ansettes en innvandrer eller minoritet på 5-10 år. Det kan også kalles nepotisme og korrupsjon - som vi ikke trenger å ta opp her. Når tall fra SSB og KS forteller at det er høyest grad av minoriteter innen helse og industri fra 5% til 10% og fra 0.1% til 2% innvandrere i det som er offentlig eide virksomheter og etater, utenom kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn, så er det ikke rart at myndighetene foreslår færre kommuner og en ny kost-effektiviseringsstrategi for offentlig sektor kan nok ventes til 2025.
Jeg føler meg ofte utenfor fellesskapet som 40-åring i Norge, og det er forunderlig at folk ikke alltid skjelner om man har bodd 50 år et sted eller fem år! Og det vil være mange som føler seg ulikt, så lenge det ikke er en åpen akseptgrad i Norge fremover. Samtidig må det nøres opp om at når folk jobber 30-40 år i en etat og ikke forstår at familier rammes av fattigdom av jobbmangel - så er det på tide at Erna Solberg, Jan Sanner, Nikolai Astrup, Iselin Nybø, Torbjorn Isaksen samt Abid Raja - endrer dagsorden og får med seg resten av befolkningen. For vi har ikke tenkt å flytte herfra etter 51 år, akkurat som nordmenn ikke kommer tilbake fra Amerika etter 100 år. Derfor må myndighetene sørge for at det avsettes arbeidskapital som går til å lønne minoriteter og langtidsledige og nærmere kontrollere kapitalbruken på offentlige sektorer - slik at våre penger ikke går til andre formål og familier blir fattigere.