Debatt

Stavanger med sine ni bydeler har alle sin sjarm og sine særpreg

DEBATT: Den historien vi skriver nå er ikke først og fremst for oss men like mye for dem som kommer etter oss.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Cille Ihle, bystyret og UBS

Stavanger med sine ni bydeler har alle sin sjarm og sine særpreg. På samme måte som bydelene har sitt særpreg i Stavanger så har Stavanger sitt særpreg i Norge. La oss sørge for at vi holder fast i dette særpreget. Turister som kommer til Stavanger kommer hit ikke bare for å oppleve naturen med fjell, fjord og jærens brede brune jord, men også for å se våre gamle kirker, våre trehus, gårdsbruk, museer, steingjerder og brosteiner. De siste månedene har gitt tid til refleksjon og tanker om mangt. Og for oss som har vært friske har det i alle fall vært en rik anledning til å bli enda bedre kjent i vår egen by. Til tross for at verden nærmest har stått stille har det skjedd ting sentralt i Stavanger, gamle gårdsbruk, hotell og grønne lunger er i gang med å bli erstattet av noe nytt og kanskje bedre. Historie som ikke er hogget i stein forsvinner og erstattes av noe som en gang skal bli til en ny historie, det er det som er byutvikling, og det er viktig. Men like viktig som dette er bybevaring og byhistorie. De eldste bydelene våre bærer naturlig nok den eldste historien. Trehusene i byen vår er noe av det vi skal være stolte av, for Stavanger er den største trehusbebyen i Europa. For oss som husker sveitservillaene langs Lagårdsveien, langs Madlaveien og i kvartalet nedenfor det katolske sykehuset på Løkkeveien kan det nærmest gi en form for frustrasjon, for å si det forsiktig, når man ser hva det er blitt erstattet med.

Vi begynner etter hvert å få lite og ta av. Kvartaler har forsvunnet, piper har blitt revet og historien smuldrer bort om vi ikke er bevisste og planlegger godt i det vi foretar oss framover. Nybygg må ha kvaliteter som gjør at det blir noe vi kan være stolte av, at vi ser at dette passer inn i byen vår slik vi tenker at Stavanger har vært og skal være. Hva vi fyller husene med er opp til tiden vi lever i, men hvordan det ser ut er tidløst og skal vare. «Snobå» på hjørnet blir til en hybel og bankboksene med byens fineste akvarium blir til kaffe latte «on the go», ballettskolen blir til leilighetskompleks og byens skumleste strøk blir gjennom noen tiår det hippeste. Det er fint. Vi skal ikke henge fast i fortiden men vi skal ta fortiden med oss, og det kan være en vanskelig balansegang. Vi har i Stavanger sentrum et område som strekker seg tilbake til bybrannen i 1860, det som står igjen av bygninger her kan aldri erstattes. Samtidig må vi åpne for bruk av områder som dette, men da med bygg som føyer seg inn i det omkringliggende og i respekt for historien vi plikter å ta vare på. Den historien vi skriver nå er ikke først og fremst for oss men like mye for dem som kommer etter oss. På samme måte som trærne som ble plantet for å pryde byen en gang for flere tiår og hundreår siden skulle få glede oss som nyter synet av de store trekronene den dag i dag. Oljen har gjort oss rike og har gitt oss muligheten til å gjøre hva vi vil, la oss ikke gå I den fellen at vi vil for mye av alt og bygger for mye over alt, for da blir vi til slutt fattige.

Så tilbake til våre ni bydeler med sine særpreg som skal vi forpakte videre. Vi er en by i utvikling og vi skal selvfølgelig ha en by som utvikles, jeg tror tiden er inne for å få en overordnet plan for hvordan denne utviklingen skal foregå. Vi trenger en «Stavanger-mal» som viser hvordan denne byen skal bevare sitt, eller rettere sagt VÅRT særpreg. For hva ville sentrum vært uten vår hermetikkhistorie, våre sjøhus, våre gamle murbygg og uten Gamle Stavanger og Fargegaten?

Mer fra: Debatt