Debatt

Regionforstørring er gift for distriktene

KRONIKK: Det blir interessant å følge med på om denne regionforstørringen fører til økonomisk vekst og etablering av flere bedrifter og arbeidsplasser i Strand kommune.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Paal Kloster, kommunestyrerepresentant for Stavanger SV 

Regionforstørring er et fagbegrep som brukes for å beskrive virkningene av endringer i samferdselsmåten. Nye eller bedre veier, raskere båter, tuneller gjennom fjell og under fjorder, alle endrer de mulighetene for å reise lengre med samme tidsbruk som før ble brukt på mye kortere strekninger. Fra fagmiljøer hevdes det at regionforstørring vil føre til økonomisk vekst, og at inntektsnivået i mer sentrale områder vil spre seg til omkringliggende områder som følge av regionforstørringen. Av denne grunn er mange politikere ivrige forkjempere for nye veiprosjekter, og de vil med støtte fra for eksempel Transportøkonomisk institutt kunne hevde at de kjemper for en god sak. Men er nå dette riktig, eller er påstanden om at regionforstørring fører til økonomisk vekst feil? Det er menneskene som skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst, og det blir ikke automatisk arbeidsplasser fordi om det bygges en ny vei.

Hvorfor bor det mennesker i Norge? - er et retorisk spørsmål jeg ofte har lyst til å stille, når det brukes utsagn som at det er dyrt, urasjonelt eller innsnevrende å bo i det vi har gitt samlebetegnelsen distriktene. Og er vel ikke Norge bare et eneste stort distrikt sett fra andre deler av verden?

DEBATT: Me robe «Black lives matter» for deg og!

Ett litt banalt svar på det første spørsmålet er at noen grupper av mennesker fulgte etter reinsdyrene da isen trakk seg tilbake på slutten av den siste istiden, og at de etter mange generasjoner endret levemåten fra å være nomader til å bli bofaste bønder, og at det har bodd folk her siden. Et annet svar er at de fleste av oss har vokst opp et sted, og at de første tusen dagene av livene våre preger oss i så stor grad at vi resten av livet føler en spesiell tilhørighet og tilknytning til menneskene, lyset, luktene, lydene, landskapet og omgivelsene som omga oss i denne skjellsettende perioden av livene våre. Og gitt at vi ikke ble utsatt for traumatiske hendelser eller sterke negative opplevelser, vil vi for resten av livet føle tilknytningen til hjemstedet og savnet etter dette når vi er bortreist. En svært stor andel av oss hadde foretrukket å bli boende på hjemstedet hvis det var mulig å skaffe seg arbeid og levebrød her.

Forlengelsen av Jærbanen fra Egersund til Flekkefjord sto ferdig i 1904, året da mormor Ragnhild ble født i Åna-Sira, grensebygda som ligger både i Rogaland og Agder. Da hun var 16 år skaffet en onkel henne jobb på et trykkeri i Stavanger, og hun ble boende i byen resten av livet. Hjemreisen til familien i Åna-Sira var lang. Om morgenen startet reisen med tog til Moi, med middagsstopp i Egersund på veien. Så gikk hun fra Moi Stasjon ned til Lundevatnet og dro videre med rutebåten Nøkken til Karteid ved enden av vatnet. Der ble hun møtt av sin far Julius, og sammen gikk de til Sletta ved Sira-elva, der han hadde båten liggende med motoren i gang. De tre siste kilometerne av reisen foregikk med båt til den lille grenda Sanden ytterst ute ved havet, og de var hjemme tidlig på kvelden i Fredensborg, barndomshjemmet. Det gjaldt å være oppfinnsom og skape sitt eget levebrød, og bestefaren hennes, Johan Theodor, var initiativtaker og medeier i kraftverket som ble bygd i Målebekken i 1914. Grenda hadde elektrisk lys og maten ble laget på elektrisk komfyr.

DEBATT: Er Prekestolen oppskrytt?

I dag tar den samme reisen snaut to timer med bil pluss en kort tur på fem minutter med båt over Sira, og det er nå fire fastboende personer igjen på Sanden.

Fram til 1965 var Fister en egen kommune i Ryfylke. Den omfattet Fisterøyene og området rundt kommunesenteret Fister på fastlandet. Kommunikasjonen med omverdenen skjedde med rutebåten fram til biltransporten tok over. Fister ble en del av Hjelmeland kommune fra 1965. Tettstedet Fister mistet i tur og orden kommunehuset, rutebåten, skolen og til slutt butikken (som riktignok åpnet igjen nylig), og 55 år etter den forrige kommunereformen er stedet i dag redusert til et boligområde uten særlige tilbud. Regionforstørringen gjør at det går an å bo her og kjøre til arbeid et annet sted. Men arbeidsplasstilbudet utenom gårdsdrifta er heller magert.

I år åpnet Ryfylketunellen. Fergesambandet mellom Tau og Stavanger og hurtigbåten fra Jørpeland til Stavanger ble samtidig lagt ned. Nå kan alle som kjører bil reise til og fra Stavanger uten å måtte ta hensyn til båtrutene. Det blir interessant å følge med på om denne regionforstørringen fører til økonomisk vekst og etablering av flere bedrifter og arbeidsplasser i Strand kommune. Det er nok mer sannsynlig at det blir flere som velger å arbeide i Stavanger, og at insitamentet til å skape noe selv på Tau og Jørpeland forsvinner gradvis.

DEBATT: Vi trenger fremdrift, ikke omkamp

Veier skaper ikke nødvendigvis handel og arbeidsplasser, det er bare å ta turen til Hirtshals i Danmark for å se dette. Fergene mellom Hirtshals og Norge frakter et stort antall kjøretøyer og mennesker mellom landene hvert år. Men småbyen Hirtshals er ikke særlig større nå enn den var for femti år siden. Det er menneskene som skaper arbeidsplassene, og vi må slutte å tro at nye eller bedre veier gjør det bedre å bo i distriktene. Det blir bare lettere å pendle lenger, og det gagner som regel de sentrale områdene mest. På sikt fører regionforstørring til sentralisering og utarming av distriktene.

Mer fra: Debatt