Skrevet av: Odd Handegård, Tromsø
Mytene om utbygging av vindkraft i Norge er særlig knyttet til tre spørsmål: Er vindkraften lønnsom? Trenger vi norsk vindkraft for å bedre klimautsiktene på kloden? Trengs vindkraften for å elektrifisere Norge?
Vindkraft er en ulønnsom virksomhet, samfunnsøkonomisk sett. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet, som mange er opptatt av, er noe helt annet. Her har subsidier, tilskudd og andre politiske tiltak en avgjørende betydning, også for vindkraftutbygging der subsidiene ikke slutter å fungere i 2022 som mange tror, men (foreløpig) i 2036. Vindkraften er fritatt for alle avgifter som gir det offentlige inntekter fra annen kraftindustri. Vindkraften betaler riktignok i prinsippet selskapsskatt, men ettersom de færreste selskaper har noe overskudd å skatte av, blir også selskapsskatten teoretisk. Det som kunne ha blitt skattlagt, sendes i stedet til skatteparadiser. Og på toppen av det hele er kraftprisen til Ola og Kari skrudd opp så mye de siste årene (på grunn av nye eksportkabler) at de fleste vindkraftanlegg så vidt slipper å ende som konkurssøppel.
Utbygging av fornybar kraft i Norge har liten eller ingen betydning for klimagassutslippene i verden. Klimagassutslippene i de fleste land stiger som kjent parallelt med utbyggingen av fornybar kraft fordi vindkraften kommer i tillegg til bruken av fossil energi (som også øker). Dette skyldes at de land som produserer fossil energi ikke er interessert i å redusere produksjonen (gjelder også Norge), og at vindkraften er så ustabil at den må suppleres av fossil kraft to tredjedeler av året. I perioder når vinden blåser på kontinentet, blir EUs fossile «elektrisitet» (lagd av kull og gass) eksportert til blant annet Norge – den kan ikke skrus av og på slik vannkraften kan. Litt av et klimatiltak. Dessverre er situasjonen i verden slik at jo mer vindkraft som bygges, jo mer fossil energi trengs det. Europa bruker i alt omtrent 3.500 TWh elektrisitet. Hele 2.300 TWh av dette er «elektrisitet» lagd av kull og olje (blant annet som «balansekraft»). Har det noen hensikt å rasere store deler av Norge for at vi skal kunne eksportere lusne 40–50 TWh fornybar kraft til EU – kraft vi faktisk trenger mesteparten sjøl? Galemattis, etter mitt syn.
Det ser ut til at mange lar seg bløffe av Statnett når de tror at Norge må erstatte 80 TWh fossil energi med fornybar energi (utredning fra Statnett). Men en slik «fullelektrifisering» av landet er ikke bare meningsløs, den er også umulig å gjennomføre, uten at jeg kan gå inn på dette her. Men de viktigste punktene er:
Produksjonen av olje og gass på norsk sokkel fører til store CO2-utslipp, men er disse utslippene Norges ansvar eller bør ansvaret for utslippene heller plasseres hos dem som bruker energien? Dersom Norge skal ha ansvaret, fins det to alternativer: Enten kan Norge sløse bort verdifull vannkraft på elektrifisering av sokkelen, eller man kan eksportere litt mindre olje og gass i året. Ettersom mange oppfatter klimagassutslippene som verdens hovedproblem, burde de heller foreslå å redusere litt av norsk produksjonen av olje og gass, enn å bygge flere ulønnsomme vindmøller i Norge.
Elektrifiseringen av sokkelen er meningsløs også av andre grunner: Den gassen som spares når man elektrifiserer turbinene, vil bli eksportert til EU sammen med annen gass, og man er like langt. For det globale klimaet er det ett fett om utslippene kommer i Nordsjøen eller i Tyskland.
Det andre poenget gjelder elektrifiseringen av transportsektoren. Å elektrifisere all transport i Norge lar seg ikke gjøre, selv om mange innbiller seg det. Man må begrense elektrifiseringen til privatbilene, de lettere varebilene og til den lettere trafikken til sjøs. Den tunge transporten må løses ved hjelp av hydrogen (og/eller tvilsom biogass/bioetanol) – men akkurat det er et vesentlig mer komplisert spørsmål enn mange tror (og som derfor skal få ligge). En fornuftig elektrifisering av transportsektoren trenger lite elektrisitet for å lykkes. Norge er – som det eneste land i verden – i ferd med løse problemene i transportsektoren med under 10 TWh vannkraft (og uten vindkraft) – hvis vi lar være å sløse bort norsk vannkraft på sokkelen, på krafteksport til EU og på nye, store datasentre til internasjonale konsern.
Det tredje punktet om elektrifisering gjelder norsk industri der misforståelsene er formidable. Norsk kraftkrevende industri er selvfølgelig ingen klimaversting, slik mange innbiller seg, men Norges fremste klimatiltak. Norge bruker som kjent svært mye vannkraft på metallproduksjon. Dersom Norge hadde lagt ned alle smelteverkene, ville metallproduksjonen ha blitt flyttet til land der produksjonen ville blitt gjennomført med 100 % fossil energi. Norsk industri gjør altså en unik klimajobb for verden. Det som gjenstår av fossil energi i den kraftkrevende industrien er vanskelig å erstatte – bruken av hydrogen er like komplisert i industrien som i transportsektoren. Men det jobbes likevel med spørsmålet.
Det er lett å argumentere for at klima- og energisituasjonen i verden er bekymringsfull. Men problemene gjelder ikke Norge. Vi befinner oss i realiteten så langt foran alle andre nasjoner at vi ikke ville skimte dem bak oss om vi hadde snudd oss. Norske politikere og andre burde slutte med sine dommedagsprofetier – de passer ikke i Norge. Vi har selvfølgelig store miljø- og søppelproblemer også her i landet, og ikke minst enorme problemer med utslipp av helsefarlige kjemikalier i naturen, men det er en helt annen sak.
Det ser ut til at mange lar seg bløffe av Statnett.