Av: Bjørg Ager-Hanssen
Stjerneparet Renaa slo til igjen. Sammen med sine dyktige medarbeidere på Restaurant RE-NAA begeistret de juryen i slaget om nok en stjerne i Michelins bukett. Et kresent matpublikum jublet i sin tid for Renaas første stjerne - at det skulle falle enda en utmerkelse på tryllekunsteren og hans stab håpet nok hans mange tilhengere - nå kunne de igjen juble og feire. Matfylket Rogaland stod tryggere og Stjernebyen Stavanger var stolt. Det var mulig å «slå» Bergen også her.
Stjernerestauranten er flyttet ut til Holmen til Eilert Smiths nye boutiquehotell ved gamle trehus og turister fra fjern og nær. Selv sitter jeg og grubler litt nede på en tradisjonsrik restaurant med et vanskelige navn, Bevaremegvel. Det sier jo noe i seg selv. Over en omelett eller en deilig rekesalat hygger jeg meg med en avis. Kanskje er det trist at jeg sjelden var så matglad som jeg burde. Mors ønske om husmorskole før videre skolegang ble avvist kategorisk. Kokebøker har jeg ikke tålmodighet med. Men ofte utgitte «Økonomisk Kokebok» på Dreyers forlag har vært mitt trofaste støtte til dags dato.
Her og nå - i et hyggelig og intimt lokalet trivelig utstyrt i åttiårene, en tid da byen sydet av forventning - da byråkrater og politikere fra både inn- og utland hadde et ærend i Stavanger. Rundt meg henger den eminente avistegner Roar Hagens observasjoner - mange festlige tegninger med snert. Jeg koser meg med å sitte under Kari Thu med ærverdige Kongestolen ved sin side, ordførerstolen som ved hvert ONS arrangement ble bragt over til Forum, eller Statoils Arve Johnsen som publikum kjente godt fra pressens stadige omtale. Finansrådmannen, senere banksjefen Konrad B. Knutsen har funnet sin plass mellom kulturaktører og politikere. Den viktigste - hvis vita dagens Stavangere fremdeles kjenner, er ordfører Arne Rettedal, en tid også kommunalminister. Nå også «gamle»- ordfører Leif Johan Sevland som utviklet byen videre, ble et forbilde og skapte et legendarisk Offshore Northern Seas, ONS som vi kaller det. Det var godt tegningen endelig kom på plass.
Åttiårenes Stavanger på veggen vekker også minner fra naboen på Straen. Det var tidligere en butikk ved navn Husfliden. Der handlet vi vakre ting i ull og silke, vakre tepper, små pyntegjenstander og håndlagede kjøkkenredskap som var gode å bruke. Idag står den vakre døren som et «Velkommen inn». Husfliden selv har flyttet på seg. Dengang appellerte vareutvalget helst til dagens husmødre, men også unge bryllupsgjester med sans for det norske. Men en gang slo en stormann fra Østen til. Han forhandlet med Norge på vegne av sin stat antar jeg, besøkte med sine verter «noe norsk», falt fullstendig for det meste av de vakre tepper og bruksgjenstander, tok en titt over gaten, fikk se leketøybutikken, (som fremdeles er der) og gikk «amok». Alle barn skulle huskes ved hjemkomst og her var et norskt eldorado. Massevis ble båret ut av hjelpere - snart ville folk ha det til at han fikk med seg det meste. Teppene fra Husfliden var tunge og mange. Og det sies igjen at et helt privatfly var fullsatt da representanten fra Østen forlot Stavanger. Flyet var kofferten.
En av byens mange gode sider er nettopp det at her er ro til å trives, til å mimre i det som er godt, titte på tegninger og drømme seg litt tilbake til det åttiårige pulserende liv man var en aktive del av - som mange er heldige nok til å mimre rundt enten her eller der - på trimmen, med gamle arbeidskamerater, noen gamle venner. Kanskje barnebarna i en viss alder også er lutter øre.
Sentrum er vårt - la oss bruke det og være stolt av at det beholder sin egenart. At det mottar høythengede priser både nå og da - noe som kan bringe de mest uventede besøk.
Fortell små og store om alt du setter så pris på - hver lille fortelling kan bli husket, bragt videre og ende opp som en del av en stolt bys historie.