Av: Bjørn Tore Husby, storebroren til Øystein, Stavanger og Marianne Chesak, fylkesvaraordfører i Rogaland
Det er ingen som får inntrykk av at selvmord dreper fem ganger så mange som trafikken. Det gjør at tabuene vedvarer – og tiltakene uteblir.
Før het det at «du kom til helvete» om du tok ditt eget litt. Du fikk ikke gravlegges på kirkegården. Det er heller ikke så veldig mange generasjoner siden enkene ble gjort arveløse. Og helt fram til 2006 het det i Vær varsom-plakaten, altså pressens etiske retningslinjer, at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales».
LES OGSÅ: (+) Selvmord: – Vi må tørre å spørre
Skammen over selvmord sitter fortsatt betydelig i oss som samfunn. Det kan vi – heldigvis – gjøre noe med.
Vær varsom-plakatens formulering om selvmord ble i 2006 endret til «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger».
Det var på høy tid. Ellers i samfunnet er vi nå åpnere om det meste, også om det vonde og vanskelige. Det er også lite som tyder på at flere tar selvmord dersom media skriver om det. Tvert imot vet vi i dag at det kan redde liv å snakke om selvmord.
Problemet er altfor stort til ikke å snakke om. Det er også grunn til å spørre om media ikke oftere burde sett på utviklingstrekk, forklaringer og mulige løsninger. På samme måte som de utfordrer makten dersom det er mange ulykker på samme veistrekk, burde de kanskje utfordret og etterlyst grep når så påfallende mange forsøker å velge bort livet.
Når selvmordsproblemet underkommuniseres, blir det heller ikke et offentlig press for å sette i gang kraftfulle tiltak. Da diskuteres ikke selvmord blant folk flest, og det diskuteres ikke blant politikere, rektorer, forskere, helsepersonell og andre i posisjon til å gjøre noe.
Det sitter nok fortsatt i ryggmargsrefleksen til redaktører, vaktsjefer og journalister at «selvmord skriver vi ikke om».
Vi finner fortsatt kodeaktige forklaringer når selvmord omtales - som «en personlig tragedie», «det er ikke mistanke om noe kriminelt» eller «han ble funnet død». Som pårørende kan denne berøringsangsten bare virke mot sin hensikt. Vi mener media bidrar til å bygge opp under tabuer og skammen når de legger et mystisk slør rundt det fryktelige som har skjedd. Skriv heller han eller hun «valgte å ta sitt eget liv».
Vi mener Vær varsom-plakaten gir et handlingsrom som media bør utnytte bedre enn i dag. Berøringsangsten gjør at tabuene ikke forsvinner – og nødvendige tiltak uteblir.
Derfor bør media skrive mer om selvmord.