Av Thomas Bendiksen, Miljøpartiet De Grønne Stavanger
Befolkningstettheten på Nørrebro i København er over 25.000 innbyggere per kvadratkilometer, Grünerløkka i Oslo har knappe 11.000.
Når Stavangers tettest befolkede område, fastlandsdelen av Storhaug, slår seg på brystet med puslete 3800 innbyggere per kvadratkilometer, begynner man å skjønne hvorfor det er vanskelig å oppnå den kortreiste hverdagen som man så bredt politisk etterstreber.
50 års historie med byspredning straffer oss i en tid der delingsøkonomi, fortetting og miljø står øverst på prioriteringslisten.
Vi har investert nærmere 15 milliarder kroner i bussvei og dobbeltspor på Jærbanen. Fortetting rundt kollektivakser og stasjonsområder er både fornuftig byutvikling og god miljøpolitikk. Vi er enige med mange av den siste tids debattanter at et sentralt kollektivknutepunkt som Paradis har stort fortettingspotensial, men som det heter på godt stavangersk: «det e lov å bruga ved».
Ikke alt kan eller bør måles i klimagassreduksjoner.
Samtidig som vi legger til rette for en mer miljøvennlig mobilitet, handler byutvikling like mye om gode, trygge og attraktive miljø hvor vi kan bo, jobbe og oppholde oss på fritiden. Det aller viktigste er ikke å diskutere høyder, men kvaliteten i det vi bygger og de rommene vi skaper mellom bygningene. Hva er det som gir trivsel og lysten til å tilbringe tid i et område? Hvordan skaper vi et byrom som gir hjemlengsel?
Kjetil Dybvyg har i sitt innlegg i Stavanger Aftenblad, "Paradis - det er ikke størrelsen det kommer an" på tatt tak i avgjørende faktorer for en vellykket utbygging. Han nevner nøye gjennomtenkte uterom og et mangfold som tiltrekker seg et bredt spekter av byens innbyggere. Stavangers beboere bør i langt større grad bestemme hvordan byen skal utvikles. Det er tross alt vi som bor her, både nå og i fremtiden.
Ethvert nytt område som kan utvikles er en unik mulighet til å skape den fremtiden vi ønsker. Her bør vi ikke kopiere historiens feiltrinn, men tenke langsiktig. Vi må finne opp måten vi skal bo og bygge på igjen. Vi må jobbe strategisk med en felles målsetning om å bygge klimanøytralt og gjøre det naturlig å velge en miljøvennlig livsstil. Vi må skape områder med et stort mangfold hvor det både er plass til både den lille uavhengige kaféen og veletablerte kontorfelleskap.
Det må skapes et byrom som gjenspeiler det mangfoldet av mennesker som bor i vår internasjonale energihovedstad. Vi har godt av å møte mennesker fra forskjellige lag og kulturer utenfor stuedøra vår. Vi må vekk fra dagens ensidige boligpolitikk og over til et mangfold hvor pris ikke skiller oss. Slike prosesser tar tid.
MDG er derfor svært skeptisk til en hastveutvikling i Paradis. Vi må for all del sikre oss at begrepet fortetting ikke blir synonymt med grått og monotont, dårlige levekår og en gjentakelse av historiens feilgrep.
Innbyggerne beskyldes ofte for å «ville ha alt som før», men er det ikke snarere tvert om? Byutviklingsgrepene de siste 50 årene er for lenge siden passé, og etter mange år med kaotisk byspredning dukker det opp nye behov. Oslo arkitekturtriennale 2019 fokuserer på nedvekst og ideen om at vi ved å redusere økonomisk forbruk og produksjon faktisk kan bli lykkeligere og bedre i stand til å ta vare på planeten vår og på oss selv.
Kanskje det er på tide på å utfordre fremveksten av høyhus i byene til fordel for gode offentlige rom som prioriterer sosiale bånd mellom mennesker av ulike klasser, generasjoner og bakgrunner?
Vi i MDG vil ha en by hvor vi ikke blir fattigere, selv om byen vokser seg større, hvor mangfoldet ikke blir mindre når vi blir flere. For å nå en slik målsetning må innbyggere, politikere og utbyggere spille på lag.