Av Gunnar Eiterjord, prosjektleder for Ryfast i Statens vegvesen
Engasjement er viktig for å løse utfordringer. Men når utfordringer skal løses, er det viktig å løfte blikket, se framover og kanskje tenke litt annerledes enn det vi har gjort før. Og ikke minst tenke over at det valget hver enkelt av oss gjør – har betydning. Og det går ikke an å prioritere alt. Det må gjøres bevisste valg. Og så må vi evne å stå ved dem.
Hver enkelt av oss har et transportbehov som vi ønsker å få løst på en mest mulig rasjonell måte. Stat, fylkeskommunen og kommunene har hver for seg ansvar for å bidra til hvordan dette transportbehovet må og skal løses. I form av utbygging og drift/vedlikehold av ny transportinfrastruktur, videreutvikling av rutetilbudet for kollektivtrafikken og sist men ikke minst lokalisering av boliger og arbeidsplasser med tilhørende parkeringskapasitet.
Et eksempel. Vi er nå i ferd med å gjennomføre et stort og omfattende utbyggingsprosjekt som vil muliggjøre å flytte gjennomgangstrafikk bort fra Stavanger sentrum og omkringliggende sentrumsnært hovedveinett. Kapasiteten på hovedveinettet som ikke minst er viktig for næringstrafikken, vil bli betydelig bedre. Det «gamle» hovedveinettet kan etterpå i mye større grad brukes til å prioritere kollektiv- og sykkeltrafikk. Både ved at det «bygges ned» til en mer gatemessig standard og ved at det gjøres andre spesielle tiltak for å gi en bevisst prioritet for kollektiv- og gang-/sykkeltrafikken. I en anleggsfase der vi skal bygge langs og inn i eksisterende veinett med svært mye trafikk, er det tilnærmet umulig å greie dette uten at vi i enkelte perioder må forstyrre trafikken. Samtidig så bruker vi betydelig summer på midlertidig trafikkavvikling for å gjøre ulempene for trafikantene minst mulig.
Men – den «merkapasiteten» vi er i ferd med å bygge i hovedveisystemet vil fort bli spist opp igjen om dette byområdet ikke greier å få til endringer i reisemiddelvalg konkret ved at mange flere enn i dag velger å bruke kollektiv og sykkeltrafikk som reisemiddel – spesielt på arbeids- og skolereisene som gjennomføres i de tidsrommene der etterspørselen etter transportkapasitet er størst. Vårt byområde har svært lav andel kollektivbrukere og syklister når vi sammenligner oss med andre byområder som det er naturlig å sammenligne seg med.
For å møte transportutfordringene har fylkeskommunen og kommunene inngått en byvekstavtale for byområdet på Nord-Jæren. Hensikten med avtalen er, for å sitere ordlyden fra regjeringen sine egne nettsider:
«Regjeringen ønsker en miljøvennlig byutvikling og følger opp beslutningene i klimaforliket. Byvekstavtalene skal bidra til å nå målet om null vekst i persontrafikken i byene.
Befolkningsveksten i byer kan ikke løses med mer biltrafikk. Det vil skape miljøproblemer, og det vil ikke være plass på veiene. I klimaforliket ble det derfor besluttet at veksten i persontransporten skal tas med kollektivtransport, sykling og gange – det såkalte nullvekstmålet. Regjeringen er opptatt av en miljøvennlig byutvikling og følger opp beslutningene i klimaforliket.»
En ambisiøs og krevende målsetting! En målsetting som også krever at hver enkelt av oss gjør bevisste valg og bidrar. Hver enkelt av oss må konkret betydelig oftere enn i dag velge å bruke kollektivtrafikk og/eller sykkeltrafikk som alternativ til privatbilen. Og det kan vi – hvis vi vil!
Kollektivsystemet og sykkelveinettet kan og vil bli forbedret. Men allerede i dag er det på en del reiserelasjoner absolutt et reelt alternativ til bilen hvis vi vil og tar ansvar. Mange bedrifter i regionen blir for eksempel stadig flinkere til å tilrettelegge med sykkelparkering og garderobe-/dusjmuligheter for dem som sykler til og fra jobb. Og på noen strekninger går bussene med svært høg frekvens.
Og så er det sjølsagt den minste sak i verden å komme opp med motforestillinger om at du skal levere unger i barnehage, det tar litt lengre tid å bruke bussen og så videre Men det går faktisk an å levere unger uten bil og de «sykkelbakkene» var kanskje ikke så bratte likevel ... Jeg må være ærlig å si at jeg sliter med å ta seriøst studenter som framstiller bakkene opp til UiS som «uoverkommelige» på sykkel, at bil er eneste mulige framkomstmiddelet og at de bare må ha parkeringsplass for bilen sin der. Kanskje var det til og med oppfriskende å bruke sykkelen til og fra jobb/skolen et par dager i uken i stedet for bilen.
Og så er det noen dager sjølsagt greit å bruke bilen. Men alt hjelper og igjen: Hver enkelt av oss kan bidra. Det er en forutsetning for en mer bærekraftig utvikling som vi alle er avhengige av.