Av: Oddvar Høiland
At «oppegående» mennesker kan ha slike tanker, det er bare helt ubegripelig. Jeg har enda ikke bommet på pressen og medienes aprilspøker, og også denne gang var jeg sikker i min sak, «fabeldyr i Breiavatnet» var årets aprilspøk, ingen tvil om det. Men så ser jeg til min store forskrekkelse at dette var alvorlig ment både av «kunstner» og medier. Det går bare ikke an å komme med slike tanker i en by som ønsker å kalle seg «kulturby», og heldigvis har også andre lesere av Stavanger Aftenblad og RA de samme tanker.
Bjørg Ager-Hanssen skriver om «byens smilende øye» i Aftenbladet 7. april, og med det siterer hun sikkert Alexander Kiellands replikk som går igjen i flere av hans prektige romaner. Aftenbladet lurte oss en gang på 1950-tallet ved å fotografere en gulrot på over fem meter på toppen av Atlantic. Et gulrotfrø var blitt preparert med noe som kunne få grønnsaker og andre vekster til å hundredobles, selv da bet folk på. Men denne gang virker det alvorlig fra kunstnerens side og da blir det også enda mer dramatisk.
Det minner oss om da bystyret for en tid tilbake ble tilbudt en «meteor» til én million kroner som skulle monteres på Tivolifjellet, men som det på grunn av «lesernes vrede» heldigvis ikke ble noe av. Men denne gang er det mer omfattende og ødeleggende. Det må være klinkende klart at fabeldyr ikke hører hjemme i vår by og slett ikke i Breiavatnet. Både Bjørg Ager-Hanssen og undertegnede har tidligere i mange år vært representanter i bystyret og kulturstyret, henholdsvis for H og Ap, og vi vet av den grunn at man har forpliktelser overfor velgerne og denne saken er jo altfor drøy.
Bjørg Ager-Hanssen har i sin artikkel kommet med nyttige opplysninger, både historiske og framtidige visjoner, og vi kan godt foreta noen små justeringer. Kanskje en «andunge-brygge» med rekkverk som er tilpasset småbarn, nær «Andemor» fra 1953 av Erik Haugland, hvor de minste tidlig kan bli kjent med vann-leker under oppsyn. «Gutten og bukken» fra 1925 av Stinius Fredriksen som tidligere sto der «Gasellen» står i dag, ble flyttet til Kannik-bekken i 1958, men har etter over 50 år kommet tilbake til Byparken. «Årvåken» av Hilde Mæhlum som siden 1981 har stått noe bortgjemt i Mosvannsparken, kunne passet bedre nær Breiavatnet. «Johanna og Broremann» av Svein Håvarstein fra 1993, kunne også med fordel blitt flyttet til Byparken, dersom eieren, Stavanger Aftenblad kunne godkjent dette. Slike folkelige skulpturer skulle vi hatt flere av, de er også kjære fotomotiver for tilreisende.
Det er slett ikke bare den fine Domkirke-fasaden som er det eneste fotomotiv, men vi savner mangfoldet. Breiavatnet og Byparken tåler jo noen små justeringer, men fabeldyr må man glemme fortest mulig, både på vann og land. (Jeg håper likevel i det lengste laget, at jeg har blitt rundlurt denne gangen).