Debatt

Debatt: Tanker fra en som er langtidsledig

For litt over ett år siden publiserte Stavanger Aftenblad et leserinnlegg hvor jeg skrev om frustrasjonen ved ikke «å bli sett» av arbeidsgivere når jeg søkte på stillinger. Jeg tok opp mangelen på respekt fra arbeidsgivere, som ikke tok seg tid til å sende svar verken på mottatt, behandlet eller besatt.

Arbeidsminister Anniken Hauglie og statsminister Erna Solberg på Mulighetsterminalen i sommer. Her i samtale med Tove Sæbjønsen (61), som nettopp har funnet seg ny jobb, og Per Ivar Andersen. Mulighetsterminalen er et møtested for arbeidssøkere fra Stavanger-regionen som vil bygge nettverk. Ingunn Blanche Raïssis innfelt. Foto: Lars Kristian Aalgaard, NTB Scanpix
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

av Ingunn Blanche Raïssis, aktiv arbeidssøker

Dessverre er jeg nå havnet i den såkalt «langtidslediggruppen» og tiden løper fra meg. NAV stopper dagpengene om cirka fire måneder.

Ei venninne sier dette om meg: «Snill og lattermild. Ærlig, oppriktig og helhjertet – hun er som en god flaske vin – av beste årgang og av høy kvalitet.» Nå er det kanskje ikke det lureste å sammenligne seg med en god flaske vin som jobbsøker, men brukt allegorisk så tør jeg påstå at dette også gjelder i arbeidslivet, som arbeidstaker og kollega. Jeg har med årene vokst og utviklet meg i takt med arbeidserfaring og utdanning. I tillegg til erfaring fra ulike bransjer, ulike mennesker og internasjonalt miljø.

Jeg begynte tidlig å jobbe. Først gikk jeg med Stavanger Aftenblad etter skoletid da jeg gikk på ungdomsskolen. Men så snart jeg ble gammel nok til å jobbe i butikk fikk jeg jobb på Nomi Hjørnet Bok- og Papir. Var ansatt som torsdags- og lørdagshjelp samt sommer og juleferier i et par år. Deretter gikk det slag i slag med jobb på Romsøe’s, Madla Handelslag og Helgø Matsenter. Vaskejobb har jeg også hatt. På videregående jobbet jeg også tre somrer på rad som resepsjonist for Mobil Exploration Norway Inc. Senere, innimellom studier, arbeidet jeg både på Benetton og Arbeidsformidlingen før jeg flyttet til London de neste 15 årene. Der tok jeg en mastergrad ved universitetet i London, for deretter å jobbe som kontorsjef i ulike bedrifter de neste 14 årene.

I 2011 flyttet jeg til Stavanger og arbeidet som kontorsjef ved et institutt på Universitetet i Stavanger og til slutt i et headhuntingfirma hvor jeg så ble gjort overflødig av økonomiske årsaker fra 1. februar 2015.

Jeg har nå vært arbeidsledig i snart 20 måneder og har kun litt over 4 måneder igjen på dagpenger før de stoppes. Jeg har søkt hundrevis av jobber, ikke bare i Rogaland, men også i fylker som Oslo, Akershus, Vest- og Aust-Agder samt Hordaland. De siste par ukene har jeg også begynt å se etter jobber lenger nord. Jeg har vært på en 10–12 intervjuer og fått mye positiv tilbakemelding, men ikke blitt tilbudt en jobb.

I tillegg til å søke på ledige stillinger har jeg også sendt mange åpne søknader direkte til firma, samt søkt om praksisplass hos mange i håp om å få en jobb i etterkant. Jeg har gått gatelangs og notert meg navn på firma for så å søke de opp på nettet og sende dem søknader. Jeg er også aktiv på Mulighetsterminalen, et møtested for arbeidssøkere fra Stavanger-regionen som vil bygge nettverk. Tilbudet består av aktiviteter som jobbmesser, foredrag, kurs, turgrupper og tid for kaffe og en god prat, der jeg deltar på ulike arrangement som jeg føler kan være nyttig for meg.

Hver morgen står jeg opp i 07-tiden, setter meg foran PC-en og går gjennom alle de automatiske jobbmeldingene jeg har satt opp på ulike nettsteder. Jeg logger avslag på min Jobblogg hos NAV samt eventuelle søknader og så videre Ifølge NAV gjør jeg «alt rett». Jeg søker på et bredt spekter av jobber, jeg har en god og fyldig CV, mine søknadsbrev er gode. En saksbehandler på NAV sa dette om min innsats: «Jeg har sjeldent hatt en bruker som har lagt inn så mye egeninnsats som det du har!»

Til tross for min iherdige innsats gjennom snart 18 måneder er jeg fortsatt arbeidsledig. NAV har faktisk sagt til meg at på grunn av min alder må jeg regne med å gå arbeidsledig to-tre ganger lengre enn de som er yngre. NAV har også innrømmet at jeg som svært oppegående og aktiv arbeidssøker med god utdanning og fyldig CV, blir «glemt» i NAV-systemet og ikke fulgt opp. Jeg tilhører rett og slett en gruppe arbeidsledige som er usynlig.

Jeg vet faktisk ikke hva mer jeg kan gjøre for å få jobb, og følelsen av maktesløshet, frustrasjon, tvil og usikkerhet øker etter hvert som dager blir til uker og måneder. Nå har jeg alltid vært flink til å være i mitt eget selskap, men savnet av tilhørighet og fellesskap blir etter hvert til ensomhet.

Å leve så lenge i uvisshet for framtiden gjør noe med meg som person. Jeg vet ikke fra dag til dag hva vil skje og det blir tyngre og tyngre å holde motet og håpet oppe. Men som godt voksen person vet jeg hvor viktig det er å ikke gi etter for håpløshet, men stå opp hver morgen og tro at i dag vil det være min tur å få jobb.

Som Ståle Økland skriver i sin kommentar i Stavanger Aftenblad torsdag 20. september 2016: «Opplevelsen av ikke å være verdig andres oppmerksomhet er ødeleggende». Økland skriver også i innlegget: «Vi trenger alle at noen ser oss, og sier at de har bruk for oss. Vi trenger noen å dele med, juble med og le sammen med. Fellesskap gir framtidstro.»

Dette er noe jeg føler sterkt og som jeg tror alle arbeidsledige kjenner seg igjen i.