«Hvem har sagt at et toalettbesøk ikke kan ha underholdningsverdi?», skriver Dag Eigil Rusnes. Bildet er tatt under Gladmat-festivalen ved en tidligere anledning. Foto: Kjetil Grøtte

Debatt: Om Gladmat, øl og verdige trengende

Juli, og snart Gladmat. Det er de som påstår at denne Oljebyens stolthet blant sommerfestivaler ikke bare dreier seg om gourmetmat og sensible smaksløker.

Av: Dag Eigil Rusnes

Det er også en feiring av Bacchus, hvilket her er en eufemisme for en skikkelig fest, komplett med grovkornet standup-underholdning eller revy, og påfølgende rølpeallsang rundt om i serveringsteltene. For eksempel. Og vi må vel noe motstrebende erkjenne at det faktisk kan være noe i det der. Plutselig er det en drøss med ekstra skjenkesteder i downtown Stavanger, og ut over kveldene er det flust med folk overalt, i herlig varierende stadier av alder, kjønn, størrelse og påvirkning.

Ølet renner ned i strie strømmer i ølteltene, men det er liksom noe som skurrer, eller rettere sagt, noe som mangler. Sammen med vår hustru og en kamerat var vi en kveld for et par år siden ute og kastet glans over evenementet ved vårt nærvær, men ikke i et eneste telt var vi i stand til å observere noe som en gang tilnærmelsesvis minnet om et toalett. Heller ikke utenfor teltene var det satt opp mobile installasjoner som man i et moderne samfunn anser som passende beholdere for kroppens avfallsprodukter. Og det er nå en gang så at det som tømmes inn i ansiktet, også nødvendigvis må ut.

Og ganske riktig, en stund etter at vi hadde svelget unna en del gladmat og et par liter øl, begynte vi så smått å føle presset. Trykket i blære og tarm økte faretruende, og det var bare én ting å gjøre. Sammen med vår hustru og vår kompis forlot vi på en verdig måte ølteltet, og satte kursen  for et av byens mer permanente vannhull. Der inne satt det jo også en del mennesker og drakk, og vi gikk med bestemte skritt mot toalettene.

Utenfor dametoalettet var det en veritabel kø av trengende damer som stod og trippet, men inne på herretoalettet var det faktisk ikke et menneske. Man skulle nærmest tro at det var en ørken utenfor, og ikke en oase.  Siden vi hadde litt av hvert å forrette, gikk vi inn på et avlukke og satte oss til rette. I grevens tid. For med ett hørte vi at det veltet inn med trengende herrer. Risting i dører, skrål og skrik, høy stemning. Et par bergensere, en sunnmøring og noen siddiser. Praten gikk lystelig, og de festlige bemerkningene satt løst.

Plutselig hørte vi damestemmer. Minst tre siddisdamer, godt i gassen, kom plutselig inn på herretoalettet. «Dokker må unnsjylla, men me e DESPERAAAATEE! Me holle på å pissa på osser, å så e dårr sånn ein jevlige kø på damedoen. Me må få gå her hos dokker. Harregud, me e jo bare menneskårr!» Ny risting i døren.

Vi var vel i grunnen ferdig, og hadde startet det som tyskerne gjerne kaller «abkneifen», men det tar jo gjerne litt tid å få opp buksen igjen, ta på oss jakken, sjekke om alt som skulle være i lommene fortsatt var der, etc.. Utenfor var de trengende damene like desperate. «Harremann, eg tror eg bruge pissoaren!» sa den ene. «Ja, ka faen, eg òg!» Og så, på klingende bergensk: «Ja, det e baaare te å brette ned, jenter. Det e’kje nokke her så vi ikkje har sett før!» «Ka faen, vi e jo verken urologer eller gynekologer, men for det så kan vi jo ta en titt!»

En siddis følte tydeligvis at dette gikk over alle støvleskaft, og uttrykte sin dypeste indignasjon. «Nei, vet dere hva! Dette går bare ikke an! Je går å hente en vakt, bare så dere vet det!» Og vakten kom. «Det finnes flere toaletter i annen etasje. Vær så vennlig å avslutte dette, og gå der.» Situasjonen roet seg ned, og vi gikk ut sammen med de andre, en opplevelse rikere. Hvem har sagt at et toalettbesøk ikke kan ha underholdningsverdi? Ikke minst under Gladmat-festivalen?