Av: Bjørn J. Johannesen
Kånå eller mor mi, som mange sikkert sier, har funnet sine rette omgivelser for framtiden. Hun er hjemme der. Kånå heter gjerne fru Thorsen, fru Øglænd, fru Pedersen, fru Omdal, fru Pedersen og så videre.
LES OGSÅ: Sammen i kånekampen
Kånå representerer mange følelser for mange, selvsagt ikke bare på Sølvberget. For meg, som er født på Sylla, faktisk på samme adresse som kulturhuset, så står hun nå omtrent på den maksimale plassen.
Mor mi og di andre mødrene i gadå var riktignok på Torjå omtrent hver dag og handla frukt og grønt. Da følte hun seg selvsagt hjemma. Den funksjonen var en naturlig del i hele min mors liv, hun måtte være syk om hun ikke var nedom Torjå. Hun var ikke der for å vise seg fram, bresa seg – mat var primærinnhold i hjemmets husholdning.
Torjå er vekke nå. Torjå er erstattet med Tusenårsplassen og der forstår hun ikke hvorfor hun skal stå. Det er ikke den plassen hun trivdes på. Vet ikke så mange andre heller som gjør det.
Hjemmet var selvsagt det viktigste stedet. Sølvberget representerer i denne saken nettopp hjemmet og det hun følte seg best i. Tusenårsplassen er for dem som er ute og breser seg, de som liker å vise seg fram. Kanskje Moi Nilsen å di.
Ajax var innom det med å bresa seg i «De små armane». Alle historiene til Ajax er inne på bostedene som folk levde i daglig. Han var ikke så mye opptatt av det å bresa seg på Torjå.
Torjå er jo vekke uansett.
Kånå er vår statue, vårt monument. Kånå skal vi dele med oss selv. Kånå skal turister få oppleve der hun hører hjemme – og det er ikke på Tusenårsplassen.
Som politiker burde Leif Arne Moi Nilsen vite at gamle folk ikke liker å bli flyttet på. De blir gjerne forvirret og løgne i håve.
La den gamla morå, Kånå, vår få stå i det miljøet hun var en naturlig del av.
Dermed blir det plass på Tusenårsplassen til de som liker å bresa seg. Der skal ikke hu mor stå.
Stå opp for hu mor, alle sammen.
LES OGSÅ: Kånå, og Bergesen, må flytte på seg