Kultur

De som ikke hører hjemme

«A Ciambra» gir et unikt innblikk i hverdagen til mennesker man knapt møter på film. Mange av personene i filmen spiller seg selv.

5

drama

«A Ciambra»

Manus & regi: Jonas Carpignano

Italia/Tyskland/Brasil/Sverige/Frankrike/USA – 2017

Den italienske prisvinneren Jonas Carpignano er tilbake med en frittstående oppfølger (eller eventuelt avlegger) til sin debutfilm «Middelhavet» (2015). Begge er drevet av regissørens dedikasjon til autentiske miljøbeskrivelser; en dokumentarisk realisme som kommer fra tida han tilbringer sammen med personene han portretterer. Carpignano bodde flere år i en provisorisk flyktningleir i småbyen Calabria før han spilte inn «Middelhavet», der han ble kjent med hovedrolleinnehaveren Koudous Seihon. Han spilte Ayiva; en illegal innvandrer fra Burkina Faso, som oppdaget at det ikke var nok å være hardtarbeidende, pålitelig og svelge alle ydmykelsene for å lykkes i Italia.

På veien ble Ayiva kjent med Pio Amato (Pio Amato), en kriminell guttunge med røyken konstant i munnviken. Begge er tilbake i «A Ciambra», men denne gangen er rollene byttet om. Fokuset rettes mot Pio, mens Ayva er en bifigur. De er fortsatt strandet i Calabria, og fremtidsutsiktene er ikke særlig lyse for noen av dem. Den mest oppsiktsvekkende med «A Ciambra» er ellers at Pio mer eller mindre spiller seg selv. Jonas Carpignano ble kjent med Pio under arbeidet med en kortfilm, etter at familien hans stjal en bil full av kamerautstyr (et øyeblikk som er gjenskapt i filmen, med et gjestespill av regissørens far). Carpignano tilbrakte de neste seks årene med å bli kjent med Pio og familien hans, skrev ned anekdotene de fortalte og samlet dem i et manus. Uten fastlagt dialog, siden mesteparten av folka foran kamera er analfabeter.

Les også: «Midnight Sun»: Klisjeer og inkompetent skuespill

Jonas Carpignano er dermed en slags fakkelbærer for en moderne variant av den italienske neorealismen, som går veldig langt for å opprettholde autentisiteten. Alt er spilt inn på location i et nabolag befolket av småkriminelle luringer, sentralstyrt av den italienske mafiaen og med folk i nabolaget i roller som reflekterer deres egne liv. Ikke nødvendig i et særlig smigrende lys, men det rettes mot en folkegruppe som ellers er usynlig på film – og gir et helt unikt innblikk i hverdagen deres. Fire generasjoner av en romfamilie samlet under samme tak, i et isolert slumområde som konstant blir trakassert av politiet og er på randen til å være kondemnert. I en alder av fjorten anser Pio seg allerede som fullvoksen, mens han kjederøyker, drikker, gambler, stjeler som en ravn og er i konstant bevegelse rundt i nabolaget. Han sirkler rastløs rundt i det lokale diskoteket, selger tyvegods til bestekompisen Ayva og venter utålmodig på å gjøre større brekk sammen med pappa Rocco (Rocco Amato) og storebroren Cosimo (Damiano Amato).

Etter at de begge blir arrestert i forbindelse med et innbrudd føler Pio at han er mannen i huset, og den naturlige forsørgeren. En svær oppgave, særlig etter at mamma Iollando (Iollando Amato) mottar en strømregning på ni tusen euro etter å ha trikset til seg gratis elektrisitet i lang tid. Å stjele kofferter fra flytoget (akkurat som Ayva gjorde i «Middelhavet») gir ikke nok penger, og biltyverier er en utfordring for en gutt som knapt kan kjøre bil. I et utslag av ungdommelig hovmod bryter Pio seg inn i hjemmet til en person han definitivt ikke burde stjele fra, noe som leder til alvorlige konsekvenser for hele slekta. Pio stilles overfor et lojalitetsvalg, som bare lenker ham enda tettere til en familie som lever etter mottoet «Husk, det er oss mot resten av verden».

Les også: «Sicario 2: Soldado» klarer ikke helt å leve opp til forgjengeren

«A Ciambra» er på sitt beste mens Pio leder oss rundt i dette miljøet; lar oss bli kjent med familien og fanger opp kaoset rundt dem. Vi blir fort sjarmert av disse menneskene, på samme måte som Jonas Carpignano åpenbart ble det. Men han legger samtidig ikke skjul på at de er marginalisert både på grunn av et samfunn som holder dem på utsiden, og på grunn av deres egne livsvalg. Det er en eksentrisk, livlig gjeng, men for å være ærlig ville jeg nok ikke likt å ha dem som naboer. De stjeler alt som ikke er boltet fast og er på ingen måte utrustet til å ta vare på den yngre generasjonen på en forsvarlig måte – mens skitne, pøblete småunger herjer rundt med sigaretter i munnen, og skriker ting som «jeg skal pisse i munnen din!» til mødrene sine. Filmen fungerer kanskje ikke like bra mens Jonas Carpignano prøver å presse Pio inn i en mer strukturert historie; om overgangen fra barn til voksenlivet og hvor lett det er å trekke seg tilbake i lukkede miljøer når man føler seg marginalisert.

I likhet med «Middelhavet» er «A Ciambra» preget av en rastløs energi, og en intens nerve som ellers ofte er fraværende i sosialrealistiske dramaer. Det er lett å se hvorfor dette prosjektet vekket interessen til selveste Martin Scorsese, som stilte opp bak kulissene som utøvende produsent. Dette er nok et autentisk innblikk i en kriminell underverden, skildret uten et snev av fordømmelse. Men man sitter allikevel igjen med en litt vond følelse i mellomgulvet. Disse folka eksponerer sine egne liv på kinolerretet, og er neppe i en posisjon til å forstå konsekvensene av å bli foreviget på film. Det er lite som tilsier at ting vil gå særlig bra med Pio og familien – og livene deres fortsetter jo etter at vi har gått ut av kinosalen.

Mer fra Dagsavisen