Nyheter

De får ikke hverdagen tilbake

Regjeringen vil åpne Norge før sommeren. Men for Rigmor, Birthe og Per vil livet kanskje aldri bli som før.

Bilde 1 av 11

– Viruset suste i ørene mine om natta.

Dag etter dag satt Rigmor Strande i leiligheten sin og fulgte den endeløse strømmen av nedslående nyheter.

– Det var ikke noe annet enn korona på TV. Det satte seg i hele kroppen.

Hun kjente på at hun var i ferd med å bli gal. Det var som å sitte i et fengsel. I hvert fall kjentes det sånn.

– Jeg satt alene. Tenkte og grubla. Jeg begynte å se mørkt på alt. Hadde jeg ikke fått sett noen mennesker, hadde jeg klikka.

Mye av det som før ga livet hennes mening, ble brått revet vekk da unntakstilstanden var et faktum. Kafeen der hun spiste måltider med de andre beboerne, ble stengt. Det ble også treningssenteret som har vært så viktig for henne. Hun kunne heller ikke bevege seg ute på grunn av smittefare.

Les også: Forrige gang Norge gikk gjennom en nasjonal krise, var det Jens Stoltenberg som tok kontroll. Nå er det storesøster Camilla sin tur (DA+)

Men det verste har vært at hun ikke kan omgås barna og barnebarna på normalt vis lenger.

Rigmor forteller at hun er både redd og bekymret.

– Jeg har grått om kveldene. Skulle jeg få dette viruset, kommer jeg ikke til å overleve. Jeg har ikke noe immunforsvar. Legen min har sagt at de ikke har noe å gi meg neste gang jeg får lungebetennelse. Man får mange tanker i hodet.

71-åringen har kols. Om natta bruker hun oksygenmaske, og helsa er generelt skral.

Rigmor Strande (71) har kols og er avhengig av oksygentilførsel, dag som natt. Får hun koronaviruset, tror hun ikke at hun overlever.

Rigmor Strande tror ikke hun overlever hvis hun blir smittet av koronaviruset. Foto: Hilde Unosen 

Rigmor bor i en leilighet på Kampen Omsorg + i Oslo. Stedet drives av Kirkens Bymisjon. Normalt er det masse aktiviteter her. Mange av de rundt 100 beboerne som er tilknyttet senteret, har vært vant til at sosiale treff er en del av hverdagen. På ettermiddagene har de sittet langs langbord og skravla. De har reist på korte utflukter og turer sammen. På senteret har det også vært mye underholdning.

Rigmor har tre barn og mange barnebarn som ofte har kommet på besøk. I april skulle barnebarnet og hennes dansepartner opptre for beboerne. Det måtte avlyses.

Det er så mye hun hadde sett fram til denne våren.

– Jeg hadde gledet meg til at familien skulle samles på 17. mai. Nå må jeg bare sitte her for meg selv. Jeg er ikke typen som liker å være alene. Jeg er veldig sosial. For meg er dette en veldig hard tid.

Les også: «Jeg skulle til Sverige. Og følte meg som en flyktning»

Mange av beboerne på Kampen er avhengig av hjemmehjelp til en rekke gjøremål, og det er også Rigmor.

– Jeg er skuffet over at de som kommer fra hjemmesykepleien ikke bruker munnbind. De er jo rundt i hele Oslo. Det er ikke påbudt, men de burde brukt det. Det mener nå jeg, sier hun og legger til:

– Jeg er veldig bekymret for smitte, det er derfor jeg ikke tør å gå noen steder.

Beboer på Kampen Omsorg +, Birthe Egede Andersson, feiret 89-årsdagen sin her i kafeen i mars, rett før den stengte. Nå har den vært stengt i mange, lange uker. Alle foto: Hilde Unosen

Beboer på Kampen Omsorg +, Birthe Egede Andersson, feiret 89-årsdagen sin her i kafeen i mars, rett før den stengte. Nå har den vært stengt i mange, lange uker. Foto: Hilde Unosen

Det er de eldste som rammes hardest av sykdommen covid-19 som forårsakes av det nye koronaviruset. De eldste med dårlig helse rammes også hardt av tiltakene som er iverksatt for å stanse smittespredningen. I snart to måneder har det vært strenge besøksrestriksjoner og adgangskontroll ved norske sykehjem, sykehus og helseinstitusjoner. Mange pårørende er dypt fortvilet over at de ikke lenger får besøke sine nærmeste. En rekke tilbud for eldre er også stengt. De faste møtepunktene er borte. Kafeen på Kampen Omsorg + var ikke bare en sosial arena for alle som bor der. Det var også et sted eldre i hele området oppsøkte for å treffe andre.

Mens samfunnet nå gradvis åpnes opp, slik at folk kan leve mer normalt, må de eldste og mest sårbare beskyttes i lang tid framover. Hvor lenge, vet ingen. Det kommer an på når en vaksine er klar. Det er blitt antydet at det vil ta minst ett år fra i dag, men det er mange usikkerhetsmomenter. De som ikke har så lenge igjen, må derfor belage seg på at livet kanskje aldri blir som før.

Birthe Egede Andersson (89) legger kabal, løser kryssord, leser og hører på musikk for å få dagene til å gå.
Til uka har hun faktisk en avtale, hun har time hos fotpleier.
– Da føler jeg meg som et luksusdyr.

Birthe Egede Andersson (89) legger kabal, løser kryssord, leser og hører på musikk for å få dagene til å gå. T

il uka har hun faktisk en avtale, hun har time hos fotpleier. – Da føler jeg meg som et luksusdyr. Foto: Hilde Unosen

Forskere tilknyttet Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse, følger nøye med på hvordan situasjonen påvirker den fysiske og psykiske helsen til de eldre. Det man vet fra før, er at ensomhet og isolasjon fører med seg en rekke helseproblemer.

– Det er mange som ikke har fått en klem på mange uker, og det er jo helt forferdelig. Fysisk kontakt er enormt viktig, sier Siren Eriksen, professor i sykepleie og seniorforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

– Forskning viser at sosial isolasjon og ensomhet gir økt risiko for hjerneslag, depresjon og hjerte- og karsykdommer. Sosial isolasjon er også en risikofaktor for død. Det er alvorlige ting vi snakker om.

Hun mener den nye situasjonen er spesielt vanskelig for personer med demens og kognitiv svikt.

– De har vanskeligheter med å forstå hvorfor pårørende ikke kommer. Det kan skape mye uro, fortvilelse og også sinne. Vi hører nå om pårørende som er engstelige for at deres kjære ikke vil kjenne dem igjen når dette er over.

Les også: Sju koronatiltak vil trolig vare hele 2020

Eriksen har tatt til orde for at helsemyndighetene må komme med tiltak som gjør at de eldre får møtt sine nærmeste mer enn i dag.

– Jeg mener det er veldig viktig at man begynner å åpne opp og legge til rette for det. Men behovet for å være sammen med pårørende, må balanseres med smitteverntiltak som beskytter de som er sårbare. Her må vi ha to tanker i hodet samtidig.

Hun har hatt kontakt med mange helsearbeidere som jobber med eldre etter at epidemien brøt ut.

– Jeg har inntrykk av at personalet mange steder har vært flinke til å gjøre ekstra mye sosialt på sine avdelinger i denne tida.

Professoren har også vært i kontakt med mange eldre som sliter med å tilpasse seg den nye virkeligheten. En eldre dame sa til henne: «Jeg har så kort tid igjen, jeg har ikke tid til dette her.»

Eriksen forteller også om en dame som uttrykte sin frustrasjon etter at hun hadde blitt forklart for 50. gang hvorfor hun ikke kunne få se barnebarna.

– Hun sa: «Vil de at jeg skal dø av kjedsomhet?»

Alt av fritidsaktiviteter er stengt på ubestemt dato. I mange uker har treningsapparatene stått tomme.

Alt av fritidsaktiviteter er stengt på ubestemt dato. I mange uker har treningsapparatene stått tomme. Foto: Hilde Unosen

Rigmor Strande forteller at hun snakker med barna på telefon daglig. Familien sender henne også mange meldinger.

– De sender meg snapper som jeg ler meg dønn i hjel av. Det skal ikke så mye til for å bli litt glad lenger. For meg er slike meldinger veldig viktig, men jeg savner veldig å treffe dem.

Datteren til Rigmor, Tina Merethe Bergskaug, forteller at hele familien synes det har vært en vanskelig tid. De er livredde for å smitte moren. Hun har selv vært på besøk én gang for å levere noen varer, men da holdt de god avstand.

– Hun er veldig utsatt. Får hun korona, så tror jeg ikke hun overlever. Selv om hun er sterk, er hun selvfølgelig veldig redd. Vi kommer ikke til å gå inn i leiligheten hennes. Vi kan jo ikke vite om vi er smittet eller ikke.

Datteren forteller at barnebarna savner å besøke bestemoren sin. Den ene datteren hennes var ofte på besøk og har opptrådt for beboerne med dans flere ganger.

– Vi har sett hvor glade de blir når datteren min har vært der og danset. De eldre mister de små gledene i hverdagen, og de mister på en måte familien. Det er veldig trist at lysglimtene blir borte, sier Bergskaug.

###

Rigmor er fullstendig avhengig av okygentilførsel, dag som natt. Foto: Hilde Unosen 

Rigmor forstår godt at myndighetene måtte iverksette kraftige tiltak og hun støtter dem.

– Jeg skjønner at det må være strengt. Men jeg er jo ikke vant til sånt. Folk snakker om krigen, men den har jeg ikke opplevd.

At isolasjonen oppleves tung, skyldes også at hun var gjennom mye før koronaviruset kom til landet.

– Jeg har egentlig vært i karantene siden desember. Jeg brakk noen ribbein og måtte holde meg i ro i sju uker. Så fikk jeg en infeksjon i hånda og så en brist i ryggen. Da ble det fire nye uker hvor jeg måtte holde meg i ro. Så havnet jeg på sykehuset med et virus.

På toppen av det hele stanset heisen som hun er avhengig av for å komme seg ned til senteret. Da den endelig kom gang igjen etter noen uker, var det slått full koronaalarm.

Nå går heisen, og Rigmor bruker den hver dag for å komme seg ned på senteret så hun kan få slått av en prat med noen. De får lov til det, så lenge de holder god avstand til hverandre.

– Vi kan sitte to ved et bord, én på hver side selvfølgelig. Da kan vi prate litt, og det lysner litt på tilværelsen.

Hun forteller at det pleide å være to fulle langbord på ettermiddagene under «fem-kaffen».

– Det er ikke bare jeg som har det vondt. Det er ingen som synes dette er moro. Mange savner mer samvær og noen å prate med, og mange kommer seg ikke ut av leiligheten i det hele tatt.

Rigmor forsøker å se framover, og hun har allerede planlagt hva hun skal gjøre når livet en gang blir normalt igjen.

– Da skal jeg ta en taxi ned til byen, shoppe og spise en god middag sammen med ungene mine. Det er godt å ha noe å se fram til.

Beboer Karl Jørgen Tømt (75) har trillet ut på takterrassen. Han sier at han prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, og tenker at det ordner seg. Her oppe nyter han det flere av beboerne omtaler som Oslos fineste utsikt. Men i dag er det bare surt, kaldt og ensomt.

Beboer Karl Jørgen Tømt (75) har trillet ut på takterrassen. Han sier at han prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, og tenker at det ordner seg. Her oppe nyter han det flere av beboerne omtaler som Oslos fineste utsikt. Men i dag er det bare surt, kaldt og ensomt. Foto: Hilde Unosen 

På Kampen Omsorg + er det stille i de lange korridorene. I tredje etasje sitter Birthe Egede Andersson i leiligheten sin. Døra står på vidt gap. Hun har ventet på oss. Det er lite som skjer for tida, og hun håper vi kan sette oss ned. Selv sitter hun godt nedsunket i godstolen, med ryggen mot vinduet. Bak persiennene, på den andre sida av gata, har hun noen veldig hyggelige gjenboere, forteller hun. De pleier å hilse på hverandre når hun er ute på balkongen. Men i dag er det surt, og balkongdøra er lukket. TV-en er avslått, Birthe ser gjerne på TV, men ikke på dagtid. I rullatoren ligger det munnbind og engangshansker. Hun forteller at hun har testet seg for covid-19. Testen var negativ.

På stuebordet ligger Karin Fossums samlivsroman «Jonas Eckel».

– En lett hverdagsroman, sier Birthe, som helst leser krim og spenningsbøker.

– Jeg liker ikke søtsuppe og kjærlighetsromaner.

– Det er jo nesten som et fengsel, men jeg har ingen grunn til å jamre og klage. Det er jo en verdenskatastrofe, sier Birthe. Akkurat nå savner hun mest sin gode venn og nabo, som for tida er på rehabilitering.

– Det er jo nesten som et fengsel, men jeg har ingen grunn til å jamre og klage. Det er jo en verdenskatastrofe, sier Birthe. Akkurat nå savner hun mest sin gode venn og nabo, som for tida er på rehabilitering. Foto: Hilde Unosen  

89-åringen er opprinnelig fra Danmark, men flyttet til Norge i 1953. Hun forteller at hun mistet sønnen sin for en del år siden. Han døde av hjerteinfarkt. I dag har hun ingen nære slektninger eller pårørende, men hun kjenner seg ikke ensom.

Birthe frykter heller ikke viruset.

– Nei, egentlig ikke, men jeg har respekt for det. Når man har levd et langt og godt liv, får man være fornøyd med det. Det er bare én ting som er sikkert her i livet, og det er at vi skal ta farvel en gang. Jeg er ikke redd for døden, men jeg har ikke lyst til å bli grønnsak. Det er nesten en fobi for meg.

Hun har et vondt kne og astma, men ellers er helsa fortsatt god.

Birthe forteller at det er stor forskjell på hvordan beboerne har reagert på den nye hverdagen og at det ikke er alle som respekterer de strenge smittevernreglene.

Les også: Svensk epidemiolog tror Norden vil ta igjen Sverige i antall dødsfall

– Noen er livredde for å bli smittet, mens andre gir mer blaffen.

89-åringen har bestemt seg for at viruset ikke skal ta fra henne humøret og livsgnisten.

– Jeg er et veldig åpent og optimistisk menneske. Jeg ser alltid det positive i ting og skyver de mørke tankene vekk. Jeg prøver å muntre opp de andre her. De som jobber her tar også veldig godt vare på oss. Nå får vi servert middag i leilighetene hvis vi ønsker det, og de går rundt med egg og bacon om morgenen. Det er helt fantastisk!

Birthe mener det er viktig at myndighetene ikke slipper opp for tidlig på tiltakene som er innført.

– Gjør man det, er det alltid noen som gir blaffen. Det er katastrofe nok som det er.

Hun er usikker på hvordan sommeren blir. Vanligvis drar beboerne på utflukter sammen. Hun forteller om turer til øyene i Oslofjorden, konserter og gode middager. Hun liker også å ta seg en tur med danskebåten sammen med andre. Innseilingen til Oslo blir hun aldri lei av å se.

– Det vil nok ta lang tid før vi kan gjøre det igjen. Jeg kommer til å savne turene, men vi må være innstilt på at livet kan bli annerledes. Vi mennesker er laget av tøft materiale. Nå må vi finne andre måter å leve livet på. Jeg tror vi kan få en prima hverdag om vi bare vil.

I enden av korridoren bor Per Løfsnes. Den utflytta trønderen har, i likhet med Birthe, en avslappet holdning til koronakrisen.

– Verdenssituasjonen er sånn i dag at det er en slags spenning bare i det å stå opp, sier han nesten muntert.

Ifølge seg selv har han aldri hatt evnen til å kjede seg.

– Jeg må si at jeg takler både ensomhet og tosomhet ganske bra.

77-åringen har en rekke helseplager, men føler seg ung for alderen.

– Alder er bare et tall. Jeg føler meg som en 40-åring.

Han forteller at det vanligvis skjer mye på senteret. Og noen ganger samles noen av beboerne til en uformell fredagsklubb. Men det var før.

– Nå er det stille. Vi må henge sammen hver for oss.

Per bruker telefonen mye og har daglige ringerunder. Han jobbet i restaurantbransjen i en årrekke og har holdt kontakten med noen av sine tidligere kolleger. Han ringer også til slekta i Namsos.

– Jeg innretter meg etter forholdene, sier beboer Per Løfsnes. Selv har han aldri hatt evnen til å kjede seg, forteller han. Den egenskapen kommer til nytte nå.

– Jeg innretter meg etter forholdene, sier beboer Per Løfsnes. Selv har han aldri hatt evnen til å kjede seg, forteller han. Den egenskapen kommer til nytte nå. Foto: Hilde Unosen

Per forteller at han har mange interesser. Han er glad i å lese, gjerne poesi, og høre på musikk. Da går det helst i jazz. Snart blir samtalen overdøvet av platespilleren, han har satt på ei skive med Oscar Peterson & Stephane Grappelli, de hørte han live i Trondheim i 1968. Det var på den tida han gikk mye i den norske fjellheimen.

De siste årene har han brukt treningssenteret mye. Etter at senteret ble stengt, har han gått litt i korridorene og tatt knebøy ved kjøkkenbenken for å holde seg i aktivitet. Men det er som med all hjemmetrening, det blir ikke så mye av det. Han savner fysioterapeuten og det å kunne trene litt mer regelmessig.

– Er det andre ting du savner?

– Jo, herregud. Men med litt stahet og godt humør tror jeg det skal gå greit. Jeg snakker kanskje bare for meg sjøl. Folk har jo ikke godt av å bli isolert.

Selv om han er i risikogruppen, er han ikke spesielt bekymret for viruset.

– Jeg har hatt min del av sykdom og gått på medikamenter i 20 år, men jeg er ikke mett av dage og har lyst til å leve i 20 år til. Jeg kan ikke tenke så mye på dette viruset. Jeg lever som om hver dag er min siste.

###

 Per er glad i jazz. Oscar Peterson & Stephane Grappelli hørte han live i Trondheim i 1968. Foto: Hilde Unosen 

Rigmor forsøker også å gjøre det beste ut av dagene, men hun klarer ikke å se veldig lyst på situasjonen. For selv om regjeringen nå har annonsert at Norge skal åpnes før sommeren, vet hun at folk i hennes situasjon ikke får tilbake noe som ligner en normal hverdag dette året. Helseminister Bent Høie (H) har riktignok gitt Helsedirektoratet i oppdrag å se på de etiske sidene ved besøksrestriksjonene som er innført ved helse- og omsorgsinstitusjonene. Onsdag endret direktoratet sin anbefaling om besøksstans og åpnet opp for at det i større grad må gjøres individuelle vurderinger ut ifra pasientenes situasjon og den lokale smittesituasjonen. Høie har også bedt direktoratet om se på ulike tiltak som kan bidra til mer aktivisering og sosialisering rettet mot dem som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester.

På Kampen håper de at kafeen snart kan åpne igjen. Marit Müller-Nilssen, som er seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon, forteller at de har begynt å legge planer for at små grupper kan spise sammen og at de også kan ta med små grupper på noen utflukter, men noen store «sprell» blir det ikke denne sommeren.

Bymisjonen driver flere eldresentre og sykehjem i Oslo. Ifølge Müller-Nilssen er det ikke noen tvil om at alle smitteverntiltakene skaper inaktivitet og ensomhet blant de eldre, og både pårørende og beboere uttrykker stadig sin frustrasjon over situasjonen. Hun forstår det godt. Samtidig kjenner hun et behov for å berømme de ansatte som har stått i en veldig krevende situasjon.

– Vi har sjelden sett så stor kreativitet for å skape trygge trivselstiltak som i denne tida.

###

– Jeg er ikke typen som liker å være alene. Jeg er veldig sosial, forteller Rigmor. Foto: Hilde Unosen

Rigmor har tatt heisen ned fra leiligheten i femte etasje. Hun er ute i god tid og setter seg ned i oppholdsrommet ved resepsjonen. Stolene står spredt. Hvis noen kommer henne for nær, ber hun dem pent om å gå litt unna. For selv om Rigmor lengter etter et mer sosialt liv og færre restriksjoner, kan det i verste fall sette hennes eget liv i fare.

Hun reiser seg og triller rullatoren med oksygenflaska i inn på venterommet. Det gråhvite håret hennes har vokst seg langt i nakken. Rigmor har gledet seg til denne dagen. Frisøren har åpnet dørene. Det er den første nærkontakten med et annet menneske på mange, lange uker.

Mer fra Dagsavisen