Danser 40 år etter «Grease»

CANNES (Dagsavisen): – Selv førti år etter gir «Grease» meg en fantastisk følelse, sier John Travolta til Dagsavisen.

Vi møter ham på toppen av Ritz Carlton i Cannes, et hotell som nesten har like stor legendestatus som mannen som timer senere skal danse og synge foran en utendørs visning av «Grease» på stranden i Cannes, byen som ble startskuddet for andre akt av John Travoltas mildt sagt fantastisk karriere.

Olivia Newton-John og John Travolta i «Grease», filmen som gjorde dem begge til ikoner. Foto: Cannes Film Festival

64-åringen tripper inn i rommet som om gulvet gløder, med naturlig rytme i kroppen og med et smil som kan redde selv den mest håpløse film fra det totale havari.

– Jeg har vært heldig. Uten at jeg vil framstå som egoistisk og arrogant, så er det ikke mange skuespillere som har hatt en like sterk rekke med tidløse filmer som jeg har når det gjelder bidrag til popkulturen. Dette er filmer som ikke bare var hits da de kom, men som fortsetter å slå an blant nye generasjoner. «Pulp Fiction» er 24 år gammel, tenk det, og den er fortsatt et av de store fenomenene på internett, det samme er «Get Shorty» og «Face/Off». Filmer som «Grease» og «Saturday Night Fever» er i høy grad levende og er gått videre til å forme emojis, dans, språk og alt mulig, sier han, og mener det ikke nytter å kalkulere seg fram til noe slikt.

– Du bare må stole på dine egne instinkter og velge roller du selv liker.

Les også: Lars von Trier: – Jeg har aldri drept noen. Skulle jeg gjøre det måtte det bli en journalist.

Som Marilyn

– Når du ser deg selv i disse rollene, ser du da deg selv?

– I grunnen ikke. Jeg ser ikke meg selv annerledes enn jeg ser Marilyn Monroe i den hvite kjolen i «The Seven Year Itch», James Dean i sin røde jakke eller Marlon Brando i capsen. Jeg ser ikke på bildene fra «Grease» og «Pulp Fiction» annerledes enn jeg ser andre fotografier som fra et visuelt ståsted har definert en film og et tidsbilde eller en rollefigur. Jeg har ikke et personlig forhold til disse figurene, ikke annerledes enn når jeg ser bilder av de jeg vokste opp med og som var med på å forme min smak og mine preferanser, som The Beatles og James Bond, sier han.

Les også: Disse filmene fra Cannes kan du glede deg til

Mafiaboss

John Travolta besøkte i Cannes med sin nye film «Gotti», der han spiller den beryktede mafiabossen John Gotti, selveste gudfaren i Gambino-familien i New York.

Motspiller er hans egen kone Kelly Preston, som bestemte seg for å bli sammen med Travolta da hun var 16 år og lærte seg å danse til «Saturday Night Fever» og «Grease» hjemme i Australia. Først mange år senere skulle de møte hverandre på en audition. Overfor Dagsavisen presiserer Preston at nå har de levd med hverandre i 27 år, noe som i en hvilken som helst annen bransje enn filmindustrien ville tilsvart minst det dobbelte.

– Han er et ekstraordinært talent og er et positivt og lykkelig menneske som alltid løfter seg selv i situasjoner som kunne dratt andre ned. Han er leken og lever seg helt inn i de rollene han velger. Ingen spiller kvinne som han gjør for eksempel, i «Hairspray». Selv ved middagsbordet kan han falle helt inn i en rolle og bli der, sier Preston.

John Travolta i «Hairspray». Foto: Handout

Det er jo det som gjør det morsomt å være skuespiller et helt liv, presiserer Travolta selv, at man kan veksle mellom hvem man vil være.

– Som skuespiller har du lisens til å utforske andre personligheter enn din egen. Vi kan se ut som de typiske «førsteelskerne», men i bunn og grunn har både Kelly og jeg alltid vært karakterskuespillere. De rollene jeg har spilt som fortsatt er relevante for ettertiden, er uten overdrivelse karakterdrevne roller, sier han.

Les også: Den franske skuespillerinnen er usikker på om hun vil jobbe med Woody Allen igjen

Gode filmer

– Har du alltid vært slik?

– Da jeg var guttunge og ble litt eldre,  hadde jeg enorm glede av å gjøgle og underholde folk, og jeg hadde gode mennesker rundt meg som oppmuntret meg til å fortsette. Jeg hadde aldri noen annen ambisjon enn at det jeg gjorde skulle betale regningene, men – heldigvis må jeg si – var det andre som så at det kanskje fantes noe mer ved meg som kunne brukes i større sammenhenger, sier han, og understreker at det ikke er gitt å holde seg på toppen, noe han selv fikk erfare i en periode da han falt ned i tredjedivisjon og deromkring med «Se han snakker»-filmene.

Så lenge du kan takle både det score elendig og det å score høyt, så holder du deg flytende. Kunsten er å akseptere begge deler uten å ta innover seg verken toppene eller bølgedalene, mener han.

– Jeg spurte Warren Beatty en gang, jeg tror jeg var 27 år gammel, om hva som er hemmeligheten for å oppnå et langt liv som skuespiller. Svaret var lettere sagt enn gjort: «Bare lag gode filmer». Det han mente var at man ikke skal gå på akkord med sin egen smak. Ikke gjør åpenbare døgnfluehits, som den typiske siste superheltfilmen. Gjør filmer som du tror vil bli bra, ikke de andre vil du skal lage.

– Når du ser tilbake på «Grease» for 40 år siden, har du noen gang følt berømmelsen fra den gangen som en hemsko?

– Jeg har aldri følt meg fanget av min egen karriere. Husk jeg gjorde «Saturday Night Fever», «Grease» og «Urban Cowboy» i rask rekkefølge, og så gjorde jeg «Blow Out» med Brian De Palma! Altså, fyren fra «Grease» som så danser med en ... båndopptaker? Ingen gjør en film som «Blow Out» på det tidspunktet i karrieren, med mindre du velger roller etter hjertet, og det har jeg alltid gjort. Jeg planla egentlig aldri, men de filmene og definitivt inkludert «Blow Out», er blåpapiret som gjorde at en ung gutt som heter Quentin Tarantino hentet meg til rollen i «Pulp Fiction».

Fra «Pulp Fiction», filmen som restartet John Travoltas karriere. Foto: Filmweb

– Var du forberedt på suksessen til «Pulp Fiction», og Gullpalmen i Cannes?

– Nei, er du gal! Jeg trodde det ville være en liten indiefilm på linje med «Reservoir Dogs» i popularitet, som begrenset seg selv med en lengde på nesten tre timer. Jeg trodde nok den ville få litt oppmerksomhet da den kom fordi den hadde Bruce Willis og Uma Thurman på rollelisten, men ikke i mine villeste fantasier trodde jeg den skulle definere en hel generasjon og gi meg en ny karriere. Jeg husker jeg var her i Cannes for filmens 20-årsjubileum. Jeg gråt da det gikk opp for meg hvilken betydning den faktisk hadde hatt.

Les også: Sylvester Stallone ringte Donald Trump om benådning

Balanse

– Er det noen filmer du skulle ønske ble større enn de ble?

– Alt i alt er jeg fornøyd, men det er selvsagt noen filmer som burde blitt sett av langt flere på kino. Jeg er veldig lei meg for at ikke «A Love Song For Bobby Long» ikke ble sett av flere, det er en nydelig liten film og Scarlett Johansson er så god i den. Men produsenten hadde ikke penger og det var en kunstfilm. Men gjør man filmer på det nivået så vet du også hva utfallet vil bli. Picasso og Miro forventet aldri at skissene deres skulle telles inn blant hovedverkene, sier Travolta, som forteller at karrieren hans også beror på at han kjenner sine begrensninger og egne preferanser.

– En rolle må ha en balanse eller en frigjørende dimensjon ved seg. Det finnes roller som er så mørke at det ikke er rom for noe annet, og i de tilfellene må jeg alltid gå noen runder med meg selv. Jeg har ingenting imot å spille roller som er beksvarte, men de må ha noe som gjør dem severdige. Jeg har lest mange manus hvor jeg har sagt at ja, jeg ser hvorfor dere vil ha meg i rollen, men akkurat denne er jeg ikke i stand til å løse, selv så løsningsorientert jeg er.

– Gotti hadde denne balansen i seg?

– Skuespillere har et stort ego, og jeg er den første til å innrømme at når jeg har gjort en rolle og truffet spikeren på hodet så blir jeg stolt. Kan ikke noe for det. Som med Gotti, en mann mange har et forhold til. Men i den rollen var det også fantastisk å kunne bruke klærne Gotti faktisk gikk med i virkeligheten. Jeg brukte frakken hans og skjorten, og kunne fortsatt lukte parfymen fra han. Mansjettknappene var hans, og klokken, det er sjelden du som skuespiller får en slik mulighet.