Da Savage Rose spilte i Giskehallen

Av Engwall Pahr-Iversen

Ikke bare avviklet byens orkesterforening sin 75-årsjubileumskonsert i hallen, men den var også et fruktbart og jevnlig møtested for distriktets mange sangfugler, ofte representert ved datidens store kor, Ganddal jentekor.

For store deler av den oppvoksende slekt var imidlertid Giskehallen og Idrettsalliansen i Sandnes den store innfallsporten for utenlandske popartister til distriktet. Unggutten Leif Sirevåg – som senere skulle markere seg som en utmerket journalist i både RA og Aftenbladet – var den gang en energisk og drivende frontfigur innenfor Idrettsalliansen som førte til at Sandnes ble en av de ledende konsertbyene i landet. Den gang var det ingen popinteresserte som undret seg på «hvor i alle dager er Sandnes». På begynnelsen av 70-tallet kunne det nemlig virke som om det norske markedet for stjernemusikere utenfra, bare besto av byene Oslo, Bergen og Sandnes. Sandnes var den gang tydelig avmerket på det internasjonale musikkartet.

Fortsatt er det nok mange som minnes betydelige konsertopplevelser i Giskehallen med datidens store stjernenavn. Mens dagens konsertmøter på lokalplanet med internasjonale artister, helst handler om tonetreff med fortidens figurer, var det eksempelvis på 70-tallet datidens absolutt aktuelle navn som Savage Rose og Black Sabbath – med den legendariske frontfiguren og vokalisten Ozzy Osbourne – som sto for de musikalske vekkelsesmøtene innenfor populærmusikkens mange genrer.

Det var for eksempel omkring 4000 ungdommer i Giskehallen – for øvrig over dobbelt så mange som det lokale brannvesenet hadde tillatt innenfor hallens vegger – som den 14. november i 1970 nærmest ble svimeslått av begeistring da den danske beatgruppen Savage Rose inntok scenen, og satte i gang med en forrykende musikalsk festforestilling.

Det var høylytt og støyende jubel fra tilhørerne – nærmest ekstatisk i startfasen – men trommeslager Alex Riel grep mikrofonen og sa på et tydelig dansk at dersom alle satte seg ned og holdt seg i ro under de enkelte numrene, ville alle tilhørerne få et mye større utbytte av konserten.

Og underet skjedde. Pent og pyntelig fant ungdommen seg hvert sitt «gulvsete», og resten av konserten forløp uten at noen gikk amok. Tilhørerne bare nøt de medrivende og sterkt rytmiske tonene som den danske gruppen, med den kvinnelige frontfiguren Anisette, frambrakte.

Trommeslager Riel fortalte etterpå at for gruppen var det viktig at det var en slags ro under forestillingen slik at musikerne kunne konsentrere seg fullt ut om musikken. Tiden var for lengst forbi for at popkonserter skulle være en støyende seanse, sa han.

Yngstemann i Aftenbladets redaksjon den gang, journalist Jan-Petter Helgesen, anmeldte konserten i svært så rosende ordelag. Under tittelen «Fantastiske Savage Rose», formulerte han blant annet at publikum «var som trollbundet». Det het ellers i anmeldelsen av popkonserten – som den gang ikke var vanlig stoff i Aftenbladet – at «de berømte artistene framførte en musikk som lå langt over det nivå som en normalt forbinder med popmusikk.

Her ble det spilt beats hvor det var en mening bak hver eneste tone. I alle numre var det en stigning mot et klimaks. En topp hvor stemningen eksploderte i rytmer, sang og elektroniske gitar-vibrasjoner. Flere hadde kanskje ventet at også publikum ville bli revet med i en vill ekstase. Imidlertid forholdt tilhørerne seg rolig. Med beundring lyttet de til framføringen. Lørdag var det tabu å skrike og brøle, som man pleide å gjøre under popkonserter for noen år siden. I dag skal musikken oppleves og høres», heter det fra Helgesen som med sin begeistrede penn konkluderte:

«Å trekke fram noen enkelt av utøverne i gruppen er vanskelig. Men vokalisten Annisette har en stemme og en sceneopptreden som gjør henne til et symbol og et samlingspunkt for Savage Rose. Hennes forestilling lørdag var så fantastisk at tilhørerne var som trollbundne».

Åpenbart ble begeistringen for det danske bandet for meget for avisens kulturavdeling. Det fikk tydeligvis være måte på ellevill begeistring for tidens melodiganger. Helgesen fikk dagen derpå klar beskjed av sjefredaktør Per Thomsen: «Anmeldelsen var altfor rosende og positiv». Det var den gang en ganske så utbredt holdning i avisen at pop og rock slett ikke var musikk. Det var utelukkende et «tidsfenomen som ville bli borte ganske så snart», ifølge kulturavdelingens talsmenn.
 
Det gikk imidlertid ikke mer enn snaue 14 dager før et annet da datidens ledende popband dukket opp i Giskehallen. Unge Helgesen var på plass, men fikk denne gang færre spaltecentimeter å boltre seg på. Det het i hans anmeldelse blant annet at «Den engelske popgruppen, The Tremeloes, som lørdag kveld spilte i Giskehallen i Sandnes, fikk de 1500 ungdommelige tilhørerne til å synge og klappe i hendene etter hvert som de framførte sine populære numre.

Imidlertid hadde gruppen bare anledning til å spille en halvtime i Sandnes, da de også skulle opptre i Bergen samme kveld. Men på den korte tiden ga de et potpurri over sine mest kjente melodier, og publikum ble tydeligvis grepet av stemningen og musikken». Året etter slo den britiske popgruppen Mungo Jerry slo til i Giskehallen foran 1300 elleville tilhørere. Jubelropene nådde nærmest i taket da gruppen også fikk overrakt den norske Sølvplaten etter å ha solgt minst 25 000 eksemplarer av gruppens store slager «In the summertime». På verdensbasis hadde gruppen solgt over 10 millioner plater. Til Idrettsalliansens arrangement kom for øvrig Mungo Jerry med eget fly fra Frankrike.

Nå fikk arrangøren stundom også smake på atskillige dråper malurt i det gjennomgående begeistringsbegeret som publikum tømte som en hyllest til konsertene. Det het for eksempel i et leserbrev etter en konsert: «Under popkonserten med den verdenskjente gruppen Mungo Jerry i Giskehallen nylig, sviktet høyttaleranlegget så bare to eller tre sanger ble klare i lyden. Under resten av konserten var anlegget meget uklart, og musikkframførelsen minnet mest om larm.

Mange av tenåringene som hadde spart ukepengene sine for å kjøpe billett til 25 kroner stykket kunne sikkert ha fått bedre utbytte av musikken ved å sette på en Mungo Jerry-plate i sin egen stue. Idrettsalliansen har ingen ære av denne konserten. Det er ikke nok bare å se artistene. Man vil høre dem også. Ved neste konsert må en derfor forlange bedre høyttalerkvalitet, var kravet fra den pårørende.

Country-Joe gikk av scenen i lydprotest

Det skulle ved flere anledninger vise seg at lyd slett ikke er det letteste å jobbe med. Da amerikaneren «Country-Joe» – som bare et fåtall i hallen visste het Joseph Allen McDonald – entret scenen i Giskehallen for å gi til beste sine store country-slagere – med såkalt meningsfylte og aktuelle samtidstekster – for en mer enn fullsatt sal, var det tydelig at høyttaleranlegget slett ikke spilte på lag med vokalist og orkester.

Det var helst en sammenhengende serie sus og støy som lød ut i salen, og det var temmelig umulig å høre hva vokalisten slapp ut av lyd. Etter noen få nummer, takket han da også for seg og forlot scenen. Det som var planlagt som en times konsert, endte med en snau halvtimes «katzenjammer» fra høyttalerne.

Country-Joes manager fortalte etterpå at de hadde forlangt et ordentlig høyttaleranlegg, men det som ble tilbudt, var under enhver kritikk. Leif Sirevåg fra arrangøren Idrettsalliansen, forklarte at de hadde bestilt et virkelig førsteklasses anlegg, men da det sviktet under prøvene, måtte man ty til reserveanlegget.

«Dette var beklageligvis helt elendig», sa Sirevåg som straks lovte et bedre anlegg ved neste arrangement i hallen. Han holdt sine ord. Den skotske popkvartetten Middle of the Road – med vokalisten og frontfiguren Sally Carr i spissen – gjorde storsuksess i Giskehallen da den samlet omkring 1200 begeistrede tilhørere til en lørdagskonsert i januar 1973.

Den skotske gruppen, som har en rekke hitlåter på samvittigheten, brukte Giskehallen til å innlede en liten norgesturné. Arrangøren stilte for sikkerhets skyld med 30 vakter for å forhindre at ungdommens musikkbegeistring skulle gå over alle støvleskaftene, men det ble utvist en svært så fin oppførsel fra tilskuerne.

Det eneste som ikke klaffet for arrangørene denne gang, var et bebudet show med melodier fra rockeoperaen «Jesus Christ Superstar» fra Oslogruppa Happies. De utenlandske rettighetshaverne til rockeoperaen sa nemlig et tydelig nei til en slik framføring i Giskehallen, og dermed ble det vanlig dansemusikk fra Happies i stedet. Det virket ikke som om det var et minus for de frammøtte som ellers nok var vel kjent med Giskehallen også som en dansearena.

LES OGSÅ: Nå setter Berntsen døren på gløtt for å bli ved «omkamp»