Da Gunnar Eide startet byens teater

Av Engwall Pahr-Iversen

Gunnar Eide var på mange måter og vis et raust medmenneske og teatersjef. «Skal det først være, så skal det sannelig være», var åpenbart det enkle utgangspunktet for Gunnar Eide da han i kjølvannet av fredsrusen våren 1945, benyttet sommeren til å blåse nytt liv i planene om å etablere et eget teaterskap i Stavanger. Han dro til Oslo og hentet med seg tilbake en håndfull unge og svært spillesugne skuespillere. Disse ville han koble sammen med en gruppe teaterentusiaster fra det tidligere Stavanger Amatørscene som endte sine scenedager som Det unge Teater. Eides kongstanke var at en slik kombinasjon av unge profesjonelle skuespillere og erfarne lokale amatører, skulle skape et nytt kreativt kraftsenter i den gamle teaterby.

Med seg på flyttelasset fra hovedstaden hadde han skuespillere som Mette Kolstad, Espen Schønberg og Ragnar Schreiner pluss et par unge kvinner som bare ble titulert som frk. Sandvig-Kristensen og Lille-Bertha Smedsgård. Fra Det unge Teater reserverte han nye teatergarderober for lokale stjerner som Olava Øverland, Aslaug Kristiansen (senere Tønnessen) Ragnhild Rønning og Gustav Bügelmeyer.

LES OGSÅ: De underdanige telefonistinnene

Skuespillerne skulle få atskillige mengder tekst å bryne seg på ved det nyetablerte teatret. I løpet av det siste kvartalet i 1945, aktet nemlig Gunnar Eide å sette opp ikke færre enn fire helaftens forestillinger i tillegg til å turnere med en lokalkabaret rundt om i distriktet. For å sikre den kraftigst mulige klang fra kassaapparatene, skulle også hver eneste forestilling ha to premieredager. Det var ikke noe knussel med Gunnar Eide.

Gunnar Eide på scenen i «Den Glade Enke». Eide skulle senere være viktig både for utviklingen av teaterlivet i Stavanger og konserter i Norge. Foto: Stavanger byarkiv/RA

Skuespillerne samlet seg i Stavanger i midten av august. Allerede ved det første møtet med de lokale reportere, dokumenterte Ragnar Schreiner at han var en mann med sans for fotballspillets finere finesser. Det finnes jo også en form for en finurlig forbindelse mellom en fotballkamp og et teaterstykke. Begge utspiller seg innen en begrenset tidsramme og på et avgrenset område. Begge forutsetter også et godt kollektivt spill så vel som individuelt gode prestasjoner, og dessuten vil det oftest på begge arenaer handle om ulike typer spill i spillet.

Mette Kolstad var mest opptatt av at støyen fra oppussingen av teatret forstyrret hennes konsentrasjon, mens Espen Schønberg foretrakk å tie musestille inntil han sto på scenen og framførte sine replikker. Han tygget i stedet taust på et wienerbrød under pressemøtet. Gunnar Eides første premiere var Alexander Kiellands «Tre Par», men oppsetningen skulle by på problemer som Eide slett ikke hadde regnet med. Nationaltheatret sa nemlig tvert nei til Gunnar Eides bønn om å få låne kostymer. Selv om han spurte pent flere ganger, var svaret like kontant negativt hver gang.

Mer byhistorie med Engwall: Oljekrisen ga bilfrie helger i advent

Forklaringen fra de hellige haller i Nationaltheatret, var at det slett ikke kunne komme på tale å låne ut noe som helst til et teater som blandet profesjonelle skuespillere med amatører. Kunstens stier måtte holdes rene og frie for amatører. Dessuten ble det påpekt at det fantes så mange ledige profesjonelle skuespillere i landet at det ikke på noen måte kunne komme på tale å bidra med noe som kunne tolkes som en støtte til amatørenes inntogsmarsj på et profesjonelt scenegulv. Stavanger Teater fikk vær så god ordne sine kostymer selv.

Nå var Gunnar Eide vant med å ordne opp med det meste, så han fikset fort også kostymer. Riktignok fikk ikke sydamens navn noen plass i teaterprogrammet – i det nøyde man seg med å fortelle at dekorasjonene var laget av Einar Hedén og at orkesteret ble ledet av Thoralf Haugland – men etter premieren visste «alle» i byen at det var fru Stokkeland som hadde tryllet med sin nål og sine tøyer og tråder. Den gang hadde tydeligvis alle kvinner over en viss alder, utelukkende «fru» som fornavn.

12. september 1945 var det klart for den første premieren på «Tre Par». Billettene som skulle koste fra en til fem kroner, var i anledningen premieren, gitt et påslag på to kroner. I tillegg fikk premierepublikumet høre teatersjef Gunnar Eide lese – med atskillig innlevelse – en festprolog forfatter av Sossen Kavli (senere Brommeland). Eide lovet å tjene Thalia ydmykt og trofast – selv om veien ikke alltid ville bli bestrødd med roser. Dessuten sto den gamle borgermester Bertram C. Middelthon med en improvisert tale – framført fra hans sitteplass i parkett – som falt i god teaterjord. Middelthon slo nemlig blant atskillig annet fast, at når byen nå hadde fått sitt eget teater, var den blitt en enda bedre by.

Etter 19 forestillinger med relativt godt besøk på «Tre Par», var det duket for en ny premiere, denne gang på kriminalkomedien «I natt klokken 12». Den hadde hatt en temmelig trang fødsel. Øystein Børke startet som instruktør før Gunnar Eide tok over og endret hele rollebesetningen. Den siste finpussen ga imidlertid Finn Bernhoft forestillingen. Også dette representerte noe nytt. Det var ikke hverdagskost på et teater med stafettløp av instruktører.

Lest denne? Marihuana dyrket i gartneri på Sølyst

Ifølge de begeistrede lokale anmelderne, ble forestillingen en suksess. Gunnar Eide spilte selv den sentrale rollen som politimannen, men det het at han «ble vel mye sjarmør i rollen». Et kjapt lite PR-trick var en gjettekonkurranse mellom andre og tredje akt hvor publikum skulle gjette hvem som var morderen. 56 tilskuere hadde tippet rett, og Kari Høye ble trukket ut som premierens absolutte mesterdetektiv.

Den tredje premieren bød på et nyskrevet stykke av Axel Kielland, «Hvis et folk vil leve». Det handlet om den krigen som nettopp var slutt, og mange mente at det var vel tidlig å få en repetisjon på krigens gru og de fronter som oppsto mellom folk. Det synet satte også sitt preg på publikumsbesøket. Avisene skrev at «den nok vekket vel mange minner fra de vonde tidene». Det ble også poengtert at Kielland hadde skrevet skuespillet i Stockholm, på trygg avstand fra den virkelighet som folk flest hadde opplevd her hjemme gjennom krigs- og kriseårene.

LES OGSÅ: Svilandshingsten som lot seg intervjue

Stavanger Teaters store suksess i 1945 kom ved den fjerde forestillingen. Det var Bernhard Shaws «Pygmalion». Skuespillet – som senere skulle danne basisen for musikalen «My Fair Lady» – høstet høylytte og ha-stemte anmelder-rop. Nå kom det også fram at egentlig hadde ikke de tre tidligere premierene vært så fenomenalt gode, men med "Pygmalion" var teateret «virkelig kommet på den rette scenevei».
Dette lovet virkelig godt, het det temmelig samstemt fra avisenes kritikere som også kollektivt ba om en tilgivelse fra teatret. Kritikere hadde tidligere vel egentlig vært mest fornøyd med at teatret var kommet til byen, nå var de jublende glade over hva teatret ga byen.

De fleste blomstene ble drysset over instruktør Ellen Isefiær, Ragnar Schreiner som professor Higgins og Ragnhild Rønning som Liza Doolittle.

Det var ikke måte på hvilke sceniske høyder denne trioen beveget seg på. I førjulsukene i 1945 var det derfor ikke noen influensa som rammet Stavanger. Byens befolkning ble rammet av en sterk og svært smittsom «Pygmalion»-feber.

Mer byhistorie: Billedhoggeren som kom i skyggen