Da folk stemte to ganger på to uker

Av: Engwall Pahr-Iversen

Nå er det imidlertid en gammel erfaring at valgkamper har atskillig til felles med ville elver; de finner sine egne løp utenfor de antatte og planlagte løpene. Noen ganger går det over stokk og stein, og helt utenom de løp ekspertisen har brukt mange ord på å beskrive. Det skjedde også da Stavanger-folk samlet seg til det andre valget på to uker i oktober i 1951.

Hele 80,2 prosent av byens stemmeberettigede hadde møtt fram i stemmelokalene den 8. oktober for å avgjøre hvem som skulle styre byen i de kommende fire årene. Det hadde vært en hard valgkamp hvor Arbeiderpartiet gikk fram med syv mandater mens kommunistene mistet fem av sine tidligere åtte. Huseierpartiet ble redusert fra seks til to representanter. Høyre og Venstre sto stille, mens Kristelig Folkeparti sikret seg to nye medlemmer til sin bystyregruppe.

Nå skulle man kanskje ha trodd at ordførervalget dermed var avgjort ettersom Ap og NKP hadde en representant mer enn resten av partiene i bystyret hadde. Ett av bystyremedlemmene stemte imidlertid blankt ved voteringene slik at Magnus Karlson og Ragnvald Ribsskog fikk like mange stemmer ved ordførervalget. Karlson vant loddtrekningen som for øvrig Ribsskog gjorde ved loddtrekningen om varaordførerposisjonen. Andreas Cappelen trakk da det korteste strået selv om han hadde fått flest stemmer av alle bystyremedlemmene ved valget.

MER BYHISTORIE: Kampen om varemagasinene

Den 22. oktober skulle folket igjen gå til valgurnene. Denne gang handlet det om brennevin eller ikke. Folket skulle ta standpunkt til om byen skulle bevare sine to vinmonopolutsalg, eller om disse skulle stenge sine dører etter å ha vært holdt åpne i fire år. Mens de kommunale myndigheter gjennom store avisannonser oppfordret folk til å spare på vannet og sjekke sine vannrør for eventuelle lekkasjer, og truet med vannrasjonering hvis ikke vannforbruket ble redusert, var det et usedvanlig sterkt engasjement både blant tilhengerne og motstander av brennevin. Begge sider kunne kanskje hatt behov for noen avkjølende vannbøtter i kampens absolutte hete.

I innspurten var det imidlertid ikke bare alkoholens gleder og forbannelser det handlet om, men kanskje mest om en småkirkeprests eventuelle taushetsplikt i forhold til opplysninger han var blitt betrodd av sine menighetslemmer. På et tilnærmet vekkelsesmøte på Torget en halv uke før valgdagen, hvor den ene tørrlagte alkoholiker etter alle de andre sto fram og fortalte gruoppvekkende om hvor mange liter de hadde drukket daglig og hvordan de hadde oppført seg i det forgangne liv, var det pastor Kjell-Petter Dahl som sikret seg avisoverskriftene dagen derpå. Han tordnet fra torgets talerstol at bare innen hans egen menighet på Kampen, visste han navn og adresse på minst 50 gauker. Ja, han trodde faktisk at det kunne være flere fordi han ikke hadde fått finregnet på listene. Dahl følte seg helt overbevist om at i Stavanger måtte det på bybasis være minst 300 personer som gauket brennevin.

Noen ganger gjør man regning uten vert, pastoren gjorde det uten politimester Ola Kvalsund. Politimesteren beordret full etterforskning av Kjell-Petter Dahls utsagn om gaukemarkedet i Stavanger. Hvis disse gaukene fantes, skulle de bli politimat. Etterforskningen løp ut i sand. Rett nok fortalte noen av de mange som hadde vitnet med styrke på torgmøtet om gauker, at de egentlig hadde hørt alt fra andre. Selv hadde de selvsagt aldri vært i nærheten av en gauk. Da pastor Kjell-Petter Dahl ble avhørt om kjennskapet til gaukenes verden, nektet han å svare. Han viste til sin taushetsplikt.

Påstandene om byens mange gauker – selgere av ulovlig alkohol – fikk politimester Ola Kvalsund til å beordre etterforskning. 

Det avstedkom en lengre redegjørelse fra politiet i avisene hvor konklusjonen var at dersom presten ikke revurderte sin holdning, kunne det være aktuelt for politiet å kreve han rettslig avhørt. Til prestens forsvar rykket «Mot-komiteen» ut. Den hadde innhentet en kjapp juridisk betenkning fra overrettssakfører Torolf Haver som konkluderte med at pastor Dahl kunne bruke sin taushetsplikt som et skjold og verge.

Komiteen hevdet for øvrig at det måtte finnes rom for en viss romslighet i en opphetet valgkamp, men understreket også at den ville bringe spørsmålet om taushetsplikt inn for Justisdepartementet. Saken endte som slike saker ofte gjør, som et arkivnummer i glemselens skuffer. Politimester Ola Kvalsund hadde for sin del mer enn nok å bestille i valgkampen. Han viklet seg inn i en leserbrevdebatt med journalist Halvor Sivertsen, eller snarere Frisinn-formann Halvor Sivertsen, om alle mulige og noen umulige sider ved politiets holdning og prioriteringer i forhold til alkohol. Den debatten kunne nok Hasiv fortsatt ha ført i resten av sine leveår.

Torgmøtet førte også til kraftige reaksjoner på Rosenberg Mek. Verk. En av møtedeltakerne hadde nemlig hevdet i sitt vitnesbyrd at det ble kø utenfor polet på Strandkaien hver eneste lørdag når båten fra Rosenberg la til. Den hadde kaiplass like ved inngangsdøren til polet. Dens slags beskyldninger ville klubbformann Olav Kullberg slett ikke ha hengende ved Rosenberg-arbeiderne. Den gamle bokseren var straks kampklar, og skrev harmdirrende at Rosenberg var en viktig arbeidsplass for byen og at han aldri hadde opplevd noen polkø ved Rosenberg-ferjens ankomst. Han hadde selv studert saken nøye, senest sist onsdag. Ingen sto i kø.

BYHISTORIE: Stritt Folk oppsto på 1ste Mais grav

Deretter trakk entusiastene i de to leirene, ledet av Thorleif Karlsen og Torolf Smedvig, seg tilbake til sine lønnkammer før valgdagen den 22. oktober. Det var steile fronter. Det eneste de to komiteene var blitt samstemte om i løpet av valgkampen var en felles annonse hvor det het at «Våre komiteer er blitt enige om å respektere plakatene. Det henstilles også til publikum om å la plakatene i fred til over valget».

Søndagskvelden arrangerte både «Mot- og For-komiteen» folkemøter på torget. Mot-folket var i først i ilden med fakkeltog og en kortesje med 30 biler. For å piske opp den rette stemningen bød komiteen på sang av Gunnar Eide, opplesning av Karin Seljø Haugland, musikk av Stavangerensemblet og Samvirkedes Musikkorps, og ikke minst en flammende tale av redaktør Chr. S. Oftedal.

Som en riktig lekkerbisken ble også Norges største fruktkurv loddet ut. Vinneren holdt seg beskjedent i bakgrunnen, men i avisene etter valget ble det avslørt at den som vant kurven, hadde hatt en lyserød lapp med loddnummer J 360.

Underholdningsmessig hadde nok «For-komiteen» større navn på sitt finalemøte. Alfred Maurstad, Per Aabel og Einar Sissener sørget for moroa, mens Torolf Smedvig skulle tenne stemmelysten hos tilhengerne. Kapellmester Karsten Andersen hadde formodentlig to fiolinbuer for hånden denne kvelden. Han spilte under begge arrangementene.

Det ble ikke den publikumsoppslutningen som arrangørene hadde regnet med. Værguden gjorde sitt. Det blåste, regnet og haglet fra alle kanter. Et riktig ufyselig vær som bare Stavanger Aftenblads reporter fant passende. Han syntes at været egentlig var greit fordi det kunne sørge for en «kjølig ettertanke» før valgdagen.

Avisene med ulike syn

Stavanger Aftenblad hadde engasjert seg sterkt på «Mot-siden» under hele valgkampen. Reportasjene var sterkt farget av bladets syn på alkoholpolitikk, og det var derfor ingen overraskelse at avisen på valgdagen oppfordret leserne til å stemme mot vinmonopol.

Bladet fikk ellers støtte i det synet fra Sola herredsstyre. På et møte 17. oktober vedtok herredsstyret enstemmig å oppfordre stavangerfolk til å stemme nei. Ordfører Torger Sanne reiste saken utenom kartet.

1.ste Mai hadde åpenbart et avslappet redaksjonelt forhold til valgkampen. Hovedoppslagene på første siden i innspurtsdagene handlet heller om at de første damer skulle få kjøre travløp på Forus, og ellers en besynderlig begeistring for et besøk av russiske folkedansere. Bladet nøyde seg med å oppfordre folk til å stemme etter egen overbevisning, og etter «det som var best for byen og edrueligheten».

Da opptellingen startet i Bethania seint på mandagskvelden, var det lang kø utenfor lokalet. Det var også fullsatt i Filmteatret hvor Gunnar Eide arrangerte valgnatt med resultatrapporter fra opptellingen. Da de første resultatet fra andre byer kom om ja-seier, ble de mottatt med applaus på galleriet i Bethania. Det gjorde at finansrådmann Johs. Johnsen hevet pekefingeren og stemmen, og forlangte absolutt publikumsro i salen. Han ville ikke finne seg i applaus. Skjedde det, ville ikke flere utenbys resultater bli opplest.

Det var en dannet forsamling som først klokken 02.00 brøt ut i jubelrop da Stavanger-resultatet omsider ble kunngjort. 74,4 prosent hadde avgitt stemme. 14.178 stemte for pol, mens 11.439 stemte imot. 13 stemmer ble forkastet, mens 12 velgere hadde glemt å legge stemmeseddelen oppi konvolutten. En overvekt på 2739 stemmer var nok langt mer enn noen hadde trodd på forhånd.

Med begeistring i blikket vandret «For-komiteen» rett til Teaterkafeen for et nachspiel, mens «Mot-komiteen» nok noe mer slukkøret gikk til Godtemplarenes Hus for å finne en felles trøst. Den fant formodentlig komiteen neste dag i Stavanger Aftenblad hvor det het at «Talen er tydelig. Vårt syn tapte, men neste gang kommer kanskje bygdene med, så da …»

Dermed ble det blåst tappenstrek for pol- og alkoholkampen. Den hadde også satt sitt preg på folkevittigheten. Det mest populære vitsen før avstemningen handlet om en kar som sa at han tippet at valget ville ende med et vippestyre.

Koss då, ble han spurt. Jo. svarte han, eg tror det bler åbent på polet aen kver uga ….