Nyheter

Da Elton ble den nye helten

Slik livet til Elton John skildres i filmen «Rocketman» er det nærmest et under at han er på vei til enda en konsert i Norge. Sangene minner oss fortsatt om hvorfor han ble en av verdens største artister.

Bilde 1 av 3

«Rocketman» har premiere neste uke, en filmmusikal som forteller historien om Elton John fra barndommen, via årene der han måtte kjempe for å bli anerkjent, til han etablerte seg som en av verdens største superstjerner på 70-tallet. Hovedtrekkene i historien stemmer godt med den virkeligheten vi kjenner, men filmen tar seg store friheter i forhold til kronologi og harde fakta. Når unge Reginald Dwight i filmen spiller på den lokale puben som 12-åring er det «Saturday Night’s Alright for Fighting» som setter fyr på lokalet, en sang som ikke ble til før veldig mange år senere. Det er nesten symbolsk at filmen heter «Rocketman», mens sangen den er oppkalt etter heter «Rocket Man», i to ord. For å ta dette ut i ytterste konsekvens er det ikke Elton Johns egne innspillinger som er brukt i filmen, men hovedrolleinnehaveren Taron Egertons nyinnspillinger. Helt anstendig utført, selv om de fleste nok vil foretrekke originalen i det lange løp.

Vi minner i korte trekk om hvordan dette foregikk: Reginald Dwight spilte piano i gruppa Bluesology da han bestemte seg for å skape seg en egen scenepersonlighet. Han valgte navnet Elton John, satt sammen av fornavnene til bandkollegene Elton Dean og Long John Baldry. Sistnevnte reddet Reg Dwight fra et halvhjertet selvmordsforsøk i 1968, (ovnsgassen på, vinduene åpne) som senere ble beskrevet i den gripende sangen «Someone Saved My Life Tonight». En hendelse som filmen hopper over, mens den derimot gjør et stort shownummer av en senere overlagt overdose. Filmen skyr nemlig ikke unna de vanskeligste sidene i livet til Elton John, snarere tvert imot dveler den ved dem, hans kamp for å anerkjenne sin homofile legning, og de tunge rusproblemene som sannsynligvis kom som en følge av en grunnleggende mangel på aksept helt fra barndommen av – uansett hvor stor suksessen etter hvert var.

Les også: Elton John fram og tilbake og like langt

Historien om Elton John er en nyttig påminnelse om hvor viktig det er å gi nye artister mer enn én sjanse. Det var en gang han forgjeves søkte jobb som vokalist i progrockgruppene Gentle Giant og King Crimson, han var studiopianist på en rekke velkjente innspillinger med andre artister («He Ain’t Heavy He’s My Brother» med The Hollies er bare én av dem), og livnærte seg ved å synge på billigplater med coverversjoner av aktuelle hits. Her kan man høre Elton Johns framføre sanger som «Yellow River», «Spirit In The Sky», «Love Grows (Where My Rosemary Goes)» og «In The Summertime», sanger som lett kan tidfestes til langt inn i 1970, året da han ga ut to av sine aller fineste album, og likevel altså måtte ty til ekstrajobber for å få salt til maten. Etter dette fikk Elton John mye mer enn bare salt til maten, noe han ikke bare hadde godt av.

Elton John traff tidlig tekstforfatteren Bernie Taupin, som har fulgt ham i tykt og tynt gjennom mesteparten, og i alle fall besteparten av karrieren. De følte seg fram med albumet «Empty Sky» i 1969, og fant for alvor tonen på «Elton John» og «Tumbleweed Connection» i 1970. Det tok et år fra «Your Song» kom på albumet som bare het «Elton John» til den omsider ble hans første hit i 1971. Men det var fortsatt få her i Norge som oppdaget at Elton John hadde fått en hitsingel, og de to albumene er ikke registrert på salgslistene her hjemme. Heller ikke det neste, «Madman Across The Water», for den saks skyld.

Les også: Festaften med Elton John

Albumet «Elton John» er mest kjent for «Your Song», men inneholder en rekke andre eksempler på flott pianopop. «I Need You To Turn To» og «The Greatest Discovery» høres nesten ut som gamle folkesanger, men her er også flere innspillinger der han går til hardere angrep på pianoet, som «Take Me To The Pilot» og «Border Song». Fra omslaget til sangene er «Tumbleweed Connection» ei svært westerninspirert amerikansk plate, nærmest en forløper til The Eagles’ «Desperado». Den er et drøyt vågestykke fra Elton John og Bernie Taupin, to engelske gutter nettopp ute av tenårene, som aldri hadde vært i USA da sangene ble laget. Sanger som «Ballad Of A Well Known Gun», «Country Comfort» og «Burn Down The Mission» er fulle av amerikanske myter, som de hadde lært gjennom cowboyfilmer og sangene til The Band! Taupins poetiske drømmer om det store Amerika var sikkert medvirkende til det tidlige gjennombruddet i USA.

Les også: Bedre enn han så ut

Elton John har laget en og annen god melodi senere i sin 30 år lange karriere, men var kanskje aldri bedre enn her. «Come Down In Time» ble spilt inn av Radka Toneff på klassiske «Fairytales», mens «Country Comfort» ble til «Det er langt igjen til Royal Albert Hall» med Åge Aleksandersen. I tillegg inneholder «Tumbleweed Connection» en nydelig coverversjon av Lesley Duncans «Love Song». Begge de to 70-tallsalbumene er siden blitt gitt ut i utvidede utgaver, med demoversjoner av alle sangene framført av sangeren uten band og fullt orkester.

Et poeng i filmen illustrerer hvor godt det har gått med Elton John, som i noen år så ut som et komplett ødelagt menneske. Det kompliserte forholdet til manageren John Reid, både privat og forretningsmessig, blir en sentral del av handlingen. I virkeligheten endte dette i retten så sent som i 2000. Hva gjorde Elton John for å forberede sine vitnemål i Londons Royal Court of Justice? Jo, han fløy fram og tilbake til Oslo, for å spille to kvelder i Oslo Spektrum. Helt alene på scenen, mens det var som vanlig utsolgt ute i salen. Sist vi så Elton John samme sted, endte kvelden med at han skrev autografer på scenen, og senere dukket opp i inngangspartiet for å møte fansen. Det er et stykke unna den selvopptatte hedonisten som holdt på å gå til grunne på 70-tallet.

Hvordan arter ei uke seg for ham nå, den 72 år gamle mannen? Torsdag i forrige uke var han på filmpremiere i Cannes, lørdag og søndag konserter i Göteborg og København, mandag festpremiere i London, onsdag konsert i Hannover, og hvis det er torsdag når jeg skriver dette må Elton John være i Belgia. Vi kunne sagt noe om flyskam her, med dette må være den eneste formen for skam Elton John fortsatt kan rammes av.

Elton John er altså på vei til Norge igjen. Han spiller på Koengen i Bergen 4. juni. En konsert som i enkelte medier er presentert som hans siste i Norge, selv om det strengt tatt ikke står noe om dette i pressemeldingene. Avskjedsturneen avsluttes ikke før i 2021, og foreløpig er det bare konserter ut 2020 som er annonsert – med store deler av neste år ledig i kalenderen. Vi tipper vi får se ham igjen. Elton John har spilt i Oslo Spektrum 17 ganger. Han har også vært i Stavanger, Fredrikstad, Drammen og ti andre norske byer! Og det er altså ikke en alminnelig norgesvenn, men en av verdens aller største artister gjennom alle tider.

Les også: Den gamle helten

Mer fra Dagsavisen