«Climax»: Danser mot avgrunnen

5

DRAMA

«Climax»

Regi: Gaspar Noe

Fra./Be./USA - 2018

Rus og noia. Svett sex. Rødt lys. Sjøsyk kameraføring. Hysteriske utbrudd. Den rampete, franske rabulisten Gaspar Noe var veldig innstilt på bråk før «Climax»-verdenspremieren under Cannes-festivalen i fjor. Filmplakaten viste et bilde av regissøren, som flirende løftet et plastkrus med sangria under teksten: «Du foraktet «I Stand Alone». Du hatet «Irreversible». Du avskydde «Enter the Void». Du forbannet «Love». Prøv min nye film «Climax». Skål.» De rasende reaksjonene uteble, og isteden ble «Climax» ønsket hjertelig velkommen med stormende jubel (og CICAE Art Cinema-prisen). Sikkert litt skuffende for en provokativ filmskaper som har bygget sitt renomme på å være en «enfant terrible» i konstant opposisjon mot den franske filmeliten. For oss som har fulgt karrieren til Gaspar Noe med stor interesse de siste tjue årene føles «Climax» som en film han nærmest var forutbestemt til å lage. Et hedonistisk horror-haraball på kruttsterke hallusinogener, som sender en ung dansetropp dypt ned i et satanisk inferno fylt opp av tung techno-musikk, dyrisk begjær, eksistensiell fortvilelse og voldsom «bad trip»-paranoia. Laget fort og farlig med en manusskisse på fem sider, og improvisert frem av en samling multikulturelle dansere uten tidligere filmerfaring – samt Sofia Boutella («Star Trek Beyond», «Atomic Blonde») som deres mer erfarne koreograf Selva.

Les også: «Smaken av Toscana»: En kulinarisk Rain Man-vri (+)

En blodig, tynnkledd pike stabber skrikende rundt i vintervær, før hun kollapser og lager dødsengler i snøen. En tekst hevder at filmen vi akkurat har sett er basert på virkelige hendelser som utspilte seg i 1996, og så kommer slutteksten. Innen at filmen engang har begynt, akkurat som i «Irreversible». Du kan jo ikke begynne en film med slutteksten! Han er en liten gærning, Gaspar Noe. Crazy, crazy. Så er det tilbake til start. En TV-skjerm viser oss opptaksprøve-intervjuer med en samling dansere, som håper på å bli plukket ut til en dansetropp som skal på USA-turne. De representerer et bredt tverrsnitt av Frankrikes unge befolkning, som dekker de fleste seksuelle legninger, kjønn og preferanser. Ved hver side av skjermen ser vi en stabel med pocketbøker og videokassetter, som gir oss en klar pekepinn på hva Gaspar Noe er inspirert av denne gangen. Vi kan blant annet skimte Pasolinis «Salo - eller Sodomas 120 dager» (1975), Dario Argentos «Suspiria» (1977) og Andrzej Zulawskis «Possession» (1981). Deretter forflytter vi oss til noe som kunne ha vært en nedslitt ungdomsklubb, der danserne har øvd inn et forrykende freestylenummer til tonene av Cerrones diskotekklassiker «Supernature». Så er det fest! Assistenten Emmanuelle (Claude-Emmanuelle Gajan-Maull) har plassert en stor sangriabolle på et bord ved dansegulvet, og snart føler flere seg ugne i skolten. Det viser seg at noen har spritet opp sangriaen med ekstremt potent LSD, og herfra sklir festen litte bitt ut. Gjengen danser seg ned i et demonisk inferno som involverer stygge brannskader, spontanabort, selvskading, skrikende småbarn, dyrisk puling på dansegulvet, ledd som vrenges i unaturlige vinkler, fortvilede primalskrik, incestbegjær, spontanrasisme og grov mishandling.

Gaspar Noes kamera sirkler rastløst rundt danserne i lange tagninger mens musikken pumper truende, og følger Sofia Boutella gjennom trange korridorer mens hun gjentar Isabelle Adjanis hemningsløse freakout-scene fra «Possession» med foruroligende innlevelse. Snart kryper kameraet langs gulvet, svever under taket og sjangler opp ned som om filmteamet har tømt resten av sangriabollen på høykant og snublet redd ned i helvetes andre sirkel. Den siste halvtimen av «Climax» er et fascinerende noia-mareritt med imponerende høy intensitet, og det føles passende at alt ender i et numment anti-«Climax». Du kan ikke unngå å få en brutal nedtur etter en sånn «bad trip». Ifølge Gaspar Noe er filmen en berg-og-dalbane-tur, som rundt halvveis forvandler seg til et spøkelsestog. Det er en treffsikker beskrivelse. Rammen er så minimalistisk at cineaster kan projisere inn sine egne metaforiske meninger i filmen, enten de velger å tolke dette som en apokalyptisk allegori om dagens Europa eller en meditasjon om gruppedynamikk og ungdommelig dødelighet. Eventuelt bare en skildring av hva som kan skje når en gruppe kåte dansere blir forgiftet med en overdose hallusinogener. Fritt valg. Tolkningsmulighetene bidro sikkert til at «Climax» fikk en så overraskende varm mottakelse i Cannes, siden festivalkritikerne selv kunne velge hva filmen handler om. Sånt liker de.

Les også: «The Mule»: Clint Eastwood i godform

Til Gaspar Noe å være er virkemidlene forholdsvis varsomme, uten noen direkte sjokkerende voldsomheter eller saftige kjønnsorganer i bevegelse. At spilletiden er på overkommelige 95 minutter gjør at filmen heller ikke utmatter oss helt, sånn som Gaspar Noe så ofte kan gjøre. Dette føles muligens som et lite skritt tilbake etter den ambisiøse dødstrippen «Enter the Void» og det melankolsk-erotiske 3D-dramaet «Love», men selv om «Climax» mangler grenseoverskridende provokasjoner føles dette fortsatt som hundre prosent ublandet Gaspar Noe. Skål for det. Kom, la oss danse!